Barnelegen og professoren deltok på et fagseminar i Kvinne- barn-senteret ved St. Olavs Hospital sist fredag da varaordfører Hilde Opoku dukket opp med Kongens fortjenstmedalje og diplom.

Veldig overraskende, syntes Vik. Han har jo bare gjort jobben sin, sier han selv. Samtidig føler han seg heldig som har hatt en så givende jobb. Det er også stor stas at kolleger og ledere ved NTNU har tatt seg bryet med å anbefale ham for medaljen.

Nybrottsarbeid

I søknaden for medaljen beskrives Vik en meget dyktig og omsorgsfull kliniker og nyfødtlege. Det tegnes et bilde av en dyktig underviser og rollemodell for assistentleger og medisinstudenter, en innovativ forsker, og en person som i hele sin karriere har hatt et brennende engasjement for de minste og svakeste i samfunnet, de syke barna. Viks engasjement i medisinerutdanningen i Trondheim blir også trukket frem, og hans bidrag til å bygge opp en nevrovitenskapelig forskningsgruppe ved NTNU av internasjonalt format innen fagfeltene «Tidlig hjerneskade hos risikobarn og Cerebral parese hos barn».

Torstein Vik var uvitende om tildelingen av Kongens fortjenstmedalje da varaordfører Hilde Opoku kom inn i auditoriet.

– Det har vært givende å forske opp mot noen av de barna jeg synes trenger det mest. Det kan være barn med hjerneskade, som har fått det enten før, under eller etter fødsel, sier Vik.

Han forteller om spennende år med nybrottsarbeidet som ble gjort med opprettelsen av en avdeling for nyfødtmedisin på Regionsykehuset på begynnelsen av 80-tallet, under ledelse av Ann-Mari Brubakk.

Kreftsyk

De siste årene har han selv fått føle på hvordan Helse-Norge fungerer. Vik fikk konstatert prostatakreft med spredning i mars 2012. For ett år siden ble han diagnostisert med tarmkreft med spredning.

– Det pussige er at formen min er ganske god. Et elendig utgangspunkt tatt i betraktning, så har jeg vært ganske heldig, sier Vik og ler.

For humoren er viktig for ham, også når det røyner på. Og tross alt har han vært heldig. Han er ikke rammet av trøtthet og utmattelse etter kreftbehandlingene. Derfor er professoren fortsatt aktiv som veileder for studenter og forskere ved NTNU.

– Det har vært, og er fortsatt, et stort privilegium. Jeg kunne sikkert reist jorda rundt, eller gjort noe annet. Men å jobbe med disse studentene gir så mye energi, det er mer givende enn alt annet, sier han.

Torstein Vik mottar heder fra varaordfører Hilde Opoku.

Psykisk utviklingshemmede

I en periode på 1980-tallet jobbet Vik i utdannelsesstilling på Hallsetheimen, sentralinstitusjonen for psykisk utviklingshemmede i Trøndelag. Ifølge kollegene var han en nærværende og omtenksom lege i møte med barn og foreldre i en sårbar situasjon. Da institusjonen ble rammet av nedskjæringer var Vik en tydelig talsperson for de utviklingshemmedes sak.

Barnelegen vet ganske mye om dette, også fra eget liv. Han har en datter som er psykisk utviklingshemmet, som intellektuelt er på nivå med en to-tre-åring. Vik og kona har fortsatt hovedomsorgen for datteren som bor hjemme hos dem på Steinan.

– Jeg er glad for HVPU-reformen, og datteren vår har stort sett fått god oppfølging gjennom årene. Nå har hun et dagtilbud og vi får i perioder avlastning. Men helt siden 2000 har vi registrert ønske om at hun skulle få flytte i bofellesskap. Det har ennå ikke løst seg. Der må jeg si at Trondheim kommune er en sinke, sier Vik.

Hedret: Barnelege Torstein Vik vokste opp i Harstad, men kom til Trondheim i 1980. Siden har han vært i byen.

Han har fulgt debatten om sorteringssamfunnet hvor Aksel Braanen Sterri, stipendiat i filosofi ved UiO, har antydet at personer med Downs syndrom ikke kan få et fullt ut meningsfylt liv.

– Han tok for hardt i, og fikk høre det. Jeg mener imidlertid at vi har et sorteringssamfunn for de voksne. Når barna er små er de ikke så mye mer belastning enn de andre. I barnehagen er det godt tilrettelagt. I skolealder blir det litt vanskeligere, men der kan det også være gode ordninger. De største problemene kommer når barnet blir voksent. De psykisk utviklingshemmede er ikke en gruppe som står på kravene, og de havner ofte nederst på prioriteringslista. Jeg skulle gjerne sett at storsamfunnet tok større ansvar der.

Livsperspektiv

– Du har selv fått din del av utfordringer i livet – hvordan greier du å ha så godt humør?

– Fra naturen er jeg en mann med både humor og humør. Det ble noen tunge stunder da jeg fikk kreftdiagnosen som 64-åring. Jeg tenkte at jeg var altfor ung til å dø, og begynte å skrive dagbok. Etter hvert fikk jeg et større perspektiv på det. Gjennom jobben har jeg behandlet mange syke barn, og jeg har sett mange unge gå bort. Det er det som urettferdig og urimelig. Når man er 70 år må man være glad for det livet man har fått leve, selv om jeg føler meg ung inne meg og gjerne vil leve lenger, sier Torstein Vik.