Onsdag ettermiddag arrangerer Fadderuka Quak et veldedighetsløp til inntekt for Stiftelsen Organdonasjon.

- Flere av oss i Quak har sterke meninger om hvor viktig organdonasjon er, og det er veldig få unge som har tatt et standpunkt til det. Vi ønsker med veldedighetsløpet å skape oppmerksomhet rundt temaet blant unge. Samtidig som vi viser at fadderuka ikke bare er en fyllekule, men at positive og viktige ting skjer, sier leder i Quak Erik Størdal.

Leder i Quak Erik Størdal ønsker å vise at fadderuka er mer enn bare fyll. Her med Fadderuka Quaks maskot. Foto: Jannicke Due

LES OGSÅ KOMMENTAREN: På trynet i fadderfylla

Han har ennå ikke skaffet seg donorkort selv, men har planlagt å gjøre det på onsdagens arrangement.

Løpet begynner klokken 17.00 ved Trondheim spektrum, og vil gå langs elva via Marinen, over bybrua og tilbake til Øya. Quak er fadderukearrangøren for studentene ved Dronning Mauds Minne Høgskole, Høyskolen Kristiania og enkelte avdelinger ved NTNU.

- Enkelt valg

Adresseavisen møter en gruppe studenter i Høyskoleparken mandag ettermiddag. To av dem, kjemistudentene Robert Larsen (23) og Kayleigh Moe (23), har tatt et standpunkt, mens resten forteller at de ikke har gjort seg opp noen mening om saken.

- Er jeg død trenger jeg ikke de organene uansett, og da er det jo bedre at noen andre kan få bruk for dem, sier Larsen.

Han bestemte seg for å laste ned donorappen og skaffe seg kortet for 5–6 år siden, allerede som tenåring, og syntes det var et enkelt valg.

Kjemistudentene Robert Larsen (23) og Kayleigh Moe (23) syntes det var naturlig lett å ta valget om å bli donor, men de fleste av medstudentene i Høyskoleparke hadde ikke gjort seg opp noen mening rundt spørsmålet. Foto: Sebastian S. Bjerkvik

Moe så en kampanje for rundt ett år siden med informasjon om at det var nok å si ifra til pårørende for å bli donor, og snakket deretter med sin mor om det.

- Vi ble da enige om at vi begge ville være donorer, mens faren min var mer skeptisk. Jeg husker han spurte om han ville måttet komme til å begrave meg som delt i to, sier Moe, som selv ikke synes det er grotesk å tenke på å skulle bli skåret i etter sin død.

- Gidder ikke anstrenge oss

På Studentersamfundet møter vi seks studenter til.

Også to av disse, Kenneth Masserud (25) og Marcus Flatset (26), er donorer. Begge forteller at de har familiemedlemmer som jobber på sykehus, og at det gjorde det lettere for dem å ta et standpunkt.

- Mange unge føler nok at det å dø ikke angår dem ennå, og at de heller kan ta det når det nærmer seg, sier Flatset.

- Da jeg selv også jobbet på sykehus lå det donorkort tilgjengelige på jobb som jeg bare kunne ta av, og da ble det veldig lett, sier Masserud.

Arthur Laja (22) er enig i at tilgjengelighet er viktig for at unge skal ta et standpunkt. Han sier han gjerne kunne gjort det hvis noen banket på døra hans og ba han om det, men at det fort oppleves som komplisert å finne fram til informasjon og melde seg på eget initiativ.

Arthur Laja (til venstre) tror mange unge er latere enn de liker å gi inntrykk av. (Fra venstre: Arthur Laja (22) Eskil Reitan Kvamvold (23) og Marcus Flatset (26). Foto: Sebastian S. Bjerkvik

- Jeg tror vår generasjon liker å si ting som anses som progressivt eller moralsk korrekt, men så gidder vi ofte ikke å anstrenge oss for å gjøre noe med det. Vi liker også å si at krig og sult er ille, men vi gir ikke nødvendigvis penger av den grunn, sier Laja.

Håper på et puff

Informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon Aleksander Sekowski bekrefter at spesielt mange unge ikke har tatt standpunkt til organdonasjon, i forhold til hvor positive de stiller seg til det i undersøkelser.

- Jo yngre du er, jo mer udødelig er du. Samtidig vet vi at unge er de som er mest positive, men da i sitt stille sinn, sier Sekowski.

Informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon Aleksander Sekowski sier at mange pårørende ender opp med å si nei til organdonasjon når standpunktet ikke er ordentlig avklart på forhånd. Foto: Pressebilde

Han håper arrangementet til Quak vil gi et puff til de som sitter på gjerdet.

- Samtalen er viktigst

- Det viktigste er å sørge for at familien vet det. Det er alltid de pårørende som blir spurt på sykehuset. Donorkortet og appen blir en slag kvittering på denne samtalen. Når kortet bestilles kan det også sendes ut bekreftelse til de pårørende hvis man ikke vil ta samtalen selv, sier Sekowski.

Rikshospitalet, der alle transplantasjoner i Norge utføres, publiserte i sommer tall for første halvdel av 2017. 85 prosent av pårørende har på avdødes eller egne vegne sagt ja til donasjon, og det har vært meldt 166 potensielle donorer til transplantasjoner i perioden. Av disse er av ulike grunner bare 61 realisert. En årsak er avslag fra pårørende.

- Pårørende som ikke vet hva avdøde ønsket, sier nei av frykt å ikke velge i overensstemmelse med avdødes ønske, og det kan være vanskelig å ta stilling til spørsmålet i forbindelse med å få et dødsbudskap, sier Sekowski.