Kunne spise to kg pasta og være like sulten

Da Carina Karlsen veide 180 kg fikk hun beskjed om å gjøre noe dersom hun ville oppleve sin egen 30-årsdag.

  Foto: TERJE VISNES

Saken oppdateres.

Hun kunne spise to kilo pasta – og være like sulten igjen – et par timer etterpå.

LES OGSÅ: Fikk voldsomt mye respons

– Dødsdommen vekket meg. Nesten samtidig falt en av mine overvektige venninner brått om og døde. Derfor skjønte jeg at legen snakket sant, sier Carina. Hun har selv kontaktet Ukeadressa for å fortelle om livet sitt – både før og etter slankeoperasjonen 5. desember i fjor.



Tabubelagt tema

– Hadde jeg tidligere visst det jeg nå vet om kosthold og mosjon, hadde jeg ikke blitt 180 kilo. En fedmeoperasjon er siste utvei. Foreldre, skole og helsevesen bør ta affære når et barn begynner å legge kraftig på seg. Mye annet bør prøves før en tenåring får tilbud om slankekirurgi. Dessverre er overvekt så tabubelagt at nesten ingen vil snakke om det, sier 25-åringen. Hun har selv en datter på to år som allerede spiser mer fisk, frukt og grønnsaker enn mange voksne.



– Andrea skal ikke gjennom det samme helvetet som meg, fastslår den unge moren – som i dag skiller seg lite fra andre på egen alder. Slank og snerten tar hun imot i leiligheten sin på Tempe i Trondheim. At den smilende og lettbente kvinnen nylig var en koloss på 180 kilo er ikke til å forstå.



– Nei, jeg skjønner det nesten ikke selv heller. Jeg gjennomgår en slags identitetskrise. Jeg tenker stadig på meg selv som veldig overvektig. At jeg endelig kan gjøre hva jeg vil og bruke de klærne jeg har mest lyst på, er som å komme til himmelen.

Kjøper nye klær

Carina viser oss det ene antrekket lekrere enn den andre. Noen er premier for godt utført arbeid. Da hun hadde slanket bort hundre kilo, feiret hun med å kjøpe skinnkjolen hun alltid har ønsket seg. Ute i entreen står flere matchende støvlettpar.



– Jeg har alltid hatet gjengen av ungdommer som henger utenfor kjøpesentrene. Kommentarene deres svir. «Sjekk hu feite der», var en av standardreplikkene. I sommer kom omslaget. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører da én i gjengen plutselig utbrøt: «Sjekk hu bimbo'n der!». Tenk at noen kalte meg bimbo?! Meg?! For en seier!



Carina ler. Humor og selvironi er godt utviklet fra livet som stor. Fleiping rundt egen kropp ble en overlevelsesmetode for den svært sosiale og utadvendte jenta. Hun isolerte seg heldigvis aldri, selv om kiloene rullet på.



Spiste to Grandiosa



25-åringen husker ikke helt når vektproblemene startet. Men sannsynligvis var det tidig. På veggen henger et bilde av en dokkeaktig ettåring. Ennå veide hun nokså normalt. Ved skolestart var hun større en de fleste. Carina går ikke i detalj, men lar oss forstå at hun fort kom på kant med både lærere og medelever.



– I min skoletid var det bare gutter som fikk ADHD-diagnose. Ingen skjønte hva som feilte meg. Jeg rotet meg alltid bort i et eller annet. Greide ikke å sitte stille, ikke foran tv'n engang. Det ble mye erting, lugging og skulking. Hjemme snoket jeg alltid etter noe godt å spise. Trolig følte jeg på en stor frustrasjon, sier den tidligere urokråka – og forteller om et bursdagslag i 11-årsalderen. Da spiste hun to Grandiosa – helt alene.



– Enn at ingen stoppet meg, utbryterer storspiseren fra den gang. I oppveksten besto kostholdet av en hel del pasta, makaroni, pizza, pannekaker og kjøttkaker. Hun tror at mye av dette var usunt for henne.

På slankern som 13-åring

Som 13-åring startet Carina sin første slankekur. Hun sluttet rett og slett å spise. I løpet av ett år gikk hun ned fra 98 til 39 kilo, for så å ende opp på 120. Litt senere begynte hun på Grethe Roede-kurs – som endte nesten like dårlig.



Carina forlot ungdomsskolen med strykkarakter i alle fag unntatt tre. Starten på videregående ble mer oppløftende:



– En av lærerne «så» meg, og sa hun «trodde» på meg. Det betydde mye. Jeg gikk ut av videregående, som ferdig barne- og ungdomsarbeider, med et karaktersnitt på fem. Det hjalp på selvtilliten, smiler 25-åringen. Men vektproblemene fortsatte.



– I en periode bodde jeg på ungdomshjem og fikk 50 kroner dagen til mat. Jeg kjøpte det billigste: pasta og kneipp. Cola og sjokolade smakte dessuten innmari godt.



Carina smiler skrått. Hun kan ikke helt forklare hvorfor hun drakk cola i stedet for vann, så tjukk som hun var. Hun visste jo at cola bare gjorde vondt verre. Kanskje hadde kosthold og drikkevaner noe med venner og kjærester å gjøre? Hun spiste og drakk som dem. Det betydde liksom ikke all verden om vekta økte med fem kilo når hun veide så mye i utgangspunktet.



