Tordis Bratseth (99) flyttet til Buran sykehjem for noen måneder siden. Hun brakk beinet og trengte dermed mer hjelp.
- Jeg trives godt her. Man må ta livet med godt humør, sier hun.
- Hører med til verdenssamfunnet
99-åringen synes dagene av og til kan være langsomme, men hun ser frem til besøk av sønnen og datteren og trimmen som arrangeres et par ganger i uka. Også liker hun å lese nyhetsblader. Fingrene føler over sidene med punktskrift og hun leser høyt siste nytt fra Syria og Egypt.
- Du føler at du hører med til verdenssamfunnet når du leser nyheter, sier Bratseth.
På bordet på rommet står valgkortet klart til forhåndsstemmingen på sykehjemmet. Da skal hun stemme som hun alltid har gjort.
- Det skal jeg gjøre til jeg er over 100 år. Man må vite at man kan regne seg selv som et medlem av samfunnet, sier hun.
- Det er mange ungdommer i dag som ikke bryr seg. Jeg mener at man skal være med å stemme. Jeg liker ikke at man kutter seg ut av samfunnet, fortsetter hun.
- Stort savn
Bratseth stråler av positivitet mens hun forteller om de mange opplevelsene før livet på Buran sykehjem. Under krigen hjalp hun til på gården hjemme i Tydal, og mener selv hun har arbeidshender. Etter krigen arbeidet på blindeskolen.
Hun møtte mannen sin for første gang da hun selv var elev på blindeskolen, men det var ikke før etter krigen de giftet seg. Nå er det over 20 år siden han gikk bort.
- Det er et stort savn. Det er tungt å være den som er igjen, men jeg har støtte fra sønnen og datteren min, forteller 99-åringen.
På veggene henger bilder av familien som hun viser ivrig frem. Sønnen og datteren har sørget for gardiner og på sengen ligget sengeteppet hun har selv heklet.
- Her kan jeg koble av hvis jeg vil.