LUFTENS SISTE MESTER
Amerikansk drama
Regi: M. Night Shyamalan
Med: Noah Ringer, Dev Patel, Nicola Peltz
For seks år siden lå den nå 40-årige inderen M. Night Shyamalan på en imponerende 23. plass på bransjebladet Premiere Magazines årvisse liste over Hollywoods mektigste. Etter hans banebrytende gjennombruddsfilm «Den sjette sansen»(1999) fortsatte han med kommersiell suksess, om noe dalende stjerne hos kritikerne med «Unbreakable»(2000), «Signs»(2002) og «The Village»(2004).
Shyamalan har selv på sitt svakere vist visse evner til å blande det overnaturlige, spenning og mytologi til moderne storfilm med gammeldags snitt. I «Luftens siste mester» viser han så dalende form, både som manusforfatter og instruktør at det nesten er vanskelig å tro dette er mannen som ga oss den smarte grøsseren «Den sjette sansen». At filmen bruker 3D-formatet på plumpt og forutsigbart vis, gjør ikke saken bedre.
På et vis fortoner filmen seg som en slags kalkunmiks av James Camerons «Avatar» og Peter Jacksons «Ringenes Herre». Selv om en variant av denne historien ble laget som tegnefilmserie med tittelen «Avatar: The Last Airbender» før Camerons 3D-storverk, er det krevende å lykkes med stor 3D-film om en avatar, etter «Avatar». Denne smørja om en forsmådd pris som skal drepe den siste avatar for å blidgjøre faren sin, klarer det ikke.
Noah Ringer og et par av ungene i sentrale roller er ganske flinke. De voksne skuespillerne sliter med latterlig pompøse replikker som ikke blir bedre av at de pakkes inn i smektende strykere og helikopterbilder av kunstig snø i mytisk landskap. Filmen utspiller seg i en tid hvor ulike folkegrupper behersker ild, vann, luft og jord. M. Night Shylamalan på sin side, reiser alvorlig tvil om sin beherskelse av film.