Til overvektsklinikken



Som 21-åring fikk Carina omsider diagnosen ADHD – og ble satt på medisin. Gleden over diagnose varte likevel ikke lenge. Kort tid etter viste vekta 180, og fastlegen truet med døden. Pasienten ble henvist til Obesitas-poliklinikken (fedmeklinikken) ved St. Olavs Hospital. Men midt oppe i alt dette ble Carina gravid – og kampen mot kiloene ble utsatt. 21. september 2007 kom ei nydelig lita jente til verden.

Mamma'n gråt av glede. Med ett visste hun at barnet hennes ville trenge henne i mange år. Hun startet sitt nye mammaliv med å nekte seg cola og sjokolade. Vekta raste fra 180 til 143 kilo i løpet av få måneder. Men ennå veide Carina for mye for sykehusets vektoperasjon. Hun måtte krympe kroppen enda mer. Helst ti kilo til. Storesøster anbefalte en diett med lavt karbohydratinnhold, men Carina kvidde seg og tenkte: «Å nei, ikke enda en slankekur.». Hun leste likevel alt hun kom over om slike dietter.



– 18. august i fjor bestemte jeg meg. Jeg fjernet alt av sukker, hvitt mel, pasta, ris og potet fra leiligheten. På operasjonsdagen 5. desember veide jeg 120 kilo.

Viktig mål

Carina tror ikke hun ville ha greid å slanke bort 60 kilo ved egen hjelp om ikke slanke-operasjonen hadde vært det ene viktige målet. Ved å vise stor slankevilje rykket hun også fram i køen for gastric bypass-operasjoner. Men på selve dagen var alt av mot forduftet.



– Jeg var livredd. Trodde ikke jeg ville våkne igjen. Mamma måtte være der og trøste meg, husker Carina.



Livet etterpå har vært fullt av utfordringer på godt og ondt. Smertene i starten var store. Kostholdet dessuten et kapittel for seg. Fedmeopererte må spise lite og ofte. I tillegg trenger de jevnlige tilskudd av vitaminer og mineraler. Depotsprøyter med B12-vitaminer settes hver tredje måned. Carina visste om alt dette. Hun bet tennene sammen og kom seg opp av sykesenga. Operasjonssårene var heldigvis små. Inngrepet ble utført med såkalt kikkhullskirurgi, gjennom fem hull på magen. Tidlig i januar startet hun på treningsstudio – og har stort sett vært der to timer fire dager i uken. Hun har trent kondisjon og styrke – og fått et godt og motiverende fellesskap sammen med flere andre treningsfrelste. Kiloene fortsatte å forsvinne.



Må fjerne løs hud



– Nå veier jeg 76 kilo – og er fornøyd. Blir jeg slankere nå, kan jeg fort ligne en anorektiker. Det må unngås, fleiper treningsentusiasten som av og til møter hun noen merkelige holdninger.



– Enkelte synes at jeg ikke har lov til å være stolt av egen slanking fordi jeg «bare» er slankeoperert. Slike fordommer må bekjempes. Inngrepet er ingen lettvint løsning. Jeg har jobba knallhardt for å få bort 104 kilo, poengterer Carina. Helt i mål er hun ennå ikke. Mye løs hud må fjernes. Mer kirurgi står for tur. For litt siden opplevde hun en annen sjelden komplikasjon: Et innvendig brokk oppsto. Hun fikk kjempesmerter og måtte hasteopereres.

- Angrer innimellom

– Innimellom forbanner jeg operasjonen – og angrer alt sammen. Men så minner jeg meg selv om alternativet. Jeg vet inderlig vel at jeg har fått livet i gave på nytt. Forskjellen på 180 og 76 kilo – det er som å komme fra helvetet til himmelen, fastslår Carina som nå bor alene med datteren i leiligheten på Tempe. Framtida vet hun lite om. I dag er hun midlertidig ufør, bl.a. som følge av ADHD-diagnosen, men ADHD-medisiner bruker hun ikke nå. Behovet forsvant med kiloene og økte treningsdoser.



– Jeg har lyst til så mye, særlig å bli barnevernspedagog. Å hjelpe barn som sliter med ADHD-problemer, overvekt og kosthold er drømmen. Kanskje har jeg litt å bidra med, funderer småbarnsmoren. Egentlig ønsker hun å hjelpe mange andre også. Hun ser dem i kassakø på City Syd: flotte, blide, velstelte, overvektige kvinner.

Blir trøstere

– Jeg kjenner igjen smilene deres, skalkeskjulsmilet som jeg som tjukke ofte klistrer på meg for å bli likt. Overvektige blir fort omsorgspersoner for andre med problemer. For å komme fordommene mot egen fedme i forkjøpet, godtar vi liksom alle andres feil og mangler. Vi blir trøstere og reservemødre i venneflokken. Jeg prøver nå å fjerne meg fra denne rollen – og får høre at slankingen har gått til hodet på meg.



Carina sukker og innrømmer at hun har mistet noen gamle venner på veien, men at hun også har fått noen nye i stedet. Å sette grenser rundt livet som slank alenemor er ikke enkelt. Men gledene er langt flere enn bekymringene.



– Nå tar jeg bussen til by'n med største selvfølgelighet – og fyller bare ett sete. Ingen peker og glaner. Smilet mitt er ekte. Gleden kommer fra hjertet. Jeg tror det synes, sier Carina Karlsen.

 
        
            (Foto: TERJE VISNES)

  Foto: TERJE VISNES

 
        
            (Foto: PRIVAT)

  Foto: PRIVAT

 
        
            (Foto: TERJE VISNES)

  Foto: TERJE VISNES

 
        
            (Foto: TERJE VISNES)

  Foto: TERJE VISNES

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå