«Det så ut mer ut som en søppelhaug enn et hjem. Der kunne bare tomflaskene trives.»
I en tekst til adressa.no beskriver Gran-Olsson synet som møtte ham for 70 år siden i huset i Jonsvannsveien 46, bedre kjent som Bandeklosteret.
Det var der Henry Oliver Rinnan og hans medsammensvorne oppholdt seg fra høsten 1943. Og det var i husets kjeller et titalls nordmenn ble mishandlet og torturert på det groveste. Samme kjeller som tidligere huset unge Gran-Olsson og andre barn som gikk i Fru Tambs-Lyches barnehage.
- Rinnan slengte meg i kjøkkenbenken
Trist syn
Fra terrassen i Nedre Bergsvingen 7 hvor seksåringen bodde, så han bort på huset som for alltid vil være assosiert med de verste grufullheter.
«Fra huset på Singsaker hadde vi perfekt utsikt til sterke aktiviteter som kunne opprøre alles sinn. Russiske slavearbeidere ble fraktet med lastebil fra Eberg ned til jernbaneanlegget Stavne-Leangen. Det var et helt vanvittig trist syn. Men størst inntrykk gjorde en i vårt umiddelbare nabolag: Henry Oliver Rinnan. Når jeg gikk opp på altanen hjemme kunne jeg se rett inn på kjøkkenet hans og hans kvinner. Det stod en aura av uhygge rundt mannen. Men ingen kunne helt definere hva han gjorde. Bare han viste seg ble folk redd.»
SE OGSÅ: Bli med ned i torturkammeret
Angrepet av Rinnans schæfer
Gran-Olssons far jobbet som professor på Norges Tekniske Høyskole, og foreldrene var godt orientert om det som foregikk under 2. verdenskrig, og ikke minst på det som skjedde i nabohuset.
«Jeg fikk klar beskjed om ikke å nærme meg det huset, men jeg var jo nysgjerrig som fleste barn. Det var piggtråd rundt huset og det ble sagt at det lå miner inne i piggtrådrullene. Ved inngangen til vår stikkvei stod det i perioder vaktposter. Rinnan hadde to schæfere på tomten. De var konstant sultne. En dag hadde en av bikkjene kommet seg ut av hagen og kom settende etter meg. Den gode forstmann Holst reddet meg akkurat da bikkja var i ferd med å rive opp kjeledressen min.»
Fraktet forbudte brev
9. april minutt for minutt
Psykopatisk smil
Da krigen nærmet seg slutten husker også Gran-Olsson at det var ville fester i Bandeklosteret, og at det ble løsnet skuddsalver. Selv hadde han ikke nærkontakt med Rinnan, og nazisten var ikke den som viste seg så mye annet enn til og fra bilen han benyttet.
«Han var ikke den som ryddet ute i hagen. Men jeg så en del av hans kvinner, og ikke minst kunne jeg ikke unngå å legge merke til smilet hans. Et smil som oste uhygge og falskhet. Da han smilte var det psykopatens hilsen til deg.»
Stein i frontruta
Det nærmeste Gran-Olsson kom den 161 centimeter lave terroristen var i april 1945.
«Da kastet jeg impulsivt en stein mot Rinnans bil mens han selv satt ved rattet. Den traff frontruten, men han reagerte ikke. Men jeg fikk ingen medalje fra general Eisenhower etter krigen for det kastet.»
Natt til 7. mai klokka 02.41 kom det Gran-Olsson kaller den forløsende radiomeldingen fra Reims:
Det var fred.
Opptog i Rinnans hage
Rinnan og hans folk flyktet etter hvert fra Bandeklosteret, og de neste dagene ble mildt sagt behørig feiret.
«Vi barn marsjerte rundt på Øvre Singsaker med norske flagg. Det lille opptoget endte i hagen hos Rinnan foran det hus han hadde okkupert. Vi ville inn i huset og okkupere det. Det var ingen sak å åpne et vindu. Alle ville inn i huset. Men jeg var minstemann i flokken og kom ikke inn i huset. Jeg var frustrert og gråt. Det hjalp visst ikke at jeg hadde kastet en sten mot Rinnans bil. Men brødrene Harald og Bjørn Arvesen samt brødrene Christian og Per Thaulow fikk løftet meg inn.»
Ingen adgang til kjelleren
Faren til brødrene Thaulow, Christian Thaulow sr., tilhørte motstandsbevegelsen. Han omkom noen måneder før da det tyske fangeskipet Westfalen gikk ned utenfor svenskekysten med 45 fanger.
«Den tyske okkupasjonsmakt parkerte straks etter forliset soldater i Thaulows hus. De skulle arrestere Thaulows venner fra motstandsbevegelsen når de ville dukke opp. To ble arrestert. Etter en uke fikk fru Thaulow fri fra de brysomme inntrengerne.
Da vi barn var vel inne i Rinnans hus så det mer ut som en søppelhaug enn et hjem. Der kunne bare tomflaskene trives. Men de eldre guttene i vår okkupasjonstropp nektet meg adgang til kjelleren. Der hadde Rinnan og hans folk sitt torturkammer. Liten, og kanskje litt umoden, som jeg var så var det en spesiell følelse å stå inne i Rinnans storstue. I det som hadde vært min barnehage og professor Tambs Lyches hjem. En av de senere beboere av huset Bandeklosteret fortalte meg at under flytting av trær hadde han funnet en knokkel. Fra et dyr spurte jeg. Nei, det var ikke fra et dyr, var svaret.»
Middag med Arvesen
I morgen skal Gran-Olsson holde foredrag i Oslo hvor han skal snakke om 8.mai. Dagen avsluttes med middag hos mannen som hjalp ham inn i Bandeklosteret for 70 år siden, Harald Arvesen.
Men feiring som i maidagene 1945 blir det ikke.
«Det er en dag til stille ettertanke.»