De fleste israelere og palestinere ble hjemme mandag. Butikkene åpnet som vanlig. Sporvogna i Jerusalem tok sin sedvanlige rute med både israelske og palestinske passasjerer. På kaféene ble det drukket kaffe, senere spist humus, og helt sikkert også spist softis i mengder på en varm vårdag med skyfri himmel.

Det var en ganske alminnelig dag i et alt annet enn alminnelig land. De kaller det hellig. Men ikke alle ble hjemme. I stedet søkte mange til steder hvor de var fullt klar over at døden kunne vente.

Ingen politisk aktive visste helt hva de gikk til på denne mandag 14. mai 2018 i Gaza, i Jerusalem, i Betlehem eller i de andre store byene på Vestbredden.

Det visste både israelerne og palestinerne som ble værende hjemme eller dro på jobb som vanlig. Det visste de som tok turen i retning konfliktens episentre, hvor all verdens medier sto klare med tv-busser, parabolantenner og direkte forbindelser til et stort, internasjonalt publikum.

Palestinske demonstranter i Gaza visste, ut ifra israelske advarsler og fra deres sårede og døde kamerater gjennom de siste seks ukene med protester mot Israel, at det ville bli dødsfarlig å nærme seg den israelske grensen.

Og de mange tusen ekstra israelske soldatene utstasjonert langs grensa visste også at deres oppgave var å beskytte grensa, også mot sivile forsøk på å krysse den – med skarp ammunisjon om nødvendig. Først med advarsler, så med tåregass, så med skudd mot beina, og kun ved særlig risiko mot overkroppen.

De palestinske aktivistene kunne ha blitt hjemme. De israelske soldatene kunne ha sagt ifra. En historisk dag for de få som utkjemper Israel/Palestina-konflikten for de mange.

Retten til å demonstrere

40.000 av Gazas palestinere – rundt to prosent av befolkningen i det utmagrede landområdet som i flere år har vært gjenstand for en israelsk og en egyptisk blokade – beveget seg i retning av Israels grense for å protestere mot Israels opprettelse for 70 år siden. Soldater ble utkommandert på den andre siden av grensegjerdet, hvor Israel kanskje angret på at det ikke har oppført en uoverstigelig mur som den som skiller israelske og palestinske bosteder i Jerusalem.

Israelske og internasjonale menneskerettsorganisasjoner minnet om at palestinerne har rett til å demonstrere, men også at Israel har rett til å forsvare seg – dog kun ved å ta liv om Israel og dets representanter vitterlig blir truet.

Mandag kveld hadde seks uker med konflikt kostet omtrent hundre palestinske liv, og ingen israelske.

Samtidig gjorde Israel, USAs ambassadør og deres fine gjester – blant annet president Trumps datter, Ivanka, og hans svigersønn Jared Kushner – seg klare til å åpne USAs nye ambassade i Jerusalem.

Ingen demonstranter – heller ikke israelske – fikk lov til å komme i nærheten av festlighetene utenfor det nye ambassadebygget. Men ingen av dem som ankom denne festen med fine kjoler, mørkeblå dresser og rene hender var uvitende om at USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels – og ikke også Palestinas – hovedstad var mål for protester andre steder i Jerusalem: I Betlehem, et vell av andre palestinske byer på Vestbredden, i Israel og i Gaza.

På de israelske bannerne i bydelen Arnona, hvor Trump ble hyllet og oppfordret til å gjøre Israel «great», har man tegnet et Israel som inkluderer de palestinske områdene. Om det palestinske selvstyret hadde offentliggjort et kart av tilsvarende kaliber, med et Palestina som omfatter Israel, ville de blitt møtt med voldsom kritikk for å ha benektet Israels eksistens.

Fredsbevegelsen vist bort

På en ubebygd bakketopp et par hundre meter fra den symbolske ambassaden – i det midlertidige konsulatet hvor ambassadør Friedman kun skal arbeide et par dager i uka, mens han resten av tiden skal fortsette å arbeide i Tel Aviv – møtte den israelske fredsbevegelsen «Peace Now» opp.

