New York Times kaller May-Britt og Edvard Moser en skikkelig sjeldenhet. Ikke bare opererer de utenfor den opptrukne akademiske sti, de er også gift og jobber med de samme vitenskapelige problemer - ved samme institusjon.
Edvard Moser forklarer avisens ledere hvordan det fungerer.
- Mange par klarer å samarbeide om barneoppdragelse - for oss er hjerneforskningen vårt tredje barn. Så, ikke noe forskjellig, egentlig.
Målrettet
Under overskriften «A sense of where you are» forteller den amerikanske storavisen om hovedpersonene i hjerneforskermiljøet i Trondheim. Avisen beskriver hvordan det unge paret dukket opp hos en skeptisk professor Per Oskar Andersen ved Universitetet i Oslo. Avisensvitenskapsreporter James Gorman var i Trondheim tre dager i mars der han møttehjerneforskerne.
Til slutt klarte de to unge og pågående sunnmøringene, ingen av dem fra akademiske familier, å overbevise professoren om at det var verdt å bruke tid på dem.
Etter oppdagelsen av gridcellene i 2005, fundamentet for stedsansen i hjernen, trenger ikke Moser-paret overbevise noen lenger. New York Times viser til lovord om de to både fra Nobelprisvinner Eric Kandel og John O'Keefe, han som oppdaget stedcellene på 1970-tallet.
Begeistret hovedperson
- Hvordan er det å bli presentert stort i The New York Times?
- Helt fantastisk! Vi har fått flotte meldinger fra våre kolleger, både nasjonalt og internasjonalt. Alle gleder seg, og spesielt siden nevrovitenskap får så masse oppmerksomhet. Jeg er så glad for at NTNU, Senter for nevrale nettverk og Kavli instituttet blir synlig for så mange. Nå får de se hvor masse støtte vi har fått opp gjennom tiden.
- Hva blir det neste, Nobelprisen?
- Nei, så enkelt er jo ikke! Først må man nomineres, og så er listen av supre forskere lang, sier May-Britt Moser, på vei til London. Edvard Moser er for tiden i Washington.