«Det er like fullt verdt å merke seg at Norge fremdeles er det europeiske landet som tvangsreturnerer flest personer til Afghanistan»

Den norske ambassaden i Kabul: HALVÅRSRAPPORT FOR AFGHANISTAN FØRSTE HALVÅR 2017

Saken oppdateres.

Dette er rapporten Adresseavisen omtaler i nyhetssaken «Norge er landet i Europa som tvangsreturnerer flest afghanere»:

HOVEDPUNKTER: 

- Etter måneder med mye snakk om forberedelser til valg synes de faktiske forberedelser nå å bevege seg framover. Roligere på overflaten, men fortsatt uenighet og konflikt mellom president Ashraf Ghani og CEO Abdullah. Dostumsaken videre uten løsning.

- Svakere økonomisk vekst enn befolkningsvekst over tid gir stadig fallende BNP per innbygger. Få tegn til bedring i økonomien. Nær halve økonomien anslås å være illegal.

- En stadig vanskeligere humanitær situasjon forventes i løpet av 2017, og den humanitære responsplanen er skalert opp til USD 550 millioner for å møte situasjonen.

- Utfordrende menneskerettighetssituasjon og bekymring for nytt lovforslag som kan sette begrensinger i forsamlingsfriheten. Urovekkende FN-rapport om tortur i afghanske fengsler sluppet i april.

- Til tross for at kvinners situasjon fortsatt er svært vanskelig i store deler av landet, har forholdene blitt bedre på flere områder som utdanning, helse, deltagelse i politiske prosesser og i økonomisk virksomhet. Antall kvinnelige ansatte i offentlig sektor øker, og flere kvinner er utnevnt i høye stillinger.  

- Med finansiell støtte fra Norge ble det også våren 2017 arrangerte en vellykket Kvinnekonferanse i Kabul hvor førstedame Rula Ghani var vert. Norge bidro også sammen med Kvinneministeriet, og med støtte fra UN Women, til en Kvinnekonferanse i Mazar-e-Sharif med deltagelse fra kvinner fra 5 provinser nord i landet. 

- Lite bevegelse for fred og forsoning. Flere regionale møter avholdt i forskjellige prosesser i både Moskva og Kabul. Fredsrådet har fått utnevnt ny leder, tidligere visepresident Karim Khalili, og et nytt sekretariat for fredsarbeid opprettet under Akram Khpalwak.

- Flere store angrep, blant annet mot Camp Shaheen i Balkh, og ytterligere i Kabul har tæret på moralen i sikkerhetsstyrkene. Likevel noe lavere sivile tap i første kvartal enn tilsvarende periode i fjor.

- Få tegn til bedring i forholdet mellom Afghanistan og Pakistan, men ingen tilsvarende offentlige utbrudd mot Pakistan fra president Ghani som i desember 2016.

- På utviklingsområdet er gjennomføringene av forpliktelsene som ble avtalt på givermøtet i Brussel i oktober 2016 viktig. «Joint Coordination and Monitoring Board» møtet ble holdt 9. juli. Myndighetene kunne vise til enkelte gode resultater, men utfordringene er mange. Det var enighet om områder som må gis økt prioritert fram mot «Senior Officials Meeting» som vil bli holdt i oktober 2017.

- Antallet afghanere som ankommer Norge og Europa fortsetter å synke. De nær 600 000 afghanere som returnerte fra Pakistan og Iran i fjor belaster mottakssystemet betydelig; likevel ventes store returantall fra regionen også i 2017.

1. POLITISK OG ØKONOMISK SITUASJON

1.1 Innenrikspolitikk

Første halvår 2017 har i stor grad handlet om mye prat og lite handling i forberedelsene til valg.

President Ashraf Ghani åpnet året offensivt i sin dialog med det internasjonale samfunn med en rekke møter og tydelige ønsker om tung bruk av teknologi i valgene.

Finansminister Hakimi snakket om at en ville gå til en anskaffelse av valgteknologi fra et internasjonalt valgteknologifirma.

Det internasjonale samfunn viste til at det vil ønske å støtte snarlige valg, da parlamentsvalget allerede er nærmere tre år på overtid, men at økonomisk bistand til valget er avhengig av at akseptable anskaffelsesrutiner og – prosedyrer følges. 

Valgene har da også blitt ytterligere forsinket, blant annet fordi president Ghani ikke har ønsket at UNDP, som er eneste organ med riktig kompetanse, ikke skal yte operativ støtte til valget.

FN og giversamfunnet har sett på måter dette kan løses.

FN presenterte nylig «UN Electoral Support Project» som man håper alle kan enes om. Den uavhengige valgkommisjonen har kunngjort at parlaments- og distriktsrådsvalg skal avholdes 7. juli 2018, men det er flere grunner til å tro at det kan bli ytterligere forsinkelser.

Juli er midt i kampsesongen, og sikkerhetssituasjonen vil bli krevende. Samtidig er det betydelig politisk kamp om forberedelsene til valget blant annet krav om ny inndeling av valgkretser. 

Konflikten mellom president Ghani og CEO Abdullah er ikke kommet til overflaten i samme grad som i forrige halvår.

Det sies at de samarbeider bedre, men fortsatt kjemper om utnevnelser og posisjoner for egne lojalister. Mistillitsvotaene mot en rekke ministre i forrige halvår har hatt begrenset effekt: noen av ministrene har gått av siden votaene, men flere sitter fortsatt som fungerende ministre, blant annet utenriksminister Salahuddin Rabbani.

Etterspillet har vist at parlamentets evne til å øve kontroll over den utøvende makt er begrenset.

Visepresident Dostum, som forrige halvår ble beskyldt for overgrep mot sin politiske motstander Ahmad Eshchi, har forlatt Afghanistan og skal for tiden oppholde seg i Tyrkia for medisinsk behandling.

Det er spenning knyttet til hvorvidt etterforskningen av de påståtte overgrepene vil lede til straffeforfølgelse og dom.

Det internasjonale samfunn er bekymret for at tiltalen vil kunne frafalles etter en avtale hvor Dostum kommer tilbake på den politiske arena.

At det nå foreligger en samarbeidsavtale mellom Dostums parti Jumbesh-e Milli og det tadsjikiske opposisjonspartiet Jamiat-e Islami, kan tyde på at en tilbakekomst ligger i kortene.

Norge har sluttet seg til en uttalelse fra EU hvor man påpeker nødvendigheten av rettsprosess i overgrepssaken.

