Sine første 27 år bodde Peter Andreas Egge (1869-1959) i Trondhjem, men han tilbrakte feriene på Innherred. Disse to miljøene ble ofte tema i romanene hans: «Bondegutten som reiser til byen og blir handelsmann».
Hjelp fra Hamsun
Debutboka «Almue» kom ut med hjelp fra Hamsun i 1891. Men det var først 16 år senere han fikk sitt gjennombrudd med «Hjærtet». Nesten hvert år kom en bok fra Peter Egge, den siste i 1955, men siste romanen («Mennesket Ada Graner») skrev han i 1945. Mange av bøkene er oversatt til flere språk, blant dem «Hansine Solstad» som kalles hans mesterverk. Egge skrev fortellinger, skuespill, dramatikk og erindringsbøker, men det var romanen som passet ham best, og Trøndelag preger forfatterskapet hans. «- Jeg er gudskjelov trønder» er folkelivsskildringer som viser at han er stolt av sin opprinnelse.
Fattigslig barndom
Peter var nest eldst i en barneflokk på ni. Foreldrene Olaus Egge og Oline Wibe var begge fra Steinkjer-området, men bosatte seg i Trondhjem. Familien bodde lenge trangt og fattigslig - først i Willmannsveita, så Fotveita og Dronningens gate - der faren drev vognmannsforretning.
Sin første undervisning fikk Peter på Waisenhuset skole (som han skriver kritisk om i «Minner fra barndom og ungdom») og «betalingsskolen». Katedralskolen måtte han avslutte på grunn av dårlig økonomi. I stedet startet han utgivelsen av det radikale litterære debattbladet Den nye Tid sammen med vennen og anarkisten Arne Dybfest. Det ble tross gode utsikter bare fire blad. Etter å ha prøvd sjømannslivet en stund slo snart skribenten til igjen - som journalist i Dagsposten.
Egge var flere ganger formann i Den norske Forfatterforening og ledet også Det litterære Råd. Han fikk kunstnerlønn i 1916.
I 1897 ble Peter Egge gift med Anna Svendsen og flyttet snart til Kristiania, der familien vokste til fem. Senere bodde Egge aldri fast i Trøndelag.
