Journalistbussen kjører landet rundt

To nyutdannede fotojournalister og én journalist har forlatt frilans- og vikarjobber i store norske redaksjoner for å portrettere det de kaller Utøya-generasjonen.

Saken oppdateres.

Med bussen Desken skal de kjøre landet rundt for å synliggjøre Norges forskjellige ungdomsmiljøer.

– På én måte blir vi glade når andre journalister som er i faste jobber blir misunnelige. Vi gjør noe mange ikke har hatt mulighet eller mot til å gjøre, sier Martin Slottemo Lyngstad.

Den 22 år gamle fotojournalisten fra Verdal har jobbet i blant annet Politiken i Danmark og Aftenposten, men har foreløpig gitt avkall på mulighetene til å etablere seg som frilanser eller fast ansatt i Oslo. Nå reiser han og to kolleger rundt i den ombygde bussen Desken for å portrettere noen av Norges ulike ungdomsmiljøer.

– Vi gjør det vi har lyst til, starter med dette prosjektet og ser hvor det tar oss. Horisonten er åpen, sier kollega Aleksander Andersen.

De gikk sammen på fotojournalistikk ved Høgskolen i Oslo. Sammen med journalist Lars Andreas Ellingsgard Øverli har de siden slutten av september i fjor satset alt av tid, penger og kreative krefter på byrået Paragon Features og prosjektet «Til ungdommen»; det som skal bli et multimedialt portrett av Utøya-generasjonen. Den langsiktige planen er å være ferdig med feltarbeidet i november, før alt skal redigeres ned til en dokumentar, en rekke reportasjer samt en vandreutstilling som ferdigstilles neste år.

Farens ville idé

Ideen om å lage et reportasjebyrå var på plass før det utenkelige skjedde 22. juli i fjor. I dagene etter terrorangrepet jobbet Andersen og Øverli i felten for Scanpix og Aftenposten, mens Lyngstad reiste hjem til Verdal for å være sammen med broren som hadde vært på Utøya.

– Sommeren nærmet seg slutten og så kom 22. juli. Vi satte oss ned og diskuterte om det var mulig å lage noe om dette gjennom byrået vi hadde startet. Med bussen kan vi være i felten hele tiden, noe som gir en unik mulighet til å bruke lang tid på å portrettere miljøer i lokalsamfunnene vi jobber i, sier Øverli.

Kjøpte buss

De hadde allerede realisert faren til Aleksander Andersen sin ville idé om å kjøpe en buss for å slippe å betale husleie og strøm.

– Det var på et tidspunkt usikkert om vi ville fortsette med byrået. Vi hadde alle et sterkt ønske om å fortelle noe i kjølvannet av 22. juli. Noe som kunne stå lenger enn den daglige nyhetsstrømmen, sier Lyngstad.

Han lot seg overtale etter et regnestykke over en øl i København og Øverli tente også på ideen om å ta med seg boligen og kontoret dit kildene og de gode historiene befinner seg. Med støtte fra Fritt Ord gjennomførte de i fjor høst pilotprosjektet. Journalistene gikk tett på ungdomsmiljøet i Kongsberg, med utgangspunkt i den lokale AUF-lederen Marte Ødegården (18) som ble skutt to ganger i ryggen på Utøya.

– Pilotprosjektet ble til utstilling, kinovisning og hovedsak i A-magasinet på 24 sider. Etter det fikk vi ytterligere støtte fra Fritt Ord til videre drift av prosjektet, sier Andersen.

RBKs Jonas Svensson

Like før påske avsluttet Paragon sitt opphold i Trondheim hvor seks ungdomsmiljøer har blitt portrettert for å lage tredje kapittel i Karasjok. Trondheim er eneste storby på journalistenes reiseplan, og oppholdet vil resultere i reportasjer om AUF-miljøet, musikkmiljøet, hverdagen til RBK-suksessen Jonas Svensson, det unge hoppmiljøet i Granåsen, homomiljøet i byen gjennom en student ved NTNU, og livet til ei ung jente som er i barnevernets omsorg.

– Vi merket fort at det ble annerledes for dem når en fotograf fulgte dem døgnet rundt. Noen ble overrasket over hvor tett på dem vi kom. Vi var med på tannpussen om morgenen og på date, sier Andersen.

Sterke øyeblikk

For å avslutte oppholdet spiste de middag med ungdommene fra Trondheim uken før reisen til Karasjok. Det ble et sterkt øyeblikk for begge parter.

– Da vi spurte hva de syntes om perioden sammen med oss, ble flere emosjonelle. Det er ikke så rart, tenker vi, med folk på 16 der livet er i ferd med å starte. Vi må være takknemlige for at de slipper oss så tett på. Det er ikke gitt at en ungdom vil gjøre det.

Mye av tiden de tilbringer på hvert sted går ut på nettopp å skape tillit. I et hefte beskriver de arbeidsmetodene sine: «Vi tror nøkkelen er tiden vi har til rådighet. Vi legger opp til å jobbe i hvert lokalsamfunn i åtte uker. Det gjør at vi kan møte kildene uten kamera i begynnelsen. Vi har tid til å bli kjent med dem og til å gjøre dem fortrolige med oss – både som fotojournalister og mennesker».

Foruten Kongsberg og et ennå ikke planlagt sted på Vestlandet, har turen gått videre til Karasjok og samenes påskefeiring.

Kamp om fotojobbene

Det er nettopp kontrastene, forskjellene og likhetene mellom ungdomsmiljøene i langstrakte Norge Paragon ønsker å formidle gjennom «Til ungdommen».

– At Fritt Ord og andre støtter oss med midler er hyggelig for vår del, men det viser også at andre synes at ungdom er en viktig og interessant gruppe. Mange vil vite hva som foregår i hodene deres. En viktig del av arbeidet er å vise ungdommene selv hvordan man har det og hva man gjør i andre deler av landet.

Med Utøya-aspektet håper Øverli at reportasjene, dokumentaren og vandreutstillingen også kan bli et interessant dokument for kommende generasjoner.

– Portretter av ungdommer som opplevde andre verdenskrig, vil være veldig interessant dokumentasjon i dag. Uten sammenligning for øvrig må vi tørre å si at vi håper at dette prosjektet blir enda mer interessant om 20 år enn det er i dag.

Oppsøker de gode historiene

Det endelige resultatet ligger imidlertid ett år frem i tid. Først må de fortsette å oppsøke de gode historiene, noe som strengt tatt ikke har vært tvingende nødvendig for at Paragon skal få utøve fotojournalistikk.

– Både jeg og Martin har jobbet oss inn i Aftenposten og Scanpix, men om du drar er det alltids noen som kan fylle din plass. I fotografyrket er det mange om beinet. Det er en kamp, sier Andersen.

Likevel velger han å bo sammen med to andre på 25 kvadrat i en buss som fungerer som et mobilt kontor, der ferden går fra Kongsberg i Sør til Karasjok i nord.

– Som pressefotograf blir man lett underleverandør i en avis. Ofte er det slik at journalistene tenker ut sakene. Man kan bli passiv og føle at man ikke får bruke kreativiteten sin, sier Lyngstad, og peker på en annen viktig drivkraft bak prosjektet:

–Vi mener at man i redaksjoner må involvere fotografene på et tidligere stadium. Da jeg jobbet i Politiken i Danmark begynte man ikke på noen oppgaver før bildedesken hadde godkjent dem. Vi tenker multimedialt og prøver å bygge kompetansen vår bredere enn det som er en tradisjonell pressefotografs. For oss er det viktig å kunne være med å sette dagsorden.

 
På forsiden nå