Etter første halvår kan det synes som om regjeringens politiske posisjon i det hele er svekket. Vanskeligheter rundt valgforberedelsene, fortsatt konflikt i regjeringstoppen, en uavklart situasjon rundt Dostum mot bakgrunnen av en krevende sikkerhetssituasjon, bidrar til et narrativ med en presset regjering som sliter med å levere nødvendige tjenester til befolkningen.

1.2 Økonomi

Afghanistans økonomi har vokst dramatisk siden Talibans dager, ifølge Verdensbanken gjennomsnittlig med ni prosent årlig fra 2003 – 2012.

Denne veksten har i stor grad vært drevet frem av investeringer i gjenoppbygging av landet, og i en utbygging av tjenestetilbudet, begge langt på vei finansiert av det internasjonale samfunnet. Også jordbruksproduksjonen har vokst kraftig.

De siste årene har veksten nesten stoppet opp, hovedsakelig grunnet nedtrekk av allierte lands styrker, samt redusert utenlandsk bistand, men også pga frykt for fremtiden, som har ført til investortørke og kapitalflukt.

Realveksten i bruttonasjonalprodukt var i 2014 på 1,3%, sammenliknet med 3,9% året før.

Realveksten for 2015 var på 0,8%, mens den nominelle veksten for 2016 var 2.2% ifølge Verdensbanken. Det er forventninger om at denne veksten vil stige svakt til neste årene, til 2,6% inneværende år og 3,4% i 2018.

IMFs prognoser er omtrent de samme. Samtidig vokser befolkningen raskt, dels pga en høy fødselsrate (afghanske kvinner føder mellom 5 og 6 barn i gjennomsnitt), men også pga det store antallet returer fra nabolandene, særlig Pakistan.

I fjor returnerte kanskje så mange som en million afghanere fra nabolandene, i år har antallet sunket, men det er fortsatt en reell risiko for at det tar seg opp i andre halvår. 

Det betyr i BNP per innbygger i realiteten synker, tross realvekst i økonomien. 

Landbruket står for 78% av arbeidsplassene og 30% av BNP. Veksten har i liten grad skapt arbeidsplasser i industri og tjenesteytende sektor, kanskje med unntak av i de store byene.

Bare 8% av arbeidsstyrken har fast lønn. Det blir stadig flere arbeidsløse. Noen mener at andelen som er undersysselsatt eller arbeidsløs ligger på ca. 50%. Arbeidsstyrken vokser hvert år med nesten 4%.

Dette skaper et stort behov for arbeidsplasser som vil være vanskelig å oppfylle.   Private investeringer er nesten stoppet opp som følge av sikkerhetssituasjonen, men også fordi kostnadsnivået i Afghanistan fortsatt er kunstig høyt.

Det importeres derfor mange landbruksprodukter fra nabolandene som man tidligere produserte i store mengder og kunne eksportere. Handelsunderskuddet i 2016 var på mer enn 5,5 mrd USD, som er differansen mellom eksporten (anslått til ca 620 mill USD) og importen (6 6 160 mill USD).

På en oversikt over investeringsvennlige land, ligger Afghanistan på 177 plass (av 189 mulige).  Manglende rettsikkerhet, grunnet utbredt korrupsjon, er en viktig, manglende sikkerhet en annen. 

Alt dette gjør at Afghanistan fortsatt er et av verdens fattigste land. Gjennomsnittsinntekten per innbygger er på mellom USD 600 og 700. Nesten 40% av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

Fattigdommen er høyere på landsbygda enn i byene (og spesielt stor i de nordøstlige delene av landet), men tilflytningen til byene betyr at man får en voksende befolkning der som bor under kummerlige forhold.

Statsbudsjettet for 2017 (eller år 1395) er på AFS 466 mrd, eller nesten USD 7,3 mrd etter dagens kurs.

Det er 4% høyere enn året før. USD 2,5 mrd går til det såkalte utviklingsbudsjettet, 4,1 mrd USD til driftsbudsjettet.

En stor del (57%) av driftsbudsjettet på går til sikkerhetssektoren.

Med en væpnet styrke på over 350 000 personer (forsvar og politi, skjønt det reelle tallet er betydelig lavere) går en stor del av statens utgifter med til å bekjempe Taliban og andre væpnede grupper. 

Statens inntekter i form av skatt og avgifter er beskjedne og består i hovedsak av toll, avgifter på flyvninger, mobiltrafikk, inntekter fra gruveindustri og noe skatt.

Inntektene var på det laveste i 2014, og tar seg opp, blant annet som resultat av reformer og bedre kontroll, men utgjør ikke mer enn 33% av statens inntekter (resten dekkes av bistand og lån). 

Til tross for alle utfordringer jobber den afghanske regjeringen systematisk for å gjennomføre reformer som skal bidra til å nå målet om redusert bistandsavhengighet.

Statens inntekter fra skatter og avgifter økte i 2015 med 22,4% i forhold til 2014. I 2016 var forventet inntekt USD 2,4 mrd. som er 16% høyere enn målet IMF hadde satt.

I løpet av første kvartal 2017 lå inntektene på ca 500 mill USD. I følge myndighetene vil årets inntekter overgå fjorårets.

Utgiftene fordeler seg som følger (av det totale budsjettet): sikkerhetssektoren: 36%, infrastruktur/naturressurser; 21%, utdanning 13%, landbruk: 9% nødhjelp 6%, helse: 4%.

Det kan tilføyes at ikke alle disse midlene går dit de skal i tide.

I 2016 ble kun 45% av utviklingsbudsjettet brukt, resten stod på bok i mangel på kapasitet til å bruke midlene.

Den manglende gjennomføringsevnen, som primært skyldes manglende kapasitet i forvaltningen, gjør at resultatene av reformer og utviklingsbistand lar vente på seg.

Det er ikke minst et politisk problem som er med på å øke gapet mellom landsbygda og regjeringen i Kabul. 

Regjeringen forstår behovet for reformer i økonomien og av offentlig sektor og jobber systematisk for å få disse på plass.

Problemene står likevel i kø, ikke minst grunnet omfattende korrupsjon (Afghanistan anslås å være det åttende mest korrupte landet i verden – opp fem plasser fra i fjor), men også kapasitetsvansker, og manglende ressurser/investeringer i produktiv sektor.

Den lokale valutaen (AFS) har tapt seg 20% mot USD siden 2012 og falt med 17% i 2015, men har siden tatt seg noe opp .

Det er gunstig for handelsbalansen, men innebærer en risiko for kapitalflukt og bankenes betalingsevne. Det overordnede hensynet for sentralbanken er å sikre prisstabilitet. 

