På flukt:

Jenta i den gule genseren

Adressa-journalist Åge Winge levde tre dager sammen med syriske flyktninger. Her er historien om flukten - og ei jente i gul genser.

Sånn var det:

Hundrevis flykter fra politiet. Kaos. Jeg velger et punkt, en signalgul genser på ei lita jente. Hun klamrer seg rundt onkelens hals, hyler hjerteskjærende, og blir midtpunktet i det lille følget jeg skal leve med de neste døgnene.




Denne saken ble publisert i september 2015.

Velkommen om bord, smiler Houssain Louis, jeg håper du skjønner det var en spøk!

Utenfor bussen hadde den 44 år gamle petroleums-ingeniøren fra Syria spurt om å få låne en lighter, og lagt til at han i tillegg til å ta seg en røyk ville sette fyr på en av bussene for å skape litt oppmerksomhet rundt ungarske myndigheters behandling av mennesker.

Nå ler han en mild latter, gir meg en klem, og så gir han meg en kjeks og sier han alltid reiser light når han flykter. Denne gangen har han kun med seg en genser, et par t-skjorter og strømper, i tillegg til det han står og går i.

Koranen trenger han ikke, sier han, den har han her, og her, og her, og så peker han på hjertet, hodet og smart-telefonen.

Så sier han:

Velkommen som flyktning.

Det er så trangt at jeg ikke får snudd meg for å telle hvor mange vi er om bord, jeg har klemt meg inn foran i bussen med den gruppen jeg gikk sammen med de siste tre-fire timene.

Det er fire gutter.

Og en familie på åtte.

Og så er det Louis som kommer fra en syrisk by ikke langt fra Homs, kjent som den mest sønderskutte byen etter andre verdenskrig.

Leiren. Brøt politilenken

Familien Omar: Foran går søstrene Nour (17) og Loleta (25). Bak dem kommer familiemoren Siham (54), brødrene Abo Al-Rahman (16) og Basil (27). Bak familiefaren Mohamad (58), og datteren deres Hiba (28) med datteren Nour (2).   Foto: ÅGE WINGE

Louis ser usedvanlig opplagt ut til ikke å ha sovet på tre døgn, og at han de siste fire timene, i stekende hete, hadde løpt og gått sammen med to-tre hundre andre flyktninger.

Over støvete halm, mellom glisne, sortbrente solsikker som pisket rifter i huden, langs et jernbanespor hvor flere fikk ødelagt skoene sine på de kvasse steinene, og derfor måtte hoppe barfot fra svill til svill før ungarsk politi, utstyrt med tåregass og batonger, sanket dem sammen som om de var kveg.

Samlet: I tre timer hadde politiet sanket dem som kveg. På et jernbanespor. Så kom noen busser og de ble fordelt etter nasjonalitet. De ville mot Budapest. Men ble kjørt i en annen retning.  Foto: ÅGE WINGE

 

Bakgrunnen var at flyktningene hadde brutt ut av en leir ved den lille grensebyen Röszke, hvor de som kommer seg over piggtrådsperringene fra Serbia samles før de skal registreres.

«No fingerprint! No fingerprint!», hadde flyktningene ropt mot tv-kameraene.

Ifølge Dublin-avtalen, et samarbeid mellom landene i EU, i tillegg til Island, Sveits, Liechtenstein og Norge, skal du som flyktning sendes tilbake til landet du først registreres som asylsøker - og her var det ingen som hadde Ungarn som førsteønske etter å ha reist i hundrevis av mil fra land som Syria, Afghanistan, Eritrea og Irak.

Riktignok hadde Tyskland, hvor de fleste flyktningene ville, satt til side Dublin-avtalen, men ingen visste hva som kunne skje når hundretusener nye strømmet inn over grensene.

En annen årsak til at Louis og de andre løp ut av leiren, var at den i virkeligheten var en slum hvor bananfluene kontrollerte søppelhaugene, og hvor mennesker gjorde fra seg mellom de små teltene i mangel på toaletter.

Noen av flyktningene hadde vært der i flere dager da en stor gruppe begynte å løpe i alle retninger mot politiet.

Flukten: Mohammad Kher Al-Sheik Omar bærer barnebarnet Nour på to år. I tre timer forsøkte familien Omar på åtte å flykte fra det ungarske politiet. Jeg reiste sammen med dem, og en gruppe på fire gutter. Og en mann. Fra grensen til Serbia til de nådde målet. Tyskland.  Foto: ÅGE WINGE

Nour. I den gule genseren

Hennes knallgule genser ble mitt holdepunkt i kaoset, det var den som gjorde at jeg til slutt hadde endt opp på denne bussen.

Første gang jeg så den lille jenta ble hun båret av onkelen sin, som foran en politimann tryglet om å slippe forbi og bort til resten av familien, mens de hjerteskjærende skrikene hennes trakk til seg kameraene til CNN og Al Jazeera.

Nå sitter to år gamle Nour, som er oppkalt etter sin tante som også sitter på bussen, i fanget på moren Hiba. Rundt dem sitter resten av familien Omar som flyktet fra Syria for tre år siden, og som siden har vært flyktninger i Libanon, Egypt og Jordan.

