Vandalene kommer i mai

Søndag ved Nidarosdomen: På Vestfrontplassen poserer glade konfirmanter. På østsiden av kirken ligger verneverdige gravstøtter veltet og ødelagt.

Saken oppdateres.

Vandalene slo til igjen, også nå i festmåneden mai. Da konfirmantene kom til kirken søndag formiddag, lå resultatet av herjingene der, en grell kontrast til den gledens fest som skulle foregå inne i kirken. De femti veltede og delvis knuste gravsteinene reiste flere spørsmål: Hvorfor, hva er hensikten? Hvem kan ha glede av å gjøre noe slikt? Hvor er respekten for dem som er gravlagt her, deres pårørende, for gammeldags kirkegårdsfred? Hva lærer de unge om verdier når ikke engang de døde får være i fred?



Vi blir ekstra opprørt når gravsteder av stor kulturhistorisk verdi blir utsatt for hærverk utenfor selveste Nidarosdomen. Men lignende følelser får vi når graver på «vanlige» kirkegårder blir ødelagt. Det har skjedd mange ganger de siste årene. En rekke kirkegårder landet over har vært utsatt for gravskjending. I vår landsdel har kirkegårder både i Steinkjer, Hegra, på Lademoen og andre steder vært hjemsøkt.

Om ødeleggelsene er bevisst planlagt, om de skjer i feilfokusert festrus, om det er satanister eller rene pøbler som har gjort dette, vet vi lite om. For de skyldige blir svært sjelden tatt. Sakene blir anmeldt, men oftest henlagt.

De som står bak hærverket, vet dermed at de risikerer lite ved å gå løs på minnesmerkene over de døde. De bryr seg neppe om at de også begår overgrep mot følelser og respekten for døden, holdninger som ligger dypt forankret i de fleste av oss.



Helgens hærverk på Domkirkegården er det sjette siden 1992, og den mest omfattende ødeleggelsen til nå. De fleste herjinger har skjedd i mai.

Dette er den mest hektiske festperioden på naboområdet Marinen. Den heftige russefeiringen som foregår her, trekker også andre elementer i ulike aldersgrupper hit. Mistanken trenger altså ikke automatisk gå mot russen.

Hærverket kan foregå ubemerket. Her er ingen systematisk overvåkning av området, annet enn politiets patruljeringer natt til 1. og 17.mai. De andre nettene er det fritt frem for folk som vil ødelegge.



Domkirk egården har mange funksjoner. I fjor ble den igjen kirkegård, og skal drives og beskyttes som sådan. Dessuten er dette et populært område for stille spaserturer, spesielt vakkert nå på våren med det flotte teppet av blå scilla. Den er en del av vår store nasjonalskatt Nidarosdomen, og den inneholder flere hundre år gamle gravsteder til kjente personer og familier i Trondheim, steder av stor kulturhistorisk verdi.

I tillegg går altså ruta for festfolket på vei til og fra Marinen her inne mellom de ærverdige gravstedene. Problemet er ikke bare de fulle folkene som går her, det er også etterlatenskaper av ymse slag som ikke hører hjemme på en kirkegård.



Forfallet har tatt tak i den perlen Domkirkegården burde være. Forfall avler gjerne forfall, og «inspirerer» til nye ødeleggelser. Et hullete gammelt gjerde og noen skrøpelige porter beskytter i dag kirkegården. Det er høyst forståelig at biskop Finn Wagle er sint og opprørt over det dårlige vernet. Biskopen har i flere år tatt opp elendigheten med høyere makter, i dette tilfellet kommunen. Der har det vært lite å hente, både til vedlikehold og drift av kirkene.

Når så lite er gjort, kan det tyde på en viss handlingslammelse. Både stat, kommune og private er involvert rundt nasjonalhelligdommen. Den velkjente skuvmila finner vi fort der manges ansvar møtes.

Enten løsningen er nye gjerder, nattestengning, eller bedre vakthold, peker pilen i en retning: mot Trondheim kommune. Kommunen må ta sitt ansvar og sikre kirkegården mot nye mai-vandaler.



Det er på tide at biskopen blir bønnhørt.

Biskop Finn Wagle krever gjerde rundt Domkirkegården.

På forsiden nå