Afghanistans driftsbalanse overfor utlandet i 2016 anslås til USD 827 mill mot USD 932 mill i 2015.

Det betyr at den tappingen av landets finansielle ressurser man så i 2015 (som halverte driftsbalansen) nå har avtatt.

Denne var blant annet forårsaket av utvandringen til Europa dette året, i det store summer ble betalt til menneskesmuglere.

Årlig kapitaloverføring fra afghanere i utlandet («remittances») er vanskelig å beregne, men anslått til ca USD 350 mill. 

Det må tilføyes at budsjettet bare speiler deler av virkeligheten.

En god del støtte til Afghanistan er fortsatt off-budget, ikke minst støtte til sikkerhetsstyrkene, men også støtte til sivilt samfunn og til den humanitære innsatsen.

Den illegale økonomien er også betydelig, ifølge UNODC 53% av den totale økonomien.

Produksjonen av opium tok seg betydelig opp i 2016 (mellom 30 og 40%), etter å ha blitt svekket i 2014 og 2015, primært av klimatiske årsaker.

Produksjonen i fjor anslås å ha vært på 4 800 tonn, mot 3 300 tonn året før. Eksportverdien av opiumsproduksjonen utgjorde 16% av BNP og er en viktig inntektskilde for bønder, spesielt i avsidesliggende og opprørskontrollerte områder.

Inntektene er også med å finansiere opprørernes krigføring. 

UNODC har i en egen spørreundersøkelse forsøkt å belyse sammenhengen mellom opiumsproduksjonen og oppnåelse av bærekraftsmålene i Afghanistan.

Studien viser en klar sammenheng mellom høy avhengighet av inntekter fra opiumsvalmuen og mangelfull oppnåelse av bærekraftsmål 3 (helse), 4 (utdanning), 7 (energi), 9 (infrastruktur) og 16 (myndighetskontroll).

1.3 Den humanitære situasjonen

Den humanitære situasjonen har de siste årene blitt stadig verre.

2016 var ikke noe unntak.

Den viktigste åpenbare grunnen er den pågående konflikten mellom regjeringsstyrkene og væpnede grupper, hovedsakelig Taliban.

Verst er situasjonen i områder der partene bekjemper hverandre, i provinser i sør som Helmand, Kandahar, Farah og  Uruzgan, i øst som Nangarhar, Kunar og Laghman.

Det har også vært blodige sammentreff i nord, blant annet i Faryab, Jowzhan og Kunduz. I noen distrikter i øst pågår det også kamper mot Daesh (IS).

Der rapporteres det om drap og overgrep, også mot kvinner og barn, noe som er nytt i konflikten i Afghanistan .

Foreløpig er imidlertid Daesh en marginal faktor, motarbeidet av så vel regjeringsstyrkene, som Taliban.

I disse områdene, men også i mange andre deler av landet er tjenestetilbudet innen helse, vann og sanitær, utdanning og rettsvesen svært begrenset.

Mange mennesker lever på eksistensminimum, og mortaliteten i sårbare grupper (f.eks. barn under fem år og fødende) er stor.

Risikoen for bli offer for krig og konflikt er også stor.

Aldri tidligere har så mange sivile blitt skadelidende. UNAMA registrerte 11 418 drepte og skadde sivile i 2016, et rekord høyt antall.

I sentral regionen økte antallet drepte og skadde med 34% i forhold til i 2015. Denne økningen tilskrives angrep i Kabul.

Tallene for første kvartal 2017 tyder på en svak nedgang (se kapitlet om sikkerhetssituasjonen). 

Kamphandlingene og arbeidsledigheten tvinger mange unge menn enten på flukt eller til å la seg rekruttere.

Det er anslått at i underkant av 600 000 personer ble fordrevet internt på grunn av konflikt i løpet av 2016, en økning på ca 35% i forhold til 2015.

Så langt i år er antall nylig internt fordrevne 160 000 personer.

Antall returnerte fra nabolandene Iran og Pakistan oversteg i fjor antall IDP og lå antakelig på rundt 1 million.

Det vises her for øvrig til kapitlet om migrasjon.

I gruppen returnerte fra Pakistan var det stort sett familier, de aller fleste uten dokumentasjon, og følgelig heller ikke berettiget til kontantstøtte.

I gruppen som returnerte fra Iran var (og er) det overveiende single menn, som søker arbeid eller planlegger å dra til Europa, men som mangler oppholdstillatelse.

Mange av disse returnerer i en dårlig forfatning, etter å ha blitt holdt i varetekt og tvangsutsendt fra Iran. 

Dette er nye grupper mennesker som kommer i tillegg til de som har blitt fordrevet tidligere og fortsatt lever som flyktninger i eget land.

De fleste returnerte ender opp i byer som Jalalabad og Kabul. De bor normalt hos vertsfamilier, men risikerer med tiden å innå i den stadig voksende urbane slummen.  

Den humanitære responsplanen (HRP) for Afghanistan i 2017 beløper seg til 550 mill. USD. Det er betydelig mer enn i tidligere år og reflekterer en forverret situasjon og store behov spesielt knyttet til økningen i antall returnerte.

Ved inngangen til juli 2017 var den bare 27% finansiert.

Den har tidligere vært godt finansiert og det er bekymringsfullt at det er så liten inndekning halveis inn i året.  I følge FN, og NGO-er som opererer i nord, er det blant en del talibanere større respekt for krigens folkerett, enn tilfellet var tidligere.

I mange distrikter aksepterer nå Taliban at myndighetene driver skoler og helsefasiliteter.

En gjennomgående problem er at lokale maktpersoner blander seg inn i hvem som skal motta hjelp eller forlanger bestikkelser for å gi NGO’ene tilbang.

Dette problemet er like stort (minst) i regjeringskontrollerte områder som i opprørskontrollerte.  HRP for 2017 legger til grunn at 9,3 mill mennesker trenger nødhjelp.

Samtidig erkjenner FN at mange av disse ikke er innen rekkevidde (pga konflikten i landet, men også fordi mange befinner seg i utilgjengelig terreng eller ikke kan nås vinterstid).

Målet er derfor å nå 5,7 mill mennesker. Matvarebistand, kontantstøtte, beskyttelse, helsetjenester og husly utgjør de største programmene.

Per 30. april i år hadde man nådd frem til 1,3 mill mennesker. 

Norges støtte til den humanitære situasjonen i Afghanistan og i nabolandene var i 2016 på NOK 216 mill. Det er en betydelig økning fra tidligere år.