Deres siste etappe av flukten hadde startet med fly til Istanbul hvor de kom i kontakt med en menneskesmugler.

Faren i familien, 58 år gamle Mohammad Kher Al-Sheik Omar, en tidligere offiser i den Assad-kontrollerte syriske hæren som hadde sagt opp jobben av samvittighetsgrunner, trodde han hadde forsikret seg om at turen over havet var trygg. De var lovt at det skulle være god plass i gummibåten, og at turen over sjøen bare skulle ta en halv time.


 

På havet. En båt full av bønner

Men da de fire timer senere nådde stranda, etter å ha blitt transportert som sylteagurker i en trang buss, var det alt for mange som skulle om bord.

Så falt Hibas mor i kaoset, og Hiba ga lille Nour til søsteren Loleta for å kunne hjelpe moren, og alt gikk så fort at Hiba plutselig ble sittende på den ene enden av båten, mens Nour ble sittende i den andre enden sammen med Loleta.

Og før de var kommet halvveis over stoppet motoren i den overfylte gummibåten med 45 mennesker. De fikk motoren i gang igjen, men så stoppet den igjen og igjen og igjen og igjen, og til slutt satt de med vann opp til knærne.

Om bord var det sunnimuslimer og shiamuslimer, kristne og drusere, og alle ba de til sine guder.

Det var en båt full av bønner.

I et kaos lå folk over alt, og akkurat da begynte Nour, den to år gamle jenta, å krabbe mot moren som satt i den andre enden av båten.

Hibas mor, Siham, ropte til Hiba at hun ikke måtte se på datteren, for da ville hun kanskje slutte å krabbe. Hiba snudde seg bort, men Nour fortsatte og fortsatte, helt til hun hadde krabbet over menneskemengden, og i fanget til moren, sa hun:

«Mamma, du må aldri mer snu deg bort fra meg».

Og når Hiba forteller dette, noen dager etter det skjedde, på en buss hun ikke vet hvor skal, tenker jeg at den vakre jenta i den gule genseren kunne vært gutten i den røde t-skjorta.

Hiba forteller at båtturen som skulle ta en halv time, tok tre timer, og de ble reddet ved at noen hoppet over bord og svømte langs siden, mens de i båten padlet og øste vann med skoene sine.

Hiba ler når hun forteller dette. Hun ler alltid, sier hun, og jeg spør om det ikke er vanskelig å le når hun tenker tilbake på det som skjedde.

- Jeg er alltid optimist, jeg ser ikke problemer med noe, bare løsninger, og ikke bare én løsning, men tusen løsninger.

På gulvet i midtgangen sitter Hassan, en 25 år gammel student fra Homs, som reiser med en yngre bror og to yngre søskenbarn. Han sjekker GPS’en på sin nye Samsung Galaxy, kjøpt for 600 dollar i Libanon.

Motsatt retning: Hassan og broren Samhr sjekker GPS'n. Ungarsk politi ville ikke fortelle hvor de transporterte dem. Mange timer senere er vi helt nord-øst i Ungarn. I en leir i Debrecen.  Foto: ÅGE WINGE

- Du vil ikke tro det, hvisker han, og viser meg kartet.

- Vi vil til Budapest og videre vestover mot Tyskland som har sagt vi er velkommen, men nå kjører de oss i motsatt retning. Vi er på vei til grensen til Romania! Ikke langt fra Ukraina!

- Hei Sir, sier Hassan, og henvender seg høflig til politimannen som står med latekshansker og munnbind foran i bussen. Hassan spør hvor vi skal, men han får ikke noe svar.

- Vi er flyktninger som har rettmessig krav på beskyttelse, vi oppfører oss ordentlig og vil ikke skape problemer noen, har vi ikke rett til å få vite hvor vi skal? Har vi ikke reist langt nok?

Louis. Hans tredje forsøk

Louis, som den siste timen har sovet, ifølge seg selv den første duppen på tre dager, klasker meg på armen og spør om jeg trives som flyktning før han forteller meg en livsvisdom:

- Du skal ikke bekymre deg over ting du ikke kan gjøre noe med, og akkurat nå er det ikke vi som har hendene på rattet, da hadde denne bussen forlengst vært et sted i Tyskland.

Louis jobbet for Shell i Syria da borgerkrigen startet i 2011. Han var ingen rik mann, sier han, men han hadde et godt liv med sin kone Merfat og deres fem unger som nå er mellom åtte og sytten år.

I den lille byen Al Qusayr hadde de et 250 kvadratmeter stort hus som Louis selv hadde bygd. Et syrisk kjøkken må minst være fire ganger åtte meter, forklarer han, men mest av alt elsket han den digre hagen fordi hans lidenskap er å plante. Familien hadde også et mindre hus inne i Homs.

Louis viser meg bilder på mobilen av noen ruiner, men det er ikke husene han savner mest, for ham er et hus bare stein og plank, det er familien som er hjemmet.

Hjembyen: Et hus er bare stein og plank, sier Louis, For han er hjemmet der familien er. På mobilen viser han meg ruinene fra hjembyen i Syria. Men snart er han i Tyskland. Og kona og de fem ungene kan komme etter. Håper han.  Foto: ÅGE WINGE

 

Merfat skiftet profilbildet på Facebook da Louis dro, til et bilde av dem sammen med teksten:

«Mitt hjerte er med deg. Gud vil hjelpe deg og gjøre veien lettere. Jeg elsker deg.»