Det var så nært fredsaktivister fikk lov til å komme til begivenhetenes sentrum.

Det er nå tre tiår og flere kriger siden bevegelsen begynte å kreve fred. Kravet er imidlertid fortsatt fred «nå», og ikke en annen gang.

Talsmenn og håndverkere fra den falmede, men viljesterke bevegelsen gikk entusiastisk i gang med å plante et stort banner med krav om to stater og to ambassader – ikke kun ett Israel og ingen palestinsk stat.

Det ble raskt for mye for ordensmakten og dens politiske ledelse.

I første omgang hadde Peace Now allerede fått forbud mot å sette opp banneret med et israelsk og et palestinsk flagg side om side. Så hadde aktivistene fått lov likevel. Men etter en liten time på bakketoppen med utsikt til den symbolske ambassaden, Judeas ørken og det okkuperte Vestbredden insisterte en tallsterk israelsk ordensmakt likevel på at banneret skulle vekk fra en angivelig «provoserende» posisjon hvor det potensielt kunne ses fra ambassadefesten.

Ingen dialog

To israelere fikk likevel mulighet til å forvandle bakketoppen til et minikosmos av Israels politiske kjernestrid, foran et utall kameraer.

Benjamin Netanyahu, Israels statsminister, ville senere på dagen fortelle Trump, som ble hjemme i Det hvite hus, at han «ved å anerkjenne historien har skapt historie». Videre proklamerte Netanyahu at «Jerusalem alltid har vært og alltid vil være hovedstad for det jødiske folket og den jødiske staten».

Og akkurat det var man ikke helt enige i på den andre bakketoppen.

Brian Reeves, avdelingsleder i Peace Now, gjentok igjen og igjen at fred, i bevegelsens øyne, «krever forsoning med palestinerne, en forhandlingsløsning og en aksept av at begge folk hører hjemme i Jerusalem».

Reeves var rasende over at hans banner ble flyttet, og rasende over at Netanyahus regjering forsøker å undergrave fredsbevegelsens patriotisme.

– Vi er de riktige forsvarerne av Israel mot okkupasjonens vanvidd, mener Reeves.

Forskeren Mordechai Kedar fra universitetet Bar-Ilan hadde nok vært mer tilpass ved festen på ambassaden, men hadde selv oppsøkt den andre bakketoppen for å fortelle dem som måtte lytte at «en palestinsk stat side om side med Israel ikke gir mening».

Overfor Politiken og andre medier insisterer han på at «Jerusalem er israelsk og jødisk hovedstad lenge før London ble britisk hovedstad».

Og som ofte i denne konflikten talte partene hver for seg til mediene, og ikke med hverandre.

Skjøt med skarpt på grensa

Mediene som satset på konflikten ved grensa mellom Israel og Gaza fremfor åpningen av USAs ambassade fikk enda mer action denne mandagen, da tusenvis av palestinere for sjette uke på rad samlet seg til protester som ikke kun har vært rettet mot Israel, men også mot Hamas-bevegelsens regime og manglende levering på løfter om sosial utvikling, en palestinsk stat og fred.

Protestene har utviklet seg til en festival-lignende kultur. Tett på grensa blir imidlertid protestene dominert av aktivister som ikke frykter døden, og som har satt bildekk i brann for å hindre sikten til israelske skarpskyttere i det de forsøker å utfordre israelske grensevakter og krysse grensa. Hamas tok ikke initiativ til protestleirene, men bevegelsen har forsøkt å overta ledelsen av de voldelige protestene.

Mens palestinerne på Gaza-siden av grensa kunne telle minst 47 døde avduket USAs finansminister, Steve Mnuchin, det nye, fine navneskiltet på den nye amerikanske ambassaden, til stor applaus. I Kairo fordømte den egyptiske regjeringen Israels «målrettede» skudd mot palestinske sivilister.

I gode eventyr ender det som regel med at alle lever lykkelig til sine dagers ende. Slik er det imidlertid ikke i det hellige land.