Forsker Svein Melby ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) mener Irak-krisen avslører klare maktforskyvninger i verdenspolitikken.

- Etter murens fall kom en mellomfase. Den kalde krigen var over, men ble ikke erstattet av en klar ny internasjonal orden. USA opplevde sterk økonomisk vekst og ble relativt mye sterkere militært, fordi andre land rustet ned mye mer. En rivende teknologisk utvikling i det amerikanske forsvaret forsterket den militære balansen. Men det karakteristiske for 90-tallet var at amerikanerne ikke utnyttet den nye maktposisjonen, supermakten holdt seg til de kollektive ordningene og gjeldende atferdsregler. Dette endret seg radikalt etter 11. september 2001, sier Melby.

Post 11. september

Forskeren kaller dette et veiskille i amerikansk utenrikspolitikk. USA ble med ett slag innstilt på å utnytte sitt «hvilende» maktpotensial. Ambisjonsnivået gikk i taket. Verken strategidokumenter eller presidenten la skjul på at USAs siktemål er å sikre sin maktposisjon som hegemon, og å benytte amerikansk militærmakt for å klare det. Andre stater kan glemme å konkurrere militært med USA, og muligheten til krig mellom stormaktene regnes som helt usannsynlig. Visjonen er å danne en front av felles verdier mot «kaoskreftene».

- USA valgte FN-sporet i Irak-spørsmålet for å vinne aksept for at amerikansk maktposisjon er uimotståelig. USA vil tvinge det internasjonale samfunn til å akseptere at USA er i en klasse for seg, at kollektivet må tilpasse seg supermakten. Den åpne maktdemonstrasjon fører til at andre stormakter føler seg overkjørt, mener Melby.

Styre eller konfrontere

Hans analyse er at Storbritannia og Frankrike følger to ulike veier for å dempe amerikansk dominans.

- Blair mener han kan påvirke mest gjennom samarbeid, og slik holde USA på det kollektive sporet. Det vil gi Storbritannia en nøkkelrolle som «kontrollør» av hegemonen. Franskmennene har droppet tilpasningslinjen, de utfordrer USA åpent og prøver å samle internasjonale motkrefter. Gjennom Sikkerhetsrådet fronter Frankrike en maktpolitisk frustrasjon. Resultatet er at de gamle kollektive sikkerhetssystemene knaker i sammenføyningene. Utviklingen i denne dragkampen vil avgjøre hvordan de kollektive institusjonene som Sikkerhetsrådet og Nato vil se ut for fremtiden. En avgjørelse vil tvinge seg frem i løpet av to-tre uker.

Full euro-sprik

- Europa spriker alle veier. Er dette en avsløring av at EU er utenrikspolitisk impotent?

- EU er ikke i stand til å komme med en felles politikk. Det er fint med prat mellom konfliktene, men når konflikten er der blir praten lite verdt. Økonomisk er EU like sterkt som USA, men når det gjelder makt og innflytelse er det to forskjellige verdener. USA opptrer enhetlig, nasjonen har evne til å ta beslutninger og vilje å legge all sin tyngde bak. Samtidig har de et militærapparat som setter det europeiske totalt i skyggen.

Melby mener at stilen til Bush, Rumsfeld og andre i administrasjonen oppfattes av mange som arrogant.

- Jeg tror dette har provosert folk og at det er med og forklarer den store oppslutningen om demonstrasjonstogene sist lørdag. Vi må ikke glemme at marsjen også ble en slags støtte for å bevare et av verdens verste diktaturer, sier Melby.

Han bodde i USA sist i fjor vår og har registrert endringene siden 11. september. Forskeren mener mange amerikanerne blir fortørnet over det de opplever som europeisk unnfallenhet i kampen mot terrorismen.

Lei av kritikk

- Folk i USA blir lei av all antiamerikanismen og det får dem til å støtte enda mer opp om presidenten, også liberale som ellers ville vært kritisk. Vi må ikke glemme at amerikanerne tar terrortrusselen med det største alvor. 11. september utstyrte amerikanerne med et sett med briller som vi andre ikke har, sier Melby.

USA ønsker å avskrekke alle som måtte sysle med tanker om å true eller skade landet. Problemet er ifølge Melby at det også kommuniserer et annet budskap: At du må ha atomvåpen for å utfordre USA.