Etter 185 år kommer biter av en gammel rasulykke for dagen i Tiller. Til venstre Hans Henrik Solheim med et kantfat i trønderkeramikk, i midten Torbjørn Nordtiller med en del trevirke og til høyre Lars Nordtiller med et bredt veggbord, som kan ha stått på en enda eldre kirke enn den som forsvant utfor stupet her i 1816.

Brødrene Lars og Torbjørn Nordtiller har i alle år gått og lurt på hva som skjuler seg i raset. Sammen med andre nysgjerrige i Tiller historielag satte de spaden i jorda i fjor høst. Snart støtte de på noe hardt av forskjellig slag, treverk, glass og keramikk som var tydelig preget av at voldsomme krefter hadde vært i sving.

Fin trønderkeramikk

Biter av keramikk funnet med en spredning på flere kvadratmeter er siden satt sammen til et stort karfat, som i dag kan vises frem som et av flere eksempler på fin trønderkeramikk fra gården som gikk tapt i raset. Her er bl.a. en ølskål med blomsterdekor og med årstallet 1812 eller -13 i bunnen, og flere andre bruddstykker som kan gi ny viten om pottemakerkunsten i Trondheim omkring år 1800.

Mye ble naturlig nok knust i raset, som vindusglass, kopper og kar. Men en god del viser seg likevel å være bra bevart i den kompakte leira, bl.a. en medisinflaske i klart glass. Av trevarer var et vaskebrett, dreide bord- eller stolbein og en stor dall blant det som ble gravd opp i bra stand. Videre ble det funnet deler av vinduskarmer og ulike bygningsrester, et spadehåndtak og andre redskaper av tre. Interessant er også to brede, fint høvlede og endepløyde bord, som fagfolk mener kan skrive seg fra en bygning i stavkonstruksjon. På dette kirkestedet sto det ei stavkirke frem til 1660-årene, men det er ikke urimelig å tenke seg at materialene kan ha blitt gjenbrukt på de nærmeste gårdene. - Det er barkkant på det ene bordet, slik at vi har håp om årringsanalyse og dendrokronologisk datering, sier en tredje av graverne, Hans Henrik Solheim.

Samarbeid med fagfolk

De gamle veggbordene og mye av det øvrige treverket ser ut til å klart seg godt over vinteren med naturlig og langsom tørking i friluft. En del av trematerialet er imidlertid levert inn til Vitenskapsmuseet med tanke på fagmessig konservering. Hvor mye som kan sikres og tas vare på av dette, vil bli et kostnadsspørsmål.

- Uten faglig behandling vil trevarene lett tørke ut, sprekke og flises opp når de først er tatt ut av det fuktige og beskyttende leirlaget, sier teknisk konservator Jørgen Fastner på Vitenskapsmuseet. Han mener en utgravning som dette aktualiserer nødvendigheten av et samarbeid med fagfolk når amatører tar initiativ på denne måten. Fastner kommer opprinnelig fra Danmark, der er større tradisjon for et slik samarbeid i arkeologiske utgravninger.

Lokale entusiaster

Ved en utgravning som dette, i et ras fra 1816, kreves ingen formell godkjennelse ut over en avtale med grunneier. Likevel har Tiller historielag kontaktet kulturavdelingen i Sør-Trøndelag fylkeskommune og fått tilslutning til arbeidet derfra, med en anbefaling om å bruke fagfolk til å lede arbeidet. Etter dette ble arkeologistudenten Eirik Solheim engasjert til planlegge utgravningen, som slik fikk et visst fagmessig tilsnitt, selv om det i hovedsak har vært lokale entusiaster som har foretatt selve gravearbeidet.

- Vi visste slett ikke om vi ville finne noe, sier formannen i historielaget, Torbjørn Nordtiller. Han forteller at det ikke før de aller siste årene har dukket noe opp fra de utraste bygningene - bortsett fra en del av alterringen i kirka som trolig ble funnet like etter raset.

Funn i 1996 I flere generasjoner har dette minnet fra ulykken vært oppbevart på gården Nordtiller, som etter raset ble bygd opp igjen litt nord for det ødelagte gårdsanlegget. I 1996 fant imidlertid Lars Nordtiller under grøfting i rasfeltet laftede tømmerstokker og annet trevirke, teglstein, glasskår, en hanske og to sko - og dette ga naturlig nok blod på tann. Utgravningen i høst ble konsentrert om et område nedenfor den gamle gården, ved skytterbanen og den lille idrettsbanen i Tillergrenda. Her ble det snart gjort en rekke funn, det meste i en dybde av ca. én meter. Amatørarkeologene gir seg ikke med det, men vil fortsette arbeidet til sommeren. Fortsatt vil det være rester av gården det blir lett etter. Restene av kirka ligger trolig dypere i raset; ganske sikkert også langt unna der den sto. Med ved moderne geotekniske hjelpemidler har historielaget også planer om søk etter denne bygningen.

Foto: RUNE PETTER NESS