Blant mottakerne er WFP,  UNHCR, Røde kors-bevegelsen, Flyktninghjelpen og det humanitære landfondet de største.  Så langt i år er den humanitære bistanden betydelig mindre.

Erfaringsmessig kommer det ekstra tildelinger fra reserven i andre halvår. 

1.4 Menneskerettigheter

Menneskerettighetssituasjonen i Afghanistan er fortsatt utfordrende til tross for en viss framgang det siste tiåret.

Utdanning og helse er områder der man har sett framskritt, selv om det er lang vei å gå før situasjonen er tilfredsstillende. Utfordringene står i kø på de fleste områder.

Sikkerhetssituasjonen, mangel på rettsstrukturer og utstrakt korrupsjon vanskeliggjør menneskerettighetsarbeidet.

Straffefrihet er også utbredt. Et generelt lavt utdanningsnivå og begrenset kunnskap om menneskerettigheter, også blant parlamentarikere og myndighetspersoner, utgjør ytterligere hindre for implementering av MR-konvensjonene Afghanistan har sluttet seg til. 

Første halvår 2017 har også hatt en bekymringsfull utvikling rundt menneskerettigheter i toppolitikken.

I 2017 har Kabul sett en rekke demonstrasjoner støttet av den politiske opposisjonen, som i noen tilfeller har ført til voldelige sammenstøt med sikkerhetsstyrkene.

Det foreligger et lovutkast som setter begrensninger i forsamlingsfriheten, og det internasjonale samfunn og afghansk sivilsamfunn er bekymret for hvilke konsekvenser dette kan få.

FN har imidlertid påpekt at den eksisterende loven allerede inneholder en rekke slike begrensninger.

Det blir fortsatt viktig for det internasjonale samfunn å holde Afghanistan til sine forpliktelser etter menneskerettighetskonvensjonene landet har tiltrådt. FN offentliggjorde i april en rapport om tortur og mishandling i afghanske fengsler.

Rapporten viser at til tross for at den afghanske regjeringen har en handlingsplan for å forhindre tortur under frihetsberøvelse, er det fortsatt og konsekvent bruk av tortur i hovedsak som avhørsverktøy.

Særlig fremheves det afghanske nasjonalpolitiet (ANP) i Kandahar som problematisk, hvor 91 % av de intervjuede melder om tortur eller mishandling.

Etter FNs vurdering er det systematisk tortur og mishandling av ANPinnsatte i både Kandahar og Nangarhar, med mer usystematiske tilfeller i andre provinser og hos andre tjenester. 

Det er bekymringsverdig at UNAMAs rapport indikerer en trend som går i retning av flere tilfeller og systematisk bruk av tortur i deler av de afghanske sikkerhetsstyrkene. Det samme gjelder den høye andelen av anholdte barn som opplyser å ha blitt utsatt for tortur.

Ambassaden gav uttrykk for norsk syn på tortur i flere møter med det internasjonale samfunnet i FN-regi og i møte med presidenten.

Ambassaden tok også saken opp i samtale med nasjonalsikkerhetsrådgiver 26. april. 

1.5 Kvinner

I den tradisjonelle stammekulturen som fortsatt eksisterer mange steder i Afghanistan har kvinners stilling i århundre vært svak. Under Taliban var alle grunnleggende rettigheter fratatt kvinner.

Siden 2001 er situasjonen for kvinner i Afghanistan bedret på flere områder som utdanning, helse, deltagelse i politiske prosesser og i økonomisk virksomhet.  

Kvinner deltagelse i samfunnslivet har økt. Som eksempler kan nevnes at 27% av medlemmene i Parlamentets er kvinner, 33,8% i provinsrådene.

Det er 3 kvinnelige ministre, 8 viseministre, en kvinnelige guvernører og 5 kvinnelige ambassadører. Fredsrådet har nå en kvinnelig nestleder og 11 kvinnelige medlemmer av totalt 62. 22% av de offentlig ansatte er kvinner.

Innen rettssystemer er det 300 kvinnelige dommere, 300 forsvarsadvokater og 250 ansatt hos påtalemyndighetene rundt om i landet. 42% av elevene på skolen er jenter, 21% på universitetet.

Rundt 33% av lærerne er kvinner og 28% av de ansatte i Utdanningsdepartementet. Kvinners deltagelse i arbeidslivet er på 29%. I sikkerhetsstyrkene er det to kvinnelige generaler og 13 kvinnelige oberster. 

Til tross for framgang er det store geografiske forskjeller og utfordringene er mange i forhold til reell innflytelse, vold, usikkerhet, tilgang til grunnleggende tjenester og fattigdom.

Afghanistan er fortsatt et av verdens verste land for kvinner. Å endre kulturelt og religiøst baserte verdier tar tid.

President Ghani har hatt bedring av kvinners stilling høyt på den politiske dagsorden.  Afghanistans førstedame, Rula Ghani, er, i motsetning til sin forgjenger, ikke bare synlig i det offentlige rom, men aktivt engasjert for kvinners rettigheter og en viktig inspirator for afghanske kvinner. 

Kvinners rettigheter og likestilling er nå en integrert del av det overordnede politiske rammeverket «Afghanistan National Peace and Development Framework (2017-2021)» og i nasjonale prioriterte programmer som internasjonale partnere sluttet seg til på givermøtet om Afghanistan høsten 2016.

Gjennomføring av Women`s Economic Empowerment National Priority Program» vil være spesielt viktig for å styrke kvinners bidrag til den økonomiske utviklingen og deres stilling i samfunnet.  

Afghansk sivilt samfunn er særdeles aktive og en viktig pådriver for endring og informasjonsformidling. De bidrar også til å holde afghanske ledere ansvarlige.

Det fjerde symposiet om «Afghan Women`s Empowerment» som ble holdt i Kabul 14.17. mai ble også denne gangen en vellykket begivenhet.

Årets tema var «Afghan Women, the messengers of peace”.

Med førstedame Rula Ghani i førersetet ligger eierskapet til symposiet nå fullt og helt hos afghanske myndigheter.

Norge bidro med finansiell støtte. Kvinner fra hele landet var samlet for å dele sine erfaringer, ideer og visjoner om hvordan afghanske kvinner kan bidra til en fredelig løsning av konflikten i landet.

Symposiet, som fikk bred medieomtale, er blitt en viktig talerstol og dialogforum mellom kvinner fra provinsene, det sivile samfunn og myndighetene.

Symposiet ga også en viktig energiinnsprøytning til spørsmålet om kvinners deltagelse i fredsprosessen.