- Men Libanon er ingen framtid, som syrer kan du verken eie hus eller bil, og du kan heller ikke drive business uten en libanesisk partner. Du har få rettigheter, og libaneserne gir oss syrere skylden for sine egne problemer, sier Louis.

Siden borgerkrigen startet i 2011, er over 7,5 millioner syrere internt fordrevet i sitt eget land. 3,8 millioner har flyktet ut av landet, de fleste til nabolandene.

Libanon, som er på størrelse med Buskerud fylke og som har en befolkning på fem millioner, har tatt imot nesten halvannen million syriske flyktninger, i tillegg til flere hundre tusen palestinske og irakiske. Den samme trenden gjelder for land som Jordan og Egypt.

Det er tredje gang Louis er på flukt til Europa, de to første gangene endte det med forlis i Middelhavet.

På en av turene måtte han sammen med flere hoppe på sjøen for å holde den overlastede gummibåten flytende, og i halvannen time svømte de rundt før de ble plukket opp av den tyrkiske kystvakta og sendt i land. På feil side.

Men 2. september lyktes han.

Louis betalte 1200 dollar til noen menneskesmuglere i den tyrkiske byen Izmir, og denne gangen tok han selv styrepinnen på den underdimensjonerte motoren.

- Jeg var ikke redd for mitt eget liv, jeg er en god svømmer, men det satt ti barn i den overfylte gummibåten, flere spedbarn, og jeg følte det som om det var mine egne. Jeg gråt som en unge da vi 38 minutter senere nådde strendene på gresk side.

Siden har han tatt toget, busset og gått gjennom Hellas, Makedonia og Serbia. Sovet på stasjoner og under åpen himmel, og i noen flyktningeleirer.

- Men hvorfor tok du ikke med deg familien?

- Vi hadde ikke nok penger og min kone likte ikke tanken på en lang, farefull reise med ungene. Vi ble enige om at jeg skulle dra, og at de kommer etter med fly når jeg er etablert med leilighet og jobb i Tyskland.

Debrecen. Feil retning

Hassan, studenten som sitter med mobilen i midtgangen, sier deres tur over havet gikk greit, men at det foregår en kynisk handel med mennesker i nød.

De har reist 4000 kilometer, minst, gjennom Hellas, Makedonia og Serbia til Ungarn. De fleste har behandlet dem bra, sier han, og etter fem døgn på gata i Beograd fant de også en hotelleier som likte syrere.

De kom seg enkelt over piggtrådgrensa til Ungarn, men litt innenfor var det som å komme inn i en amerikansk gangsterfilm. Det var minst hundre politibiler samlet på en liten plass, forteller Hassan, og derfra ble de fraktet til oppsamlingsleiren hvor de hadde vært i tre dager da de begynte å løpe. En flukt som til slutt endte i denne bussen.

Det er snart midnatt og GPS’en til Hassan viser at vi snart er i Debrecen, helt nordøst i Ungarn.

Normalt ville denne turen tatt tre og en halv time, vi har brukt over fem, og det er 25 mil til Budapest hvor alle passasjerene i bussen hadde håpet de skulle.

Østerrikes statsminister har sammenlignet flyktningpolitikken til Ungarns statsminister Viktor Orbán med nazistenes deportasjoner av jøder under andre verdenskrig.

«Å stappe flyktninger inn i tog og kjøre dem til helt andre steder enn de tror de skal, minner om de mørkeste kapitlene i vårt kontinents historie, sa statsminister Werner Faymann i et intervju med det tyske magasinet Der Spiegel.»

Leiren i Debrecen er designet for 800 mennesker, men det har vært meldt om minst det dobbelte. I juni måtte politiet bruke tåregass for å spre opprørte flyktninger. Noen hevdet det skyldtes at enkelte hadde tråkket på Koranen, andre at den overfylte leiren førte til stress og at folk forsøkte å komme seg ut.

Leiren er beskyttet av murer toppet med piggtråd, og i mørket skimtes silhuettene av en person oppe i et vakttårn. Det er kameraer over alt, og vi stilles opp i rekker på to og to og får beskjed om at mobiltelefonene skal gjemmes bort. Ingen bilder innenfor.

I kø. Foran et gitter

Jeg står sammen med Hiba som bærer lille Nour som sover. Jeg forsøker å gå litt ut av køen for å telle hvor mange vi er, men vises tilbake av en vakt. Det virker som det er like mange vakter som de over hundre flyktningene som står i kø.

To og to blir vi tatt med i en mørk korridor hvor vi får våre gule armbånd.

Jeg er flyktning nummer 26393 og noteres som syrer.

Så bringes vi bort til en trapp som ender i et gitter, og når gitteret åpnes starter registreringen hvor flyktningene skal fotograferes, avgi sine fingeravtrykk og registreres. Hiba hvisker de er lurt. «No fingerprint,» hadde politiet sagt før de gikk om bord i bussene.

