Flagg og fest? Eller boikott, trusler og krig? Israelerne velger selv om de vil glede seg over eller frykte hva de har foran seg.

Lørdag kveld vant Israel det europeiske Melodi Grand Prix med den klukkende kyllingsangen «Toi».

Søndag ble den israelske regjeringen boikottet av de fleste europeiske land, som ikke ville delta i feiringen av USAs nye ambassade i Jerusalem.

Og mandag kan Israel forvente fest og bråk.

Flagg og store bannere med teksten «Trump – Make Israel Great» pryder bydelen Arnona i Israel, hvor USA mandag åpner dørene på sin nye adresse.

I den sørvestlige delen av landet oppfordrer Gazas regjerende Hamas-bevegelse unge palestinere til å ofre livet i protest mot Israel, dog uten at Hamas’ ledere selv går forrest. Demonstrasjonene har de siste seks ukene kostet 48 palestinere livet og såret flere enn 8.000 i forsøk på å trenge inn over Israels grense. Mandag er det varslet nye heftige demonstrasjoner langs grensen, hvor palestinere vil prøve å trenge inn i Israel for å minnes sine 700 000 landsmenn som ble flyktninger under krigen i 1948–49.

Og mot nord frykter israelerne en ny konfrontasjon med Irans revolusjonsgarde i Syria. Flere israelske ministre truer åpent den syriske diktatoren, Bashar al-Assad, med at han vil få ansvaret hvis han lar Iran angripe Israel fra syrisk jord.

Høres det en smule turbulent ut? Ikke desto mindre sier 81 prosent av israelerne i en fersk måling i anledning statens 70-årsdag, at de er godt fornøyde med Israel.

Mest fornøyde er de religiøse.

Dagens første slagsmål

Søndag valfartet store skarer av nasjonalreligiøse israelere til Jerusalem og gamlebyen for å feire den nasjonale «Jerusalem-dagen» – eller det israelere kaller «gjenforeningen» av den hellige by på israelske hender. Den østlige delen av byen, inklusive gamlebyen, ble erobret fra Jordan under seksdagerskrigen i 1967.

Allerede tidlig på morgenen bega 1 600 nasjonalistisk-religiøse israelere seg inn på Tempelplassen, som overrabbinerne ellers fraråder at man går inn på. Ankomsten deres ble som ventet mottatt som en provokasjon av palestinerne. Dermed var dagens første slagsmål et faktum – mellom palestinere og israelsk politi.

Senere på dagen opplevde israelernes regjeringsleder, Benjamin Netanyahu, en politisk ydmykelse, da samtlige EU-land minus fire boikottet invitasjonen hans til å feire at USA nå anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, og at supermakten har flyttet ambassaden til Jerusalem fra Tel Aviv.

Russland og EU-medlem Tsjekkia har også besluttet å flytte sine ambassader til den vestlige israelske delen av Jerusalem, men gjør uttrykkelig oppmerksom på sin støtte til at palestinerne får tillatelse til å etablere en hovedstad i det okkuperte Øst-Jerusalem.

Det store flertallet av EU-stater – med Frankrike, Tyskland og Storbritannia i spissen – står fast på at Jerusalem bør kunne tjene som hovedstad for både israelere og palestinere – og beholder inntil da sine ambassader i Tel Aviv.

De tradisjonelle taperne

Mens Netanyahu hadde skuffende god plass under sin mottakelse, var det mer trengsel i Jerusalems gamle by. Bølger av syngende og flaggende israelere, særlig unge, bega seg i retning gamlebyen, hvor Jerusalem-dagen har sine egne ritualer.

De tunge gjerdene til avsperring av området utenfor Damaskus-porten hadde blitt flyttet dagen før. Hundepatruljer, ridende politi, massevis av politifolk og soldater i skuddsikre vester dukket opp i løpet av formiddagen.

Først på ettermiddagen ankom dagens tradisjonelle tapere, en israelsk fredsdemonstrasjon – en slags lokale halal-hippier – som bevæpnet med skilt med påskriften «Vi behøver ikke være fiender», straks begynte å dele ut blomster og synge.

– Denne byen er stor nok til to folkeslag, mente Yoram, en av demonstrantene.

Palestinere og pressefolk tok forfjamset imot fredsblomstene og visste deretter ikke helt hva de skulle gjøre med dem.

Så var det slutt på anbefalinger om fred og forsoning. Midt på ettermiddagen ble den vakre amfiteaterformede plassen foran Damaskus-porten ryddet og avsperringer satt på plass der de pleier å være.

Ni TV-selskaper sto klare med rullende kameraer – de fleste med vakre kvinnelige reportere på den ene siden og slitne kameramenn på den andre. Og en eldre palestinsk kvinne så sitt snitt. Hun skulte mot representantene fra media for så å gå foran en militærkommandant, som hun ga en rask overhaling med hevet pekefinger – et utmerket bilde på ubevæpnet viljestyrke mot bevæpnet makt, og hun vil bli skuffet hvis det ikke dukket opp i dagens aviser.

Scenarioet var ikke nytt, men kjent fra tidligere Jerusalem-dager og andre sammenstøt mellom palestinerne, som føler seg okkuperte, og israelere, som føler seg som befriere.

– Man kan jo se at denne delen av byen ikke er israelsk, og at palestinerne ikke ønsker å være israelske, sa demonstranten Yoram.

Nektet adgang

Innbyggerne i Jerusalem kjenner likevel sine fest- og protestdager. Butikkunder prøvde søndag ettermiddag fortsatt å trenge igjennom avsperringene for å komme inn i gamlebyen. Derfra kom overraskede turister ut av porten for å se rett inn i hevede våpen, mens ortodokse familier – mellom maktens representanter og avsperringer – strevde for å komme inn i gamlebyen med små barn og eldre slektninger. Man må jo rekke bønnen.

De første smellene kom ikke fra våpen, men fra fyrverkeri under drager på himmelen.

Vold var imidlertid hva både ordensmakten, media og dagens hovedpersoner var forberedt på.

Fra det israelske Vest-Jerusalem kom grupper av høylytte unge israelske menn, ikledd svarte bukser, hvite skjorter og heklede kalotter, nedover mot Damaskus-porten – ikke fulle, men formodentlig ruset på nasjonalisme.

De ble tur etter tur, gruppe etter gruppe, sluppet inn i gamlebyens muslimske strøk, kun for å synge om sitt krav på Jerusalem – hele Jerusalem.

Samtidig sørget mektige geledd av den israelske ordensmakten for at tilsvarende grupper av unge palestinske menn – også inspirert av nasjonalisme – ikke fikk tilgang til Damaskus-porten.

På alle veier i retning porten ble unge palestinere nektet adgang. Sinte? Det er en mild beskrivelse. Fornærmede? I hvert fall. Avmektige? Også dét.

Hvis de unge israelerne følte seg løftet, følte palestinerne seg tynget.

Og hvis Jerusalem ligner seg selv, har ordensmakten vært i voldsomme konfrontasjoner med den ene eller andre siden denne artikkelen ble skrevet. Utenfor vinduet synger unge israelere nasjonalistiske sanger i palestinske gater.

I bakgrunnen fortsatte bylivet og butikkhandelen. For slik er det også i Jerusalem. Mandag er imidlertid en ny dag. Trump vil via video åpne sin nye ambassade. Gaza vil reise seg i protest. Og i Syria kan andre overraskelser stå på lur. Skulle dette være en måte å feire fødselsdagen sin på?

Irrelevant. Den feiret israelerne etter hebraisk kalender for flere uker siden.