Herman Christopher Garmann (1787-1853) var født i Alstahaug, der faren - Christopher Garmann - var sogneprest. Moren het Maren Elisabeth Schancke. Herman vokste opp på Petter Dass’ gamle prestegård og fikk undervisning i hjemmet frem til faren døde. Da gikk turen til Trondhjem for mer skolegang.
Grosserer og politiker
Her kom han i kontakt med grosserer Hermann Hoë, som drev med skipsfart og eksport av trelast og fisk. Garmann fikk borgerskap i 1811 og ble medeier i det store handelshuset H. Hoë & Co. Året etter ble det giftermål med Hoës datter Nicoline Cathrine. Etter 12 år var han blitt ansvarlig eier av firmaet sammen med svogeren Gerhard Hoë.
I 1813 var Garmann med og stiftet Klubselskapet Harmonien, der han en tid også var «presiderende direktør». Da Trondhjems Sparebank ble grunnlagt i 1822, var han også der en av ildsjelene - og ble direktør i to perioder.
Garmann var politisk aktiv. I årene 1817-1829 satt han som en av byens seks «eligerte menn» (borgervalgte i byadministrasjonen), og ble også valgt som suppleant til Stortinget i tre perioder, men behøvde aldri møte.
Flere landsteder
Garmann var både fransk og russisk visekonsul i Trondhjem. Han bodde i Kjøpmannsgata 22, men eide også fra ca. 1820 tre landsteder på Byåsen; Marienlyst - med et flott hageanlegg i kinesisk stil – samt Sommerlyst og Eremitagen.
Handelshuset Hoë
Handelshuset H. Hoë & Co. vokste seg stort og bygde fra 1807 til 1814 blant annet opp en flåte på åtte skip. Også tørrfiskeksporten som gikk via Trondhjem, tjente firmaet gode penger på. I 1816 betalte firmaet 7800 spesidaler i tvungen «sølvskatt» til Norges Banks grunnfond. Bare handelshuset Lorck betalte mer i Trondhjem. Det sier litt om størrelsen. Garmann utvidet og investerte stadig, og startet i 1830 fangst av hvalross på Spitsbergen, i 1832 en reperbane der de blant annet laget drivreimer av hvalrosshud.
«Fabriken ved Nidelven»
Sammen med svigersønnen Arild Huitfeldt og grosserer C. L. Schreiner grunnla Garmann i 1843 «Fabriken ved Nidelven» (senere Trondhjems Mekaniske Verksted), den første dampdrevne industribedrift i byen.
Garmanns datter Marie Dorothea som ble gift med fabrikkeier, rittmester og konsul Huitfeldt, var eneste oppvoksende barn av grossereren og arvet hele formuen etter faren. Garmann hadde også en sønn, men han døde ung.
«Fabriken» til de tre grossererne i Søgaden vokste enormt. Den drev metallstøperi, mekanisk verksted og et stort møllebruk og var snart den største bedriften i Trondhjem. Konkurrerende fabrikker vokste etter hvert opp, noe som skapte konkurranse, men også flere muligheter for «Fabriken». Men stagnasjon i trøndersk sjøfart og overgang fra seil til damp gjorde blant annet at fabrikken måtte selges i 1862. Huitfeldt hadde overinvestert med arven fra svigerfaren, byens store industrigründer.
