Palestinamandatet var et mandatområde i Midtøsten som omfatter det som i dag er Israel, Jordan, Vestbredden og Gazastripen. Dette området tilhørte opprinnelig det som var Det osmanske riket ( et imperium sentrert rundt det østlige Middelhavet fra 1299 til rundt regnet 1920), men ble i 1920 overført til Storbritannia der tapende nasjoner måtte avgi områder til seierherrene fra den første verdenskrig.

I 1947 trakk Storbritannia seg ut av alle forsøk på å styre dette området. Britene ga opp alle forsøk på å finne en løsning som var akseptabel for både arabere og jøder. Det nylig etablerte FN, vedtok da en delingsplan og delte området i to stater: en arabisk og en jødisk.

Corpus Separatum

Jerusalem ble av FN utpekt som corpus separatum, en internasjonalt administrert sone. Det var med «med hensyn til dens assosiasjon med tre verdensreligioner» at byen skulle behandles separat og være under FN-kontroll.

Planen ble ikke iverksatt. Israel og Transjordan kontroll over deler av området. To tiår senere så fikk Israel kontroll over Øst-Jerusalem og hele Vestbredden, under seksdagerskrigen, og tilføyde straks Øst-Jerusalem som en del av Israel og den samlede administrasjonen i Jerusalem.

Turistmål: Israel og spesielt Jerusalem er blant verdens mest populære turistmål.

Selvstendighet

Den 14. mai 1948 ble staten Israel erklært selvstendig. Kort tid etter brøt den arabisk-israelske krigen ut. En rekke væpnede konflikter mellom Israel, palestinerne og  fem av medlemslandene i Den arabiske liga ( Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak) fulgte. Drøyt etter år senere ble det våpenhvile og midlertidige grenser ble etablerte ( kjent som den grønne linjen).

Jordan tok området som senere ble kjent som Vestbredden og Øst-Jerusalem. Egypt tok kontroll over Gazastripen.

Ma'abarotene

I årene 1948 - 1958 økte Israels innbyggertall fra 800 000 til to millioner.  Over 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land i denne perioden og omlag 600 000 fant et nytt hjem i den nye staten. De fleste andre emigrerte til USA.

De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ma'abaroter. I 1952 levde over 200 000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeserstatning med Vest-Tyskland som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.

Tel Aviv: Tel Aviv er den nest mest folkerike byen i Israel med en befolkning på 405 500 og har et landareal på 52 km². Byen ligger ved Israels kystlinje mot Middelhavet, sentralt og vest i landet.

Suezkanalen

Gjennom hele 1950-tallet opplevde Israel en rekke angrep fra flere militante arabiske grupperinger, hovedsaklig fra den Egypt-okkuperte Gazastripen. På denne tiden hadde Egypt tatt kontroll over og nasjonalisert Suezkanalen. Israel gikk i forbund med Storbritannia og Frankrike for å gjenvinne denne livsviktige vannveien.

Eichmann

I 1960 ble nazi-offiseren Adolf Eichmann funnet og bortført av Israelske agenter i Argentina hvor han hadde skjult seg.  Han ble ført til Israel og stilt til retten for sine krigsforbrytelser. Rettssaken tente den internasjonale oppmerksomheten om holocaust og sparket i gang en global bevisthet om folkemordet på jødene.

Norge og Israel

Norge har hatt et varierende forhold til Israel. Mest sentralt i forholdet var Norges tilrettelegging for fredsforhandlinger mellom Israel og PLO ( Palestinas FrigjøringsOrganisasjon) gjennom Oslo-avtalen i 1993.

Oslo-avtalen: Yitzhak Rabin og Yasir Arafat tar hverandre i hånden, presidert av Bill Clinton, ved signeringen av Oslo-avtalen, 3. september, 1993.

Denne avtalen ble til gjennom en rekke hemmelige møter mellom PLO og Israel. Møtene ble avholdt i Oslo og ble ledet av Terje Rød-Larsen og Johan Jørgen Holst. Samtalene førte til at PLO og Israel anerkjente hverandre, og la grunnlag for videre fredsforhandlinger.

Fra opprettelsen av staten i 1948 og fram til 1970-tallet var Norge en sterk støttespiller til Israel. Dette forholdet ble noe mer komplekst senere, da fokuset på palestinernes sak ble større. Norge inntok da en mer kritisk holdning til staten Israel.

Norge var ett av de 37 landene som stemte for at Israel skulle taes opp i FN, og ved dette anerkjente Norge Israel som en suveren stat. En rekke politiske partier stilte seg den gang positive overfor Israel, spesielt Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakten på den tiden.

Lillehammer-saken

Den kanskje mest kjente saken som omhandler Norge og Israel var Lillehammer-drapet i 1973. Den israelske etteretningsorganisasjonen Mossad drepte en marokkansk kelner bosatt i Norge på Lillehammer den 21. juli 1973. Drapet regnes som en av de alvorligste attentatene i norsk historie.

Mossad var overbevist om at den marokkanske servitøren Ahmed Bouchikhi var en av lederne av Svart September, en palestinsk paramilitær organisasjon, som året før sto bak München-massakren. Bouchikhi ble skutt og drept da han var på vei hjem fra kino sammen med sin gravide norske kone.

Drept: Ahmed Bouchiki fra Marokko ble drept på åpen gate på Lillehammer 1973. Han var gift med en norsk kvinne og arbeidet i Norge siden 1966.

To av Mossad-agentene ble arrestert neste dag, mens de brukte en fluktbil de tidligere hadde brukt, for å komme til lufthavnen.[2] Etter deres arrestasjon ble deler av agentnettverket arrestert, og avslørende dokumenter og adresser til et nettverk av «trygge hus» ble funnet. Dagbladet avslørte få dager senere at den israelske ambassaden var involvert noe som førte til at Korvald-regjeringen utviste attache Yigal Eyal

18. juli 2011 uttalte utenriksminister Jonas Gahr Støre  at Norge kom til å anerkjenne Palestina. Han krevde også at Muren mot Vestbredden måtte rives.

Kilder: wikipedia.org, Store Norske Leksikon, cia.gov, britannica.com, history.com, mfa.gov, science.co.il, interactive.aljazeera.com