Stilt overfor en arabisk tolk er det like greit å innrømme at jeg flykter under falskt flagg. Jeg vises til en korridor hvor det åpnes en celle. Jeg ser inn, det er kun en madrass på gulvet.

Så kommer leirsjefen som forklarer at reglene i Schengen fortsatt gjelder, uansett hva den tyske statsministeren Angela Merkel måtte mene.

De som kommer illegalt inn i Ungarn skal overleveres politiet, som antagelig vil bringe dem tilbake over grensen til Serbia, og de som har krav på asyl kan søke om asyl i Ungarn. Han tar det for gitt at jeg ikke har tenkt en slik løsning.

Men at dette er offisielt, sier leirsjefen som ikke vil fortelle hva han heter. Uoffisielt er det ingen som kjøres ut av landet, sier han. Jeg kan regne med at mitt reisefølge vil komme tilbake i morgen, sier han, før jeg følges ut porten.

Ni dager. Penger for å komme ut

Utenfor står det noen syrere foran et bål, de er allerede registrert og venter på at noen venner skal slippe ut så de kan fortsette flukten innover Europa. De håper den tyske grensen fortsatt er åpen for dem.

En i gruppen sier han vil til Holland hvor han har en bror, men frykter han ikke kommer inn dit. En kvinne sier de ble behandlet som dyr på innsiden av leiren, hun måtte skrike for å få vann og mat til sine tre barn.

I det som minner om en resepsjon ved porten, spør en afghansk mann om barnet hans på to kan få varme seg litt i nattekulda, men vakten på andre siden av skranken vifter ham ut med hendene.

Det er natt. Det blir dag.

Utenfor porten står en ung mann og argumenterer med en vakt, det eneste svaret han får er, «GO! GO! GO!»

- Jeg har vært her i flere dager og ventet på broren min og hans to kamerater. De har vært her i ni dager og sitter i en celle for personer som er mistenkt for narkosmugling eller terrorisme. Ingen av dem er kriminelle, det er tre helt vanlige gutter, det kan jeg love deg.

Onkelen hans jobber for FN i Wien, også han har forsøkt å få dem ut av leiren uten å lykkes, sier han. Nå har han fått beskjed om at han kan få dem ut av leiren hvis han betaler 3000 euro som en slags kausjon.

- Alternativet var at kunne bli sittende her opptil et halvt år, og deretter bli sendt tilbake over grensen til Serbia hvor de kom inn. Det var beskjeden jeg fikk.

Han gir meg navnet sitt, adresse og telefonnummer, men vil ikke jeg skal ta bilder eller bruke annet enn deler av hans fornavn på trykk. Han frykter familien hans hjemme i Syria kan bli straffet for det han nå vil fortelle meg.

Kidnappet. På ferie i Syria

Fadi er 32 og studerer i Hamburg, han flyttet til Tyskland før borgerkrigen startet i Syria. Han er kristen, men vokste opp i et strengt muslimsk miljø i nærheten av Damaskus.

For ett år siden dro han tilbake for å besøke familien, og i Damaskus ble han kidnappet av IS, forteller han.

- Det var et av de øyeblikkene i livet hvor du handler på impuls. I stedet for å løpe og risikere å få en kule i ryggen, ga jeg dem en klem og sa jeg var glad for at de kom.

Fadi forteller i detalj hvordan han ble kidnappet av IS-soldater, men han vil ikke at detaljene skal bli kjent fordi hans familie kan oppspores.

Fadi sier han ble tatt med til et av IS sine skjulesteder i Damaskus hvor han sov, spiste, ba, drakk te og levde sammen med dem i åtte dager. To ganger måtte han bli med på en massakre.

- Den ene gangen stoppet de bilen til en familie. Alle ble skutt, også de to barna i baksetet, og jeg måtte se på hva de utrettet. De grufulle scenene vil være med meg resten av livet.

Historiene er mange utenfor campen hvor en liten jente gjør V-tegn mens moren ammer en nyfødt baby.

Over piggtråden henger barneklær til tørk.

Endelig: Louis kommer ut av leiren i Debrecen, Ungarn. Brødet gir han meg. Papirene viser at han kan bevege seg fritt i Ungarn. Men om han forlater landet, kan han aldri komme tilbake.  Foto: ÅGE WINGE

 

Klokken er tre når mitt lille reisefølge kommer ut av leiren. Louis jubler og gir meg en klem. Hassan sier natten har gått med til registrering, men de har blitt behandlet bra, sier han. De har fått en pose hver med et brød, litt tunfiskpostei, og litt vann. Louis gir meg brødet.

På plenen utenfor, i skyggen under et tre, snakkes det syrisk. Nour synger en sang, mens noen av de voksne studerer papirene de nettopp har signert, som også er på arabisk. Papirene sier de kan bevege seg fritt i Ungarn, men de har samtidig sagt fra seg retten til noen gang å vende tilbake hvis de forlater landet.

Budapest: Hiba og datteren Nour, som er oppkalt etter Hibas søster som står bak dem. Hatten kjøpte hun i Hellas. All bagasjen ble kastet på havet under den dramatiske båtturen fra Tyrkia.  Foto: ÅGE WINGE

 

Litt senere er vi på jernbanestasjonen i Debrecen for å ta toget til Budapest. Søstrene Loleta og Nour ber en bønn, det er så skittent på gulvet så de tar den sittende mens en ungarsk kvinne koster benkene ved siden av dem. Hassan fikser billetter for følget.