I nært samarbeid med Kvinnedepartementet og med støtte fra UN Women bidro Norge også til at det ble arrangerte kvinnesymposium i Mazar-e-Sharif.

En viktig målsetting var å mobilisere kvinner i 5 av de nordlige provinsene til aktiv deltagelse både i utforming og gjennomføring av nasjonal politikk. Sentrale aktører som guvernøren i Balkh, Atta Mohammad Noor, var også til stede.

Agendaen knyttet til kvinners rettigheter, og kvinner fred og sikkerhet oppfattes i stor grad å være drevet av eliten i Kabul, og avstanden mellom denne eliten og befolkningen for øvrig i Afghanistan er stor.

Symposiet var en viktig pilot for et mer landsomfattende program for tilsvarende symposier også i andre region-hovedsteder. 

1.6 Fred og forsoning

Det har vært lite fremdrift mot fred og forsoning i løpet av første halvår 2017.

Til tross for et pakistansk ønske om, og noe snakk om, å gjenopplive firergruppen opprettet på Heart of Asia-ministerkonferansen i desember 2015 med Afghanistan, Pakistan, USA og Kina, har gruppen i praksis ligget brakk hele 2016 og inn i 2017.

I april holdt Russland et Moskvamøte om Afghanistan hvor også fred og forsoning stod på agendaen. Dette ble av flere sett som et russisk forsøk på å ta initiativet i en eventuelt forestående fredsprosess.

Dette var ikke udelt populært blant flere aktører, og Afghanistan selv valgte å delta med viseutenriksminister Hekmat Karzai. Elleve regionale land deltok; USA var invitert, men takket nei.

En talsmann for State Department uttalte at de ikke så initiativet som konstruktivt.  I det som har blitt oppfattet som et forsøk på å ta initiativet tilbake og samtidig vise at en eventuell fredsprosess må være afghanseid og -ledet, inviterte president Ghani til et møte med tilsvarende tematikk i Kabul 6. juni.

Et stort angrep i Kabul 31. mai som rammet nær den tyske ambassaden la imidlertid en viss skygge over møtet hvor den såkalte «Kabulprosessen» ble kunngjort.

De fleste deltagende land deltok med hovedstadsdelegasjoner. Norge deltok på ambassadørnivå.

Fred og forsoning fortsetter å være et uttalt mål for den afghanske regjeringen, men den faktiske forsoningspolitikken kan være vanskeligere å gripe. President Ghanis tale på 6. juni-møtet gav en viss retning, men uten operasjonalisering.

Regjeringen synes fortsatt å ha en forsiktig linje med fremstøt for forhandlinger, og synes fortsatt opptatt av at å nekte trygt opphold for opprørere i Pakistan er viktigere enn en forhandlet løsning. 

Fredsavtalen med opprørsgruppen Hezb-e Islami Gulbuddin Hekmatyar (HIG) er i prosessen med å gjennomføres.

Arbeidet har gått sakte, men et av HIGs viktigste krav om at deres leder Hekmatyar skulle kunne returnere til Kabul har blitt oppfylt. Hekmatyar bor nå i Kabul og har holdt en rekke møter hvor han målbærer fred.

Likevel fortsetter flere å være skeptiske til hvorvidt innstillingen er oppriktig. Andre deler av avtalen, som avvæpning av HIG-medlemmer, gjenstår å gjennomføre.

Flere kommentatorer mener at ønsket at HIG-avtalen skulle vise Taliban at regjeringen effektivt kan implementere en fredsavtale ikke vil fullbyrde seg. Fredsrådet har generelt fortsatt å fremstå noe på siden av regjeringens engasjement for fred og forsoning og i hovedsak relegert til å drive nasjonal konsensusbygging for en eventuell fredsprosess; tidligere visepresident Karim Khalili ble utnevnt til ny leder av fredsrådet 5. juni, dagen før første møte i «Kabulprosessen».

I tillegg ble Akram Khpalwak noe tidligere utnevnt til leder for et nytt og samlet sekretariat for regjeringens fredsarbeid. Dette sekretariatet arbeider med en strategi, men har ennå ikke fått nye konkrete oppgaver utover dem overtatt fra fredsrådssekretariatet.

2. UTENRIKSPOLITIKK

2.1 Sikkerhetssektoren

Sikkerhetsansvaret ble overført fra NATO/ISAF til afghanske myndigheter i 2015 med overgangen til Resolute Support Mission (RSM). RSMs oppgaver er rådgivning (train, advise & assist) til ANDSF og egen styrkebeskyttelse.

Afghanistan forsvars- og sikkerhetsstyrker (ANDSF) består på papiret av 352 000 militære og politi (hovedsakelig menn). Det reelle tallet er betydelig lavere og det verserer mange rykter om såkalte «ghost soldiers/policemen».

Ved inngangen til 2017 stod 140 000 soldater på lønningslisten til Combined Security Transition Command Afghanistan (CSTC-A), ned fra 170 000 for et år siden. Det tallet baserer seg på antall biometrisk registrerte ansatte i hæren.

LOTFA på sin side opererer med 148 000 politimenn, ikke 157 000 som er registrert i den afghanske stillingsplanen, «tashkeel».

Det gir totalt 188 000 personer i sikkerhetsstyrkene.

Det er trolig fortsatt både «ghost soldiers» og «ghost policemen» igjen, antakelig flere politimenn enn soldater, siden arbeidet med å rydde opp er kommet lengre i Forsvarsdepartementet enn i Innenriksdepartementet. I følge offisielle kilder mistet ca. 8 000 soldater og politi livet i kamp i 2016.

Tapene til opprørs- og terrorgrupper er antakelig betydelig høyere, men ikke mulig å tallfeste. 

2016 i Afghanistan var et svært urolig år preget av mange kamper mellom regjeringsstyrkene, opprørere (Taliban) og terrorgrupper. Også væpnet milits som er vennlig innstilt til regjeringen (eksempelvis Dostums «private» hær) har vært i kamp, hovedsaklig i nord. 

Det har ikke lyktes Taliban å innta flere distrikter og dessuten ta provinshovedsteder, slik de gjorde da Kunduz for en kort periode høsten 2015 var på Talibans hender.

På den annen side har Taliban lyktes ta flere distrikter og befeste sin stilling over tid.

