Spør seksåringer om de har stor rumpe

Seksåringen blir spurt om hvordan han opplever egen mage og rumpe. Er den stor? Mor blir spurt om sitt seksualliv.

Saken oppdateres.

Nå reagerer flere foreldre på undersøkelsen «Tidlig trygg i Trondheim».

– Et seks år gammelt barn blir konfrontert med problemstillinger vi som foreldre aldri har ønsket å introdusere for ham. Når voksne snakker om store rumper og mager, kan det sette i gang noe hos barna. Og hva med de barna som har en stor mage, og som kanskje har fått ting slengt etter seg i skolegården, hvordan opplever de et slikt spørsmål fra voksen, sier Oddveig Storstad.

Trakk seg fra undersøkelsen

Hun er selv forsker og forelder, i likhet med Knut Kvaran. Begge så det i utgangspunktet som en naturlig samfunnsoppgave å delta i undersøkelsen «Tidlig trygg i Trondheim». I dag er de sterkt kritiske – både til manglende forhåndsinformasjon, detaljrikdommen i datainnsamlingen, den omfattende kartleggingen av små barn og invaderingen av foreldrenes privatliv. Begge har i mellomtiden trukket seg og barna fra undersøkelsen.

Det var i 2007/2008 at foreldrene til alle fireåringene i to årskull – rundt 4000 – ble invitert til å delta i prosjektet, som er et samarbeid mellom Trondheim kommune og NTNU samfunnsforskning/Psykologisk Institutt. På helsestasjonen ble foreldrene bedt om å fylle ut et spørreskjema. 1000 barn ble valgt ut til intervju og videre undersøkelser.

Hensikten med forskningsprosjektet er blant annet å kartlegge barnas sosiale kompetanse og mentale helse, og identifisere problemene på et tidlig tidspunkt. Når forskerne finner sosiale eller følelsesmessige vansker hos barna, blir foreldrene tilbudt veiledning og hjelp fra Trondheim kommune, BUP eller Psykologisk poliklinikk ved NTNU.

Seksualliv

For Oddveig Storstad gjorde den siste undersøkelsen utslaget. Hennes barn var blant de 1000 som gikk videre. Ved seksårsundersøkelsen nå i februar inngikk også spørsmål om mors seksualliv i undersøkelsen.

Jeg ble også spurt om forholdet til foreldrene mine, om jeg og mannen min krangler og om en lang rekke andre, private og intime ting. Mens jeg brukte tre timer på å besvare spørreskjemaet, var sønnen min alene med forskningsassistenten. Noen få av spørsmålene til ham fikk jeg se – om han syntes han hadde fint hår og fint ansikt, sier hun.

Storstad fikk også en tegning av magre, normale og tykke kropper som var blitt vist til sønnen. Han skulle peke på den kroppen som lignet på ham selv, og angi hva som var fint og mindre fint.

– Det meste av det som skjedde der inne, vet jeg ikke noe om. Men det lille glimtet jeg fikk, ga meg en vond følelse. Jeg ble bekymret som mor, sier hun.

Etter undersøkelsen skrev hun både til kommunen og til NTNU og ba om at alle data ble slettet. Det skjedde for fem uker siden. Ennå har hun ikke fått bekreftelsen på at det har skjedd.

Sårbar alder

Nettopp tendensen til å kartlegge små barn – både i barnehagen og i samfunnet – bekymrer Knut Kvaran.

– Man plasserer barna i bås i en alder hvor utviklingen går i rykk og napp og hvor barna er sårbare. Det skjer uten at foreldrene får komme til orde for å justerere ekspertenes oppfatning av barnas liv. Jeg stiller også et spørsmål ved synet på barn og foreldre som undersøkelsen representerer. Det virker som om man har en norm for hvordan det typiske barnet er, sier Knut Kvaran.

Han og kona trakk seg fra undersøkelsen allerede etter første omgang. Det de opplevde som hverdagslige, helt vanlige utfordringer, ble av forskningsteamet tolket som begynnende problemer.

Svarte «feil»

– Vi hadde svart «feil» på spørsmål om barnet var urolig, var i dårlig humør eller av og til lekte alene. At en fireåring fyker rundt og utforsker omgivelsene, synes ikke vi er unormalt. Og hvilken fireåring er ikke av og til sur og sint?

– Vi fikk et brev stukket i hånden med tilbud om å bli med på et foreldreveiledningskurs. Men hvorfor kunne ikke dette skje gjennom en samtale med foreldrene? Og hva skjer med selvbildet til småbarnsforeldre når de på denne måten får beskjed om at de ikke holder mål som foreldre?

Også Kvaran og kona følte seg litt usikre da de fikk kursinvitasjonen.

– Du spør deg selv hva du har gjort galt. Da vi kom på kurset, møtte vi også foreldre som hadde vært i kontakt med hjelpeapparatet. Vi opplevde at deres utfordringer lå på helt annet plan enn våre, og for dem ble kurset kanskje et nytt nederlag. Jeg fikk inntrykk av at de som trengte mest hjelp, etter hvert ga opp kurset, sier Kvaran.

Handler om psyke, ikke sex

– Seksuallivet til foreldrene interesser oss egentlig ikke. Når vi spør om det, er det fordi vi vet at foreldrenes psykiske helse er viktig for barnas oppvekstvilkår. Og manglende seksuallyst kan være et av mange symptomer på depresjon, sier professor Lars Wichstrøm.

At barna blir spurt om de opplever at de har for stor rumpe, kommenterer han slik:

– Vi antar at et dårlig forhold til kroppen blir utviklet veldig tidlig. Mye tyder også på at det er en sammenheng mellom et dårlig kroppsbilde og risikoen for å utvikle spiseforstyrrelser. Hensikten med å spørre om disse tingene er å fostå utviklingen av slike problemer på et tidlig stadium, sier Wichstrøm.

– Er det ikke fare for at spørsmålene i seg selv kan gjøre barna mer opptatt av eventuelle tykke eller tynne mager og rumper, og gjøre dem mer utsatt både for et dårlig kroppsbilde og senere spiseforstyrrelser?

– Det har jeg vanskelig for å tro. Dette er bare noen få enkeltspørsmål. Jeg kan forstå om enkelte foreldre er bekymret for effekten av spørsmålene. Men det som er viktig for barnas selvoppfatning er gjentatte budskap over lang tid, for eksempel gjennom bilder, blader, filmer og andre medier. Når barnet får spørsmålet om for eksempel magen er stor, skal de bare svare at det litt feil, feil, riktig eller litt riktig.

– Men dere spør om håret eller ansiktet er fint?

– Det har barna gjerne allerede et forhold til, sier Wichstrøm.

Når det gjelder foreldreveiledningskurset i etterkant av fireårsundersøkelsen i 2008, sier Wichstrøm:

– Om kurset hadde mangler, vet vi ikke. Statens foreldreveilederprogram blir brukt i mange kommuner. Over 100.000 familier i flere land har gjennomgått kurset, uten at vi vet effekten av det. Gjennom prosjektet Tidlig trygg i Trondheim ønsker vi å se om det faktisk hjelper foreldrene. Her har vi ikke noen resultater ennå. Men hvis det er slik at en invitasjon til å være med på kurset har fått enkelte foreldre til å føle seg utilstrekkelige, synes jeg det er uheldig. Å delta er helt frivillig. De foreldrene som følte behov for det, fikk muligheten til å være med på kurset. Det satte de fleste pris på. Men det var ikke noe problem å takke nei. En viss andel gjorde det.

 
 
På forsiden nå