– Nå kan vi komme hit og dra herfra igjen med ro i hjertet, sa en tydelig beveget Asle Persen fra Vadsø.
Torsdag åpnet minnesmerket «En stein for å minnes» på Stavne kirkegård. Varaordfører Hilde Opoku sto for åpningen, hvor flere pårørende til de om lag 33 tvangsevakuerte finnmarkingene som døde i Trondheim i 1944/45 var til stede.
Blant dem var flere familiemedlemmer av Lilly Birgitte Persen som døde på Trondheim sykehus 16. desember 1944, bare ett år gammel. Asle Persen, Lillys lillebror, holdt en tale på vegne av familien.
Minst 28 døde i Trondheim da byen tok imot flyktningene fra Finnmark i 1944
Beklaget på vegne av Trondheim
I boka «De kom til oss: Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms» (2016) forteller forfatter Inger Selven Watts om familien Persen fra Porsanger som ble tvunget til å forlate sin dødssyke ettåring i Trondheim høsten 1944.
– Mamma var på sitt siste besøk hos Lilly, og da sa hun for første gang «mamma», fortalte Persen.
De fikk bygd opp en ny bolig og begynte et nytt liv etter krigen. Men mor Berit bar sorgen over datteren gjennom hele livet, til hun døde i 1997. Hun var opptatt av Lilly skulle få en et skikkelig gravsted. I hennes levetid fikk familien aldri noe svar på hvor den lille jenta var gravlagt. Men slektningene ga ikke opp og i 2014 ble det stadfestet at Lilly var gravlagt på Stavne kirkegård.
Kirkeverge Kjell Inge Nordgård beklaget overfor de pårørende at arbeidet med å finne gravene til sine døde slektninger lenge var svært vanskelig. Det samme gjorde varaordfører Hilde Opoku.
– På vegne av det offentlige Trondheim vil jeg i dag beklage at det har tatt så lang tid før disse menneskenes navn ble hugget inn i steinene her på Stavne. Nå er de iblant oss igjen. Fred være med deres minne, sa Opoku.
Musikerne Siri Gjære og Jovan Pavlovic fremførte Anneli Dreckers «Alone» og avsluttet med «Barndomsminne frå Nordland», med tekst av Elias Blix. Svein Willy Danielsen fra Kirkelig fellesråd fortalte om prosessen med å få i stand minnesmerket, og om viktigheten av å få frem denne delen av krigshistorien, som i mange år var glemt og fortiet.
– Kaos og elendighet
I boka om tvangsevakueringen skriver også Selven Watts om hvordan flyktningene ble tatt imot i Trondheim høsten og vinteren 1944. Trondheim var en allerede overbefolket by, mye på grunn av at mange fra okkupasjonsmakten hadde etablert seg i byen allerede fra april 1940. Så kom rundt 17 000 nordfra, tvunget sørover som en del av «den brente jords taktikk».
– Det var folk over alt. Den første tiden var mottaksarbeidet preget av kaos og elendighet, forteller Selven Watts. Hun trekker frem transportsjef Olav Hauan som satte både karrieren og livet på spill for å berge flyktningene.
– Både Hjemmefronten og nazistene oppfordret befolkningen til å hjelpe de tvangsevakuerte. Forskjellen lå i hvordan dette skulle utføres og hvem som hadde skylden for katastrofen, sier forfatteren.
Sykdom og epidemier
Ifølge Watts var givergleden stor blant trondhjemmerne, og Adresseavisens kampanjer for å samle inn utstyr til flyktningene ble møtt med stor velvilje. Dette var ei tid da det var mangel på det meste, men trondhjemmerne delte av det lille de hadde, forteller hun.
Hun beskriver også de overfylte og skitne båtene, togene og lokalene som medførte at mange av de tvangsevakuerte ble syke. Det var stor redsel for farlige epidemier. Om lag 33 flyktninger døde i Trondheim av ulike årsaker.
– Det var spesielt vondt for dem som ble tvunget til å reise fra nære familiemedlemmer før de døde eller kunne begraves, sier Watts.
Evakuert til Trondheim
Alle navnene
– Minnesmerket har også en viktig symbolsk verdi. Til enhver tid er det mennesker i verden som flykter fra krig, nød og undertrykkelse. Mange av dem kommer også hit til Norge og Trondheim. Deres skjebner er også i våre hender, sa Opoku.
På en stein ved minnesmerket står alle navnene på dem som døde i Trondheim. Og til slutt:
«Alle kan bli en flyktning».