Etter bønnen viser Loleta en video på mobiltelefonen, det er CNN som viser bilder fra det jordet.

Bilder av lille Nour, jenta i den gule genseren.

Ble sett: På togstasjonen i Debrecen ser Nour bilder av seg selv. Fra det jordet i Röszke. På CNN.  Foto: ÅGE WINGE

 

- Nyhetene har sett oss gjennom hele Europa, men vi har ikke sett nyhetene, ler Hiba. Hassan forteller om en journalist som hang rundt dem på toget gjennom Makedonia.

- Det eneste han spurte om var i IS, han oppførte seg uhøflig og virket kynisk. Da jeg spurte om navnet hans, svarte han «Dan», og da jeg spurte hvilken kanal han jobbet for, svarte han, «just Dan.»

Så begynner tante Nour å gråte av bildene av lille Nour, som jo er oppkalt etter henne. Så blir hun trøstet av søsteren Loleta som henter en boks cola til Nour. Så rekker Nour meg boksen og sier jeg må drikke, og jeg sier jeg kan kjøpe min egen boks.

- Drikk, sier hun, vi er familie.

Og akkurat da kjenner jeg at jeg kanskje har mer til felles med disse menneskene enn for eksempel Tybring-Gjedde som advarer mot den flyktningestrømmen jeg akkurat nå er midt i. Tenker jeg da.

For hva har jeg egentlig til felles med Tybring-Gjedde, bortsett fra at vi tilfeldigvis er født i samme land?

Og jeg kjenner jeg kanskje er i ferd med å bli mer venn enn journalist. Og jeg vet ikke om det er bra. Men det er sånn det er.

Sånn det var.

På vei. Til Budapest

Det er kanskje femti flyktninger her på stasjonen, og noen smil møtes med noe som ikke er smil. Å møte et smil med likegyldighet er verre enn å vise fingeren, sier Louis, som poserer med en sigarett utenfor stasjonsbygningen. Så gjentar han at jeg ikke må bekymre meg så mye for ting jeg ikke kan gjøre noe med.

Han har en annen viktig leveregel også, og det er at du alltid må sørge for å ha flere ben å stå på. I tillegg til å være utdannet sivilingeniør, er han god til å snekre, mure, og han kan også fikse et og annet når det kommer til elektrisitet. Bygningsarbeider er kanskje det han først skal sikte seg inn på når han kommer til Tyskland, tror han.

- Jeg er 44. Men jeg føler meg som 30. Jeg er en sprek fyr, skjønner du, og Tyskland kan ha god nytte av meg.

Så ler han så hele gebisset blottes. Jaja, sier han, kanskje skulle han fikset tennene, og kanskje får han råd til det om han får jobb i Tyskland, men ingen forlater landet sitt for noen nye tenner. Louis sier vi skulle tatt en kopp «matee», en grønn te som kun drikkes i byen Homs. Og i Argentina!

- Min venn, sier han, kan du gjøre meg en tjeneste dersom jeg kommer bort fra deg, kan du ringe min kone i Libanon og fortelle henne at jeg var ok sist du snakket med meg?

Hassan. Og et torturkammer

Toget er kraftig forsinket, men det som virker å være den eneste konduktøren om bord kan ikke et ord engelsk, så vi aner ikke når vi kan vente å være framme i Budapest.

- How is life?

- Det er et tricky spørsmål, smiler Hassan, men jeg skal forsøke å svare på det. Vårt liv er vanskelig, men vi er i ferd med å nå det viktigste. Friheten.

Hassan sier Syria var alt for ham. Faren er landbrukstekniker, moren farmasøyt, og familien på seks levde i et vakkert hus i Homs som han kaller hjertet av Syria. Hassan ville bli dataingeniør, men kom ikke inn på studiene selv om han var blant de beste elevene i sitt distrikt. Som sunnimuslim ble familien hans diskriminert av allawittene, som er en religiøs minoritet av shiamuslimsk opprinnelse, og nært knyttet til makthaverne i Assad-regimet.

Hassan sier han ikke var spesielt aktiv i revolusjonen, men han var med på noen demonstrasjoner i starten fordi han støttet målet om demokrati. Men noen trodde han var en større brikke.

En tidlig januarmorgen i fjor var han på vei mot Damaskus for å snakke med myndighetene i et forsøk på fortsette studiene, og i en veikontroll hentet noen soldater ham ut av bussen. Hassan vet ikke helt hvordan han skal ordlegge seg, hvor han skal begynne.

Han ble kjørt til hovedkvarteret til de nasjonale sikkerhetsstyrkene, og da han skjønte hvor de skulle, fikk han gåsehud på hele kroppen.

- Etter mange spørsmål som ikke hadde noe med meg å gjøre, kom det siste spørsmålet som heller ikke hadde med meg å gjøre:

«Hvordan klarte du å hacke deg inn i våre datamaskiner for å slette navn på terrorister?»