De to største tapene på regjeringssiden var angrepet mot militærbasen til det 209 korpset, Camp Shaheen, i utkanten av Mazar-e Sharif i april i år, samt angrepet på et militært sykehus i Kabul sentrum i mars. Selv om det ikke foreligger

troverdige offisielle tapstall, må vi kunne gå ut i fra at antall døde ligger nærmere 200 enn 100 begge steder. Det har gjort dypt inntrykk på den afganske befolkningen (og det internasjonale samfunnet) at det er et sykehus som ble angrepet og at de fleste av soldatene på Camp Shaheen, ble drept mens de oppholdt seg i leirens moské. 

I sin rapport over sivile tap første kvartal 2017 opplyser UNAMA at antallet holder seg høyt, men er noe lavere enn for tilsvarende periode i 2016.

Med 715 døde og 1 466 sårede kom det totale antall ofre på 2 181 personer. Det er to prosent færre døde og fire prosent færre sårede. 

Den viktigste årsaken er den samme: kamphandlinger på bakken. At tapstallene er noe mindre tilskrives at sammenstøtene har vært færre. Kabul hadde det relativt sett største antallet, etterfulgt av Helmand, Kandahar, Nangarhar og Uruzgan-provinsen.

Terror- og opprørsgrupper (såkalt Anti-Government Elements) forårsaket 62 prosent av tapstallene, noe som faktisk er en liten økning fra året før. 

Sikkerhetsstyrkenes strategi har vært å forsvare tett befolkede områder og viktig infrastruktur, ikke minst ringveien. Områder som er under kontroll av opprørsgrupper eller er omstridt kan utgjøre så mye som 40% av landet, målt i flateinnhold.

Fortsatt er det likevel slik at regjeringen har kontroll med de store befolkningssentra og med de fremste kommunikasjonslinjene.

 Det sies at Taliban har «fredet» energi og vannforsyningsnettet, i alle fall det som har riksdekkende betydning. Det var ingen omfattende, lengre brudd i elektrisitetsforsyningen til Kabul vinteren 2017, slik det var det i 2016.

Det er særlig i sør og øst-provinsene at antall hendelser har økt, men situasjonen er fortsatt meget labil i nord.

I Uruzgan og Lashkar Gah har det vært kritisk i mange måneder, en kort periode også i Kunduz. Konfliktlinjene er vanskelig å tegne. Det er ikke bare en konflikt mellom opprørere og regjeringen, men mange lokale agendaer også som bestemmer hvilken side man kjemper på og hva man kjemper om. 

President Ghani har lagt stor vekt på å holde krigsherrene unna krigen mot Taliban og ser ut til å lykkes i dette. På den annen side er han kommet på kant med visepresident Dostum (se kapitlet om innenrikspolitikk) og det er ikke usannsynlig at Dostum vil bruke sine tropper i nord. Hans lojalitet til Ghani er opphørt. 

Drapet på Mullah Mansour og innsettelsen av Haibatullah Akhundzada som ny leder av Taliban later ikke til å ha svekket organisasjonen, bortsett fra at den visstnok skal ha mindre finansielle ressurser i dag enn under Mansour.

Det er vansklig å si noe om styrkeforholdet mellom de to nestlederne Haqqani (med base i Peshawar) og Mullah Omars sønn Yaqub (med base i Quetta). I 2015 dukket terrororganisasjonen IS-Khorasanprovins, ISKP/«Daesh» opp som en reell utfordrer, spesielt i øst, særlig i Nangarhar, der den tidvis har hatt kontroll over flere distrikter.

Mye tyder på at Al Qaida er kommet sterkere tilbake. At Daesh og andre terrornettverk opptrer i Afghanistan kompliserer bildet, også for Taliban. Foreløpig ser ikke Daesh ut til å ha mye suksess i Afghanistan, men brutaliteten i angrepene uroer lokalbefolkningen.

Et nytt trekk i 2016 var forekomsten av sekterisk vold, nærmere bestemt angrep på hazaraer som DAESH hår påtatt seg ansvaret for.

To av de største bombeattentatene i Kabul var inspirert av eller utført av Daesh og rettet mot hazaraer.  Støtte fra det internasjonale samfunn er fortsatt avgjørende for afghanske styrkers evne til å bekjempe opprøret.

Norge har fortsatt sine bidrag til sikkerhetssektoren gjennom LOTFA for politiet og ANA Trust Fund for Forsvaret.

Norske midler er ikke øremerket, men NATO ANA Trust Fund Organization, som forvalter fondet, sporer bruken av individuelle lands midler gjennom sin aktivitetsplan.

For tiden går norske midler i fondet til ANDSF medisinske laboratorium, trening av piloter i luftforsvaret, uniformer, lønn til medarbeidere ved kontoret til den nasjonale sikkerhetsrådgiveren, hærens hundepatrulje, offisersbygg, samt rehabilitering av brakker for elevene ved den militære høyskolen. 

Norge bidrar fortsatt til å trene det afghanske politiets spesialenhet i Kabul, Crisis Response Unit 222.

Oppdraget har blitt ansett som meget vellykket, og den afghanske styrkens operative evne forbedres stadig.

2.2 Regionalt 

Forholdet mellom Afghanistan og Pakistan er komplisert og utfordrende og første halvår 2017 har vist få tegn til bedring i forholdet.

Grensen mellom landene, som Afghanistan for øvrig ikke anerkjenner som internasjonal grense, er porøs og krysses hver dag av mennesker, narkotika, lovlige og ulovlige varer. Afghanere beskylder stadig Pakistan for utidig innblanding i Afghanistans interne anliggender.

Ledelsen til afghansk Taliban oppholder seg i Pakistan og ISI, Pakistans etterretningstjeneste, beskyldes for å støtte opprørsgrupper i Afghanistan og å ha et særskilt nært forhold til Taliban.

Det er med jevne mellomrom trefninger mellom afghanske og pakistanske grensestyrker Migrasjon er også en sentral utfordring for de regionale forholdene.

Både Iran og Pakistan har siden 1979 vært vertskap for millioner av afghanske flyktninger.

I Pakistan meldte UNHCR i 2016 om 1 554 910 registrerte flyktninger fra Afghanistan; i Iran er tallet 951 142. I tillegg ble det anslått at omtrent 2 000 000 uregistrerte afghanere oppholdt seg i Iran, mot 1 000 000 i Pakistan. Oppholdstillatelsene til flyktningene fornyes normalt for seks måneder av gangen, og i 2016 så man hundretusenvis av afghanere returnere fra Pakistan.

Dette har skapt store systemiske og humanitære utfordringer i Afghanistan. Afghanistans president Ashraf Ghani forsøkte tidlig i sin regjeringsperiode fra høsten 2014 å bedre forholdet til Pakistan og opparbeidet et godt forhold til Pakistans statsminister Nawaz Sharif.

