Omgitt av høye furutrær gir skolens knuste vinduer et glimt av forlatte klasserom som ikke kommer til å ta imot lystige og lærevillige elever med det første. Skolen er bare en av mange bygninger i landsbyen Yahidne, 14 mil nordøst for Kyiv, som har blitt herjet av krigen.

Noen måneder senere er derimot denne landsbyen og andre i området på vei tilbake til det vanlige livet etter at russerne trakk seg ut av den nordlige Tsjernihiv-regionen. Nå fylles ikke luften av lyden av bomber og skudd, men av byggeverktøy i sving.

Mens krigen fortsetter for fullt i Øst-Ukraina, kommer frivillige fra hele Ukraina for å hjelpe til med å gi lokalbefolkningen boliger før den iskalde vinteren kommer. Blant dem en tekstforfatter og en kameramann.

Skrekkens skole

Denys Ovcharenko (31) og Denys Huschyk (43) kom fra hovedstaden Kyiv. I flere dager har de reparert taket på boligblokken foran skolen under stekende sol. Navnebrødrene er med i den frivillige byggeorganisasjon Dobrobat, som på norsk betyr vennlighetsbataljonen.

– Mens gutta beskytter oss, jobber vi her, sier Huschyk og peker østover mot fronten.

Sammen med 22 andre frivillige hjelper de landsbybeboerne med å ta livet tilbake. Ingen i landsbyen planlegger ennå å gjenoppbygge skolen, som ble brukt som base av russerne under okkupasjonen. Folk holder seg unna bygget, og helst foretrekker innbyggerne å ikke nevne stedet i det hele tatt.

Under okkupasjonen skal russiske soldater ha tvunget de fleste av Yahidnes innbyggere – nesten 400 mennesker – ned i skolekjelleren og holdt dem fanget der i en måned. Der ble de ble holdt døgnet rundt som menneskelige skjold i beskyttelse mot angrep fra den ukrainske hæren.

Bare av og til lot russerne fangene gå ut i skolegården. Etter hvert ble nøden så stor at folk begynte å dø. Ti mennesker døde i den mørke, overfylte kjelleren. Overlevende skylder på mangelen på frisk luft.

De fleste ufaglærte

Russerne forlot landsbyen i slutten av mars. Dobrobat sier de planlegger å reparere takene på 21 hus i løpet av de kommende ukene. De frivillige inkluderer lærere, idrettsutøvere og programmerere, og 80 prosent av dem har ingen erfaring innen byggebransjen.

Yahidne er bare en av mange landsbyer i Nord-Ukraina som led under Russlands invasjon. Og Dobrobat er bare en av mange frivillige organisasjoner som bidrar. Flere av de frivillige kommer også fra andre land.

Far og sønn Michal og Daniel Kahle (21) fra Tsjekkia bestemte seg for å tilbringe sin årlige familietur i Ukraina i år. De ser hverandre bare noen få uker i året ettersom Daniel studerer i USA.

– Vi ønsket å gjøre noe meningsfylt i stedet for å bare være turister, sier 21-åringen.

Det var slik de kom til byen Makariv i Kyiv-regionen, om lag fem mil fra hovedstaden. Her ble nærmest halvparten av alle bygningene ødelagt eller skadd i de første ukene av krigen.

– Kan ikke sette livene på pause

Kahle-familien ble med i den frivillige ungdomsbevegelsen Building Ukraine Together, som siden 2014 har bidratt til å restaurere ødelagte bygninger i det østlige Ukraina. I flere dager jobbet de sammen med unge mennesker fra forskjellige deler av Ukraina for å gjenoppbygge brannstasjonen i Makariv, som ble truffet av en artillerigranat 12. mars.

– Dette blir en langvarig kamp. Vi kan ikke sette livene våre på pause, sitte hjemme og vente på at krigen skal ta slutt, sier Tetyana Symkovych, frivillighetskoordinator i byen.

Mange ukrainere sier de melder seg frivillig fordi de brenner etter å hjelpe sine landsmenn. Blant dem er Yulia Kapustienko, som kommer til brannstasjonen hver morgen for å sparkle veggene. Det er av en helt spesiell grunn. I slutten av april forlot den unge kvinnen Mariupol etter å ha tilbrakt to måneder i den beleirede havnebyen.

Gråt i tre år

– Jeg så døde kropper og brente hus. Når jeg ser et hus, klarer jeg ikke å la være å tenke på hva som vil skje med det hvis en rakett treffer. Jeg klarer ikke å slette dette fra tankene mine, men jeg forsøker å ikke bli sittende fast i fortiden. Det er viktig for meg å gjøre noe, å ta ansvar, sier hun.

23-åringen er opprinnelig fra Horlivka i den østlige Donetsk-regionen. Hennes første erfaring med okkupasjon var i 2014, da Horlivka ble overtatt av prorussiske styrker. Yulia sier hun gråt i tre år etter tapet av hjembyen, og at hun følte seg lammet og ute av stand til å hjelpe. Åtte år senere er historien en annen.

– Jeg vet nå at du må bidra med noe. Jeg bryr meg ikke om hva jeg gjør, så lenge det er skjer og er for Ukraina, forteller 23-åringen.