Da jeg svarte at dette ikke hadde noe med meg å gjøre, sparket de meg i ansiktet så jeg brakk en fortann.

Og så fortsatte det.

Hassan forteller han ble låst inne i en celle på fire ganger fire meter uten vinduer, hvor det var 25 personer og hvor veggene var lyserøde fordi de innsatte plukket lus av hverandre som de rubbet mot veggen. Det var så trangt at halvparten måtte stå, hvis den andre halvparten skulle sitte .

Hassan forteller om slag og spark og glødende sigaretter mot tungen, og da han ble slengt på gulvet med bind for øynene, og den ene offiseren mente han hadde gjort sniffe-bevegelser med munnen og således fornærmet ham som spiste frokost noen meter unna, ble han hengt opp etter håndleddene i en torturcelle.

- Jeg fikk metallstrenger bundet til ankler og håndledd, og strengene var koblet til strøm. Det kom skum ut av munnen min da de var ferdige.

Til slutt forteller Hassan om en gammel mann som ropte etter legen, og da legen kom torturerte legen mannen til han falt død om på gulvet. Legen torturerte mannen. Og legen avsluttet torturen med å si at nå slapp han å bruke medisiner på den gamle mannen.

Jeg får meg ikke til å spørre om jeg kan få se arrene, som journalist skulle jeg sikkert gjort det, men jeg får meg ikke til det.

Jeg sier det Hassan forteller kan fylle en hel bok, men vil folk tro på det han sier?

Hassan skjønner det ligger en tvil i spørsmålet, men hvorfor skulle han fortelle en historie som kan fylle en hel bok hvis den ikke er sann.

- Alle vet hva som skjer i Syria. Jeg er en flyktning og har ikke noe behov for å lyge, ingen vil sende meg tilbake.

Han sier det er så uvirkelig at hans eget liv nesten blir som en film. Det er som å komme til Amerika, sier jeg, Amerika er mer film enn Amerika på film. Der skulle jeg gjerne vært, sier han, men aller helst vil han tilbake til et harmonisk Syria hvor han kan hilse på naboene og si «god morgen», uten å være redd for å bli drept av en snikskytter.

Men Hassan frykter det kan ta lang tid. Lang tid. I mellomtiden vil han utdanne seg og få det beste ut av sine evner. I Tyskland.

Under turen har han pratet litt med Hiba. Hiba kan litt engelsk, men ikke mye, og det var Hassan som oversatte da Hiba fortalte meg om den reisen over havet.

Hiba. Vil ta en doktorgrad

Hiba har studert økonomi, men i Jordan og Egypt fikk hun ikke gjennomført studiene. Nå håper hun å ta en doktorgrad i økonomi, hvis familien kommer seg til Tyskland.

Hiba er skilt fra faren til Nour, hun gikk fra ham fordi hun ikke lenger elsket ham. Dessuten er han involvert i Assad-regimet på alle områder, sier hun. Han bor fortsatt i Syria. Men Hiba er opptatt av at Nour skal ha kontakt med faren sin, og derfor har hun ordnet det så de kan snakke sammen på Skype.

Hiba sier hun har store planer for datteren Nour. Hun skal lære å synge og danse, hun skal skinne som en stjerne, ler hun. Hun har allerede ordnet datteren en konto på Facebook og Youtube.

Målet: Hiba og datteren Nour. Hiba sier hun har store planer for Nour. Hun ville skinne som en stjerne i sitt nye hjemland, sier hun. Tyskland.  Foto: ÅGE WINGE

 

- Nour er så klok, ler Hiba, men hun er så sta at jeg av og til lurer på om det er jeg som er datteren, og hun som er moren min. Hvis jeg spør Nour om hva moren hennes heter, svarer hun «Nour.»

Det var 22. oktober 2012 familien Omar flyktet fra Damaskus fordi de følte seg utrygge. Etter et år i «6. oktober-byen» utenfor Kairo, flyttet de til Jordan.

Loleta, den ene søsteren, sier Jordan føltes som en spøkelsesby hvor de verken fikk studere eller fikk tillatelse for å jobbe, så hun begynte som frivillig hos en amerikansk hjelpeorganisasjon som jobbet for syriske flyktninger. Men etter hvert følte hun at hun nådde et nivå av desperasjon hvor hun ikke kunne oppnå noe som helst for seg selv. I Syria hadde hun ambisjoner om å studere kjernefysikk, og kanskje er det det hun vil gjøre når hun kommer til Tyskland.

- Mine barn vil jobbe hardt for å nå sine mål, og de vil kunne lykkes i Tyskland, sier faren. Men alt er opp til Gud.

Jeg sier Europa er så mye, også kriminalitet, rasisme, prostitusjon og menneskehandel.

- Disse tingene er over alt. Hvis du vil noe bra, kan du selv gjøre noe bra, sier moren.

- Religion?

- Du kan ha din religion, jeg kan ha min. Det er ikke noe problem, hvis vi ikke gjør det til et problem.

- Hvorfor Tyskland?

- Fordi Tyskland er et sted for arbeid, utdannelse, et sted du kan oppnå ting hvis du jobber hardt. Vi vurderte Sverige, Sverige virker også veldig bra, men vi må ha sol, vi kan ikke leve uten sol.