Imidlertid ble detenten kortvarig. Et pakistanledet fredsspor ble i juli 2015 avbrutt av flere store angrep i Kabul som afghanske myndigheter mente å kunne spore tilbake til Pakistan. President Ghani holdt en tale hvor han fremholdt at «krig er erklært mot Afghanistan fra Pakistansk territorium».

Forholdet har siden stadig kjølnet og på ministermøtet i Heart of Asia-prosessen i Delhi i 2016 fremførte Ghani skarp kritikk mot Pakistan.

Pakistanerne tok seg særskilt nær av at Ghani valgte å fremme kritikken fra en talerstol i India. Det er dårlige utsikter til et bedre forhold på kort sikt, men president Ghani har dette halvår ikke offentlig fremmet tilsvarende kritikk som i 2016.

Det sies likevel at presidenten likevel har forblitt like kritisk. Regionen er en av verdens minst integrerte til tross for at flere av landene deler både felles språk og sammenfallende kulturhistorie.

President Ghani ønsker at Afghanistan skal bli et regionalt nav og et transittland for varer og energi som skal til og fra regionene som landet grenser til.

Dette arbeidet har så langt resultert i beslutninger om å bygge en rørledning og en strømtrasé som skal frakte gass og elektrisitet fra de sentralasiatiske landene gjennom Afghanistan og til Pakistan og India. Samtidig har Afghanistan, India og Iran inngått avtale om den iranske Chabahar-havnen kan brukes til handel mellom India og Afghanistan.

Til tross for lite volum gjennom havnen, så truer avtalen pakistanske handelsinteresser, da landet tidligere har hatt nært monopol på eksport av mange varetyper til Afghanistan.

Dette har medført ytterligere spenning mellom Afghanistan og Pakistan.

Det gjenstår lang tid før Ghanis visjon om Afghanistan kan realiseres. Norge fortsetter å bidra med teknisk ekspertise til arbeidsgruppen om «Disaster Management» i Heart of Asia-prosessen.

Prosessens hovedhensikt er å fremme regionalt samarbeid, gjennom kapasitets- og tillitsbyggende tiltak som bidrar til samhandling på tvers av nasjonale grenser i Sør- og Sentral-Asia. 

3. BILATERALE FORBINDELSER

En strategisk samarbeidsavtale mellom Norge og Afghanistan ble undertegnet under president Karzais besøk til Norge 5. februar 2013 og denne utløper ved utgangen av 2017.

Afghansk side har fremmet ønske om å forlenge eksisterende avtale. Den 11. februar 2016 overleverte Shukria Barakzai sine akkreditiver som afghansk ambassadør til Norge.

3.1 Utviklingspolitikk og den norske bistanden

På giverkonferansen om Afghanistan i Brussel i høsten 2016 sluttet internasjonale samarbeidspartnere seg til den afghanske regjeringens reformagenda og politiske visjon nedfelt i «Afghan National Peace and Development Framework (ANPDF)».

Giverne forpliktet seg til bistand på USD 3,8 mrd årlig for perioden 2017 – 2020.

Planen er at ANPDF skal operasjonaliseres gjennom 11 nasjonale prioriterte programmer (NPPer) som skal styrke afghanske institusjoners kapasitet til å sikre rettsstaten, levere tjenester som øker velferden til det afghanske folket, og skape bedre rammebetingelser for utvikling av privat sektor. 

I Brussel ble det også enighet om nye gjensidige forpliktelser «SMART deliverables 2017-2018» under Self Reliance through Mutual Accountability Framework (SMAF).

Flere høyt prioriterte norske prioriteringer er inkludert, blant annet bedring kvinners rettighet og stilling i samfunnet, og bekjempelse av korrupsjon. Internasjonale partnere har stilt krav til valgreform og gjennomføring av parlamentsvalg.

Det er viktig at den demokratiske utvikling som har vært i Afghanistan ikke undergraves men forsetter å utvikles. En er bekymret for svekkelse av legitimiteten til både regjering og parlamentet. 

På det 20 møtet i «Joint Coordination and Monitoring Board» (JCMB) 9. juli 2017 var det lagt opp til en gjennomgang av oppnådde resultater siden givermøtet i Brussel, sentrale utfordringer regjeringen står overfor, og prioriterte tiltak/områder som må følges opp fram mot «Senior Officials Meeting- (SOM)» som etter planen skal holdes i Kabul i 5. oktober i år. 

Regjeringen forsikret på møtet giverne (og egen befolkning gjennom direktesendt TVoverføring) om at de fleste reformene og forpliktelsene fra Brussel er i rute, noe som kanskje ikke samsvarer helt med giverlandenes oppfatning.

Formatet på JCMB var denne gangen nytt med 3 tematiske paneler hvor det var lagt til rette for reell debatt. For første gang var det også deltagelse fra provinsguvernører. 

Rapporten fra JCMB vil være retningsgivende for arbeidet fram mot SOM. Sentrale områder som må prioriteres er blant annet; forberedelse til et troverdig og åpent valg, forsterket innsats mot korrupsjon og kvalifikasjonsbaserte og åpne ansettelser.

Økt innsats for å styrke privat sektor for å fremme økonomisk vekst gjennom bl.a bedring av rammebetingelsene for private investeringer. Rask og effektiv gjennomføring av nasjonale prioriterte programmer som Citizen Charter, Subnational governance policy reform, migration policy framework og Women`s Economic Empowerment NPP.  

Norge har i prinsippet stilt seg positiv til afghanske myndigheters ønske om mer «onbudget» støtte slik at midlene kan brukes strategisk, fleksibelt og i tråd med afghanske myndigheters prioriteringer og evne til å gjennomføre.

I tråd med den gjensidige bistandsforpliktelsen gir Norge rundt 50 prosent av den langsiktige bistanden «on budget» (ikke inkludert den humanitære støtten).

Midlene gis som indirekte budsjettstøtte gjennom Verdensbankens flergiverfond Afghanistan Reconstruction Trust Fund (ARTF), og til politi og fengselsvesen gjennom UNDPs Law and Order Trust Fund Afghanistan (LOTFA). 

I tillegg er Norge største giver til UN Womens landprogram i Afghanistan. Støtte gis også til norske og internasjonale frivillige organisasjoner samt den den afghanske menneskerettighetskommisjonen og antikorrupsjonskomiteen.

Siden parlaments- og distriktsrådsvalg som skulle vært holdt våren 2015 ble utsatt til sommeren 2018 har UNDP-programmet ELECT II vært gjennom en overgangsfase der aktivitetene er holdt på et minimum fram til valgforberedelsene kommer i gang igjen. 

