Kari