Og dessuten elsker faren tysk fotball. Bayern Munchen, sier han. Og nå kommer konduktøren tilbake, hun tar pennen min og skriver 20.30 i den ene hånden, og med den andre gjør hun en bevegelse som kan tolkes som bob-bob. Og så ler hun. Hun ler hun også! Og så ler Hiba. Og Hassan som akkurat nå ligger i bagasjehylla. Og broren. Og ikke minst Louis. Og så ler lille Nour.

På vei inn til Budapest.

Budapest. En anarkistkjeller

- The hungarian goverment are shit!

Den amerikanske hjelpearbeideren på togstasjonen Nyugati slår oppgitt ut med armene over ungarernes evner til å ta vare på flyktninger. Mens tusenvis av dem befinner seg i Budapest og vil over til Tyskland, som på dette tidspunktet har sagt velkommen, er det ikke satt opp et eneste ekstratog mot Munchen.

Men en hjelpeorganisasjon har kjøpt opp flere hundre billetter på togene, og vår gruppe får billetter i tillegg til litt varm pasta. Loleta sier det er hennes første varme måltid siden de startet flukten for snart to uker siden.

Hassan sier vi kan komme oss på et tog til Wien allerede i morgen tidlig, men hjelpearbeideren advarer og sier det kan ta tre dager.

Men han har ordnet det så vi kan få en kopp te og litt hvile i en kjeller, og vi hopper inn i en bil som bringer oss til en anarkistklubb hvor vi får ladet mobiltelefonene, og hvor Louis ber en bønn under en anarkistisk graffiti.

Et par timer senere er vi på vandring i Budapest.

Hassan og broren Samhr går foran og tar ut kursen til Keleti stasjon som er blitt et knutepunkt for flyktninger som strømmer inn i Europa.

Det var her flyktningene for et par uker siden demonstrerte for å komme seg videre. Det var også her en gjeng med fotballsupportere angrep flyktninger etter en landskamp, forteller jeg Hassan.

Hassan sier det finnes idioter over alt, ikke minst i Syria hvor idiotene har ødelagt et helt land.

Louis sier det finnes noe godt i alle mennesker, og sikkert i disse fotballsupporterne også. Til og med i menneskene som møter smilene hans med et stumt ansikt, finnes det fine ting.

Jeg viser Louis bilder av noen flyktninger jeg snakket med sist jeg besøkte stasjonen, og forteller om den afghanske gutten på tretten som ble satt på lasteplanet til en truck i Kabul, og vinket farvel til faren som hadde betalt menneskesmuglere som lovte å bringe ham hele veien til London. Og den unge syriske mannen som ikke hadde råd til å betale 1200 dollar for en båtplass over havet, og som derfor hadde kjøpt en våtdrakt, knyttet en pose med skolekarakterene sine rundt livet, og lagt på svøm.

Louis sier det er så mange historier, og at de sikkert er merkelige for oss som ikke er vant til flyktninger.

Men det er han.

Louis flyttet ut av sine to hus i Syria for å gi plass til en libanesisk familie på flukt under «julikrigen» i 2006. Men da hans egen familie flyktet til Libanon, måtte han leie en tomt for 75 dollar i måneden for å få plass til teltet sitt, og naboene i huset ved siden av var den samme libanesiske familien han hadde gitt husrom i Syria.

- Det var jeg ikke særlig glad for kan du si, ler Louis.

En natt. Keleti stasjon

På Keleti deles det ut varme klær, sko, madrasser, mat, leker til ungene. Louis sier han blir så gira av å ikke sove, han henter en plastsekk og starter med å plukke søppel.

Etterpå kommer han tilbake med et pledd til meg.

Keleti, Budapest: Natt. Enda en natt. På en jernbanestasjon. På bildet sover seks i familien Omar. Men Loleta er våken.  Foto: ÅGE WINGE

 

Hassan sier vi må komme oss på første tog til Wien, og at vi må være på perrongen senest klokken 04.00. Samhr sier han vil bruke de tre timene som er igjen til å se Budapest.

- Kanskje er dette min eneste mulighet. Vi har jo skrevet under på at vi ikke kan komme tilbake Ungarn dersom vi forlater landet.

Basil, en av sønnene i familien Omar, kommer bort med en halal-pizza, og Hassan sier Omar-familien er så vakker.

I stedet for å sove på den harde betongen, prater jeg med Hassan om kvinner og barn.

Hassan sier han ikke ønsker seg barn, han har sett så mange barn som lider. Det må være vanskelig å være forelder, sier han. Han liker ikke at foreldrene slår ungene sine, noe som er ganske vanlig der han kommer fra, og han tror det fører til mer aggressivitet.

Han var forlovet med en vakker og utdannet jente, men foreldrene hans likte ikke at hun ikke skjulte håret sitt. Hassan ville ikke pushe henne til noe, han vil ikke pushe noen til noe, sier han.

- Alle kan bli gode, bare du trigger det gode, sier han.

- Trigge?

- Ja, ved å hjelpe andre. Det lærte jeg av foreldrene mine og det er jeg takknemlig for. Jeg ser at mange møter meg med et smil, og det må jo bety at jeg gjør noe bra.