På bakgrunn av President Ghanis negative holdning til UNDP har UNAMA sammen med andre givere arbeidet for en løsning (UN Electoral Support Project –UNESP) hvor UNAMA vil ha et overordnet ansvar, mens oppgaven teknisk sett ligger hos UNDP.

Det internasjonale samfunn har signalisert at man vil støtte forberedelsene og gjennomføringen av valget med ca 100 millioner USD. Norges bidrag vil være total 60 millioner NOK over to år (2017-18).

IMF har gitt et lån på 45 millioner USD til et reformprogram som skal bidra til å redusere korrupsjon, reformere banksektoren og bedre rammevilkårene for utvikling av privat sektor.

Gjennomføringen av programmet har vært tilfredsstillende til tross for sikkerhetssituasjonen. Gjennom Afghanistan Reconstruction Trust Fund (ARTF) som forvaltes av Verdensbanken mottar afghanske myndigheter også betydelig støtte til å institusjons og kapasitetsbygging inkluder styrking av offentlig finansforvaltning.

Norge ledet fra oktober 2016 til mars 2017 Nordic+ i Kabul.

Bedring av kvinners stilling, anti-korrupsjon og utvikling av privat sektor er viktige samarbeidsområder hvor Nordic+ arbeider for å styrke samarbeidet og dialogen med afghanske myndigheter, og bidra til at politikk og planer omsettes i praktiske resultater.

3.2 Migrasjon og utlendingsfeltet

Ankomster

Antall afghanske borgere som søker om beskyttelse i Norge fortsetter å synke.

I toppåret 2015 ble registrert totalt 7 000 søknader om beskyttelse fra afghanske borgere, hvorav over 3 500 var enslige mindreårige.

Siden den gang har det totale antallet søknader sunket til henholdsvis 239 og 134 i første og annet halvår 2016, og 71 i første halvår 2017.

Fra å være den nest størst gruppen asylsøkere i 2015, er afghanere nå den sjette største. Det er også en markant nedgang i antall søknader fra enslige mindreårige afghanere.

De siste tre halvårene har antallet sunket til henholdsvis 75, 53 og 21. Nedgangen i antall afghanske asylsøkere er sammenfallende med nedgangen i antall asylsøkere som ankommer Norge generelt.

Ikke siden 90-tallet har det kommet så få asylsøkere.

Utviklingen skyldes trolig avtalen mellom EU og Tyrkia om forhindring av irregulær migrasjon, økt grensekontroll i Europa, stenging av Balkan-ruten, innstramninger i norsk asylpolitikk, og politisk signaleffekt.

Også i resten av Europa synker antall asylsøknader, og afghanske asylsøkere er den gruppen som hadde størst nedgang fra fjerde kvartal 2016 til første kvartal 2017 (tall for andre kvartal 2017 er foreløpig ikke klare).

Ifølge Eurostat sank antall afghanske asylsøkere med 43 % i nevnte periode (fra 22 075 til 12 475), mens nedgangen for samtlige nasjonaliteter var på 21 %.

Afghanere utgjorde likevel fremdeles den nest største gruppen asylsøkere i Europa etter syrere i første kvartal, og push-faktorene som har bidratt til at svært mange afghanere ønsker å forlate sitt hjemland er fortsatt tilstedeværende: En vedvarende svak afghansk økonomi, fortsatt ustabil sikkerhetssituasjon, høy arbeidsledighet, svak tiltro til regjeringens styringsevne og en generell frykt for hva fremtiden vil bringe.

Retur

I 2016 returnerte 210 afghanere fra Norge til Afghanistan gjennom en assistert (frivillig) returordning.

Samme år ble 410 afghanere tvangsreturnert, hvorav 128 i første halvår og 282 i andre halvår. Offisiell statistikk for første halvår 2017 er foreløpig ikke tilgjengelig, men ifølge ambassadens uoffisielle tall ble det gjennomført ca. 80 assistere returer og 141 tvangsreturer i denne perioden.

De høye ankomsttallene til Norge i 2015, sammenholdt med høy avslagsprosent, innebærer at et stort antall afghanere har plikt til å returnere til sitt hjemland.

At returtallene likevel synker, skyldes blant annet at mange afghanere forsvinner fra mottak eller annet kjent oppholdssted etter endelig avslag på søknad om opphold, og/eller før politiet får pågrepet dem.

Det er like fullt verdt å merke seg at Norge fremdeles er det europeiske landet som tvangsreturnerer flest personer til Afghanistan.

Regionale forhold

Antall afghanere som returnerte fra Pakistan økte dramatisk annet halvår 2016.

Dette skyldtes blant annet forverrede levekår og trakassering av afghanske borgere på pakistansk side av grensen. I praksis ble et stort antall afghanere dermed tvunget til å returnere.

UNHCRs økning av returstøtten til registrerte flyktninger, fra USD 200 til USD 400 per person, spilte imidlertid også inn som et incentiv.

Til sammen returnerte i overkant av én million afghanere fra nabolandene i 2016, noe som inkluderer både registrerte flyktninger og uregistrerte personer. Ca. 60 % av dem returnerte fra Pakistan og ca. 40 % fra Iran.

Ved årsskiftet estimerte UNHCR at til sammen 600 000 registrerte og uregistrerte afghanere kunne komme til å returnere fra Pakistan i 2017.

I et møte på ambassaden i begynnelsen av juli opplyste UNHCR, som for øvrig reduserte sin returstøtte fra USD 400 til USD 200 våren 2017, at nærmere 33 000 registrerte flyktninger hadde returnert fra Pakistan første halvår.

UNHCR forventer at returene vil ta seg opp i annet halvår, men at estimatet på totalt 600 000 returnerte flyktninger og uregistrerte fra Pakistan trolig er for høyt. Mye vil imidlertid bero på hvordan pushfaktorene i Pakistan utvikler seg.

Hva gjelder returnerte registrerte flyktninger fra Iran, ser UNHCR ingen tegn til vesentlige endringer fra i fjor, og forventer rundt 2 000 totalt i løpet av året. 

IOM rapporterer på sin side om retur av litt under 70 000 uregistrerte afghanere fra Pakistan og litt over 160 000 fra Iran første halvår i år.

På grunn av den usikre politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i regionen mener IOM at en ny økning i returer kan komme når som helst, og estimerer at til sammen 600 000 udokumenterte afghanere kan komme til å returnere fra Pakistan og Iran i løpet av 2017.

På forsiden nå