Drepte på oppdrag for Stortinget

- Jeg tenkte ikke så mye på at det var mennesker jeg skjøt på da jeg avfyrte de første skuddene, sier Tone Gunnes fra Klæbu.

Saken oppdateres.

Tone har pakket for å dra på permisjon til Norge. Hun gleder seg til å henge med venner, møte familien. Shoppe. Hun legger noen afghanske skjerf i bagen, tar en telefon og sier hun snart er hjemme. Under middagen kommer meldingen. Meldingen som senere bringer henne til krigsmarkene utenfor landsbyen Ghowrmach.

Mandag 5. november kjører kolonnen inn i det kuperte fjell- og ørkenlandskapet. Tre soldater foran i hver stormpanservogn, i buken på hver vogn sitter fire infanterister. Tones latter, som til vanlig blander seg med brølet fra vognen, høres ikke så ofte nå. Underveis brifes de over sambandet.

I Adresseavisens lørdagsmagasin Ukeadressa forteller hun om sitt halvår som skytter på panserstormvognen CV-90.

Her kan du kjøpe og lese Ukeadressa på din pc

Tone Gunnes deltok i angrepene som tok livet av flere titalls opprørere ved landsbyen Ghowrmach i 2007. Senere understreket forsvarsministeren at et enstemmig storting står bak innsatsen i Afghanistan.

- Det var jeg som trykte på avtrekkeren, men vi var en tropp og et lag som var sammen om dette. Det er det norske folk gjennom Stortinget som har sendt oss til Afghanistan for å gjøre denne jobben, sier Tone Gunnes til Ukeadressa.

LES OGSÅ: Nordmenn kan bli sendt til farlige sør

Soldatene som deltok i kampene utenfor Ghowrmach var nesten alle i begynnelsen 20-årene.

Et halvår for resten av hennes liv:

I lørdagens utgave av Ukeadressa kan du lese den åtte sider lange reportasjen om hennes halvår i Afghanistan. Under kan du lese utdrag av intervjuet med Tone Gunnes.

Tone sitter i en hotellobby i Stavern, hun er på et kurs for politiskolestudenter. Hun svarer i korte setninger, som nesten alltid avsluttes med et smil. Noen ganger med en trillende latter. Ikke når hun snakker om Kristoffer Sørli Jørgensen. Som ble drept av en veibombe like etter at hun selv hadde opplevd slagmarkene i Afghanistan.

- Det med Kristoffer var veldig spesielt. Jeg kjente ham ikke godt, men hadde møtt ham et par uker tidligere. Han spurte hvordan jeg hadde det.

- Fra hærledelsen ble det sagt at hans død ikke var meningsløs fordi det å forhindre terror er er så langt fra meningsløst som det går an å komme?

- Jeg vet faktisk ikke, det spørs hva du legger i det før du drar. Om du drar til Afghanistan fordi du har en dypere hensikt, for eksempel å hjelpe afghanerne, eller om du gjør det fordi du selv synes det er spennende.

- Hva la du i det?

- Jeg var knapt 20 og tror egentlig ikke jeg tenkte så mye på hvorfor. Jeg dro vel på grunn av spenningen og pengene. Men det fikk litt mer mening da jeg var der.

- Du gråter nå når du snakker om Kristoffer, ikke når du snakker om dine egne opplevelser. Har du grått mye?

- Det har blitt litt. Når jeg virkelig setter meg med og tenker, da kommer det tilbake. Det handler vel om det jeg var med på. Det var så mye som kunne gått galt. I ettertid ser jeg at jeg var heldig.

- Du husker den meldingen da bestefaren din døde, da du var seks. De du skjøt på hadde også en familie, unger som ventet på dem?

- Det er ikke en ting jeg liker å tenke på. Det var snakk om dem eller oss. Jeg gjorde akkurat det jeg måtte gjøre der og da, det jeg ble bedt om.

- Føler du et personlig ansvar?

- Det var jeg som trykte på avtrekkeren, men vi var en tropp og et lag som var sammen om dette. Det er det norske folk gjennom Stortinget som har sendt oss til Afghanistan for å gjøre denne jobben. Jeg kan stå inne for det jeg har gjort, vi har rett til å slå tilbake når vi blir beskutt. Vi angriper ikke, vi forsvarer egne styrker.

- Har du tenkt på at du kanskje kan få problemer senere i livet?

- Ja. Jeg tror ikke det vil bli slik for min del, men det sier vel mange. Etter kampene kom det et krisepsykiatrisk team nedover for å snakke med oss, men personlig fikk jeg ikke mye ut av samtalene med psykologen. Det var mye viktigere å snakke med dem jeg opplevde dette sammen med. Senere fikk jeg et skjema i posten med spørsmål om ettervirkninger, men jeg har verken hatt mareritt eller flashback. Jeg tenker mindre og mindre på dette og synes ikke jeg har forandret meg. Jeg er den samme Tone som flirer mye.

- Ville du gjort det igjen?

- Rett etterpå ville jeg ikke gjort det, og jeg tror ikke jeg ville gjort det nå heller. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg føler jeg ikke har noen grunn til å gjøre det igjen. Det var en grei erfaring, og det jeg har gjort, har jeg gjort.

- Noen afghanere ser på oss som okkupasjonsmakt?

- I de avsidesliggende landsbyene møtte vi noen som ikke visste hvorfor vi var der, men de fleste ga uttrykk for at de var glade for at de internasjonale styrkene er i landet.

- Føler du at du var med på å forsvare norske interesser?

- Akkurat det vet jeg ikke. Selvfølgelig kan vi også bli utsatt for terror, men den tanken er likevel fjern. Jeg tenker vi var der for at afghanerne skal få kontroll over landet sitt, at vi på den måten bidrar til fred.

- Diskuterte dere dette før dere dro ned til Afghanistan?

- Nei, det er ikke noe jeg kan huske at vi snakket om. Men det blir ikke bedre av at vi ikke er der, men jeg vet ikke om det er rett av meg å risikere livet mitt igjen.

- Hvorfor velger du åpent å fortelle om det du opplevde i Afghanistan?

- Jeg har ikke snakket så detaljert om dette til noen sivile før, det er vanskelig å forstå for den som ikke har deltatt i slike oppdrag. Men jeg synes det er greit at andre jenter ser at det går an å være i Forsvaret og gjøre en god jobb hvis de jobber hardt for det. At det ikke bare er de der machogreiene.

 
        
            (Foto: STEINAR FUGELSØY)

  Foto: STEINAR FUGELSØY

På forsiden nå