- Hva med Hiba, det virker som hun liker deg?

- I dag så hun på meg og sa jeg var en bra mann. Det ga meg en god følelse.

Senere på natten samler Louis sammen madrasser som han leverer tilbake til hjelpestasjonen, det du låner skal du levere tilbake, sier han. Samhr er tilbake fra sin sightseeing og sier de dekorerte bygningene i Budapest vitner om en stor kultur.

Toget. Den siste biten

Åpningen i det som en gang var Europas mest moderne jernbanestasjon, ligger som et blått øye foran folkemassen på Keleti. Det er flere hundre mennesker på perongen i det vi kommer oss på toget mot Wien.

Det går rykter om at grensene mot Østerrike skal stenges. Det haster, sier Hassan.

Mot målet: Vi sto opp klokke fire på natta på togstasjonen i Budapest. For å komme først i køa. Snart er vi på toget mot Østerrike. Lille Nour i fanget på onkelen Basil. Foran dem er Nours mor, Hiba. Og Hibas mor, Siham.  Foto: ÅGE WINGE

 

Vi sitter i midtgangen, men i det en av de yngste passasjerene skal reise seg, og personen utenfor ham også må opp for å slippe den andre ut, tar Louis tak i meg og gjør en finte så vi plutselig har en sitteplass.

- Noen ganger må du bare stjele, ler han.

Hassans plan er å gå av før grensa til Østerrike, krysse grensa til fots og ta et tog til Munchen. Men plutselig er vi der. Ingen grensekontroll. Et nytt togskifte i Innsbruck og vi er snart i Munchen.

Mot Østerrike: Hassan sa vi måtte være på perrongen klokka fire på natta. For å komme oss med toget på morgenen. Det gikk rykter om at grensen til Østerrike skulle stenges.   Foto: ÅGE WINGE

 

- Good news, sier jeg til Louis.

- Good news for us, bad news for you, ler han.

Hassans plan var å dra til Düsseldorf med broren og de to søskenbarna, men familien Omar har bestemt at de først vil til Munchen, og Hassan synes det er hardt å skilles fra dem så fort.

- På femten minutter skal de bestemme sin framtid. The moment of truth, sier Louis.

  Foto: ÅGE WINGE

 

Så stopper toget. Vi går ut. Vi tar et gruppebilde. Hassan sier han er glad. Samhr sier tyskerne virker så vennlige.

- Se på dette systemet, sier Louis, det er så lett og så hurtig. Jeg liker system, system, system!

München, Tyskland: Fra venstre: Loleta (25), Nour (2), Hiba (28), Louis (44), Nour (17), Basil (27), Siham (54), Raid (19), Abo Al-Rahman (16), Mohamad (58), Samhr (21), Hassan (25), Abdelmaumin (16).  Foto: ÅGE WINGE

 

Målet. I en park

På et gjerde henger en plakat, «Welcome to Munich». Byen med halvannen million innbyggere tar denne dagen imot 8000 flyktninger, like mange som norske politikere etter en lang krangel ble enige om å ta imot i løpet av tre år. Louis får en flaske Apfel spritzig av en tysker.

- Er det Juice, spør han, ikke alkohol?

- Juice.

- Sikker?

- Er det din eneste bekymring, Louis?

- Ja.

Så holder Louis en tale hvor han takker alle. Så snakker han med en annen syrer, og jeg spør hva de snakker om. Han ler og sier han forsøker å finne et bra sted til meg i Syria.

Vi går til en park et sted i Munchen.

Flere tyskere kommer bort og spør om vi trenger hjelp. Noen kommer med te, andre med klær og leker til Nour.

Hassan ser på Hiba, og jeg spør om ikke Hiba er en kvinne for ham. Hassan sier han ikke en gang i sine beste drømmer kan drømme om noe sånt. Han sier Hiba er alt for god for han.

Hassan sier de vil se seg om i Munchen før de bestemmer seg om de skal videre til Düsseldorf. Vi tar farvel med Hassan, broren Samhr og søskenbarna Raid og Abdelmumin.

Hiba ser på Nour som ser på noen tyske barn som leker.

Louis ser trist ut.

Den parken: Lille Noour. For første gang sammen med barn i Tyskland. Sitt nye land.  Foto: ÅGE WINGE

 

I mange år har han hatt som mål å komme seg til Tyskland. Nå er han her.

- Now I have no aim, sier han. Ikke lenger et mål.

Men det vil kanskje rette på seg bare han får registrert seg som asylsøker og etablert seg i en flyktningeleir. Funnet et slags startpunkt.

Louis gråter litt, og så kommer en tysker bort for å hjelpe ham med et simkort så han kan ringe hjem til sin kone Merfat.

Så begynner Hiba å gråte, hun som alltid er glad. Hun har flyktet fra Syria til Libanon, til Egypt, til Jordan, til Tyskland. Hun har sagt så mye farvel.

Så kommer Nour og stryker moren sin over kinnet. Så kommer Amie, en tysk jente, og hun gir Nour en pose sjokolade.

Så går Nour, jenta i den gule genseren, bort til Aimie og gir henne hånden.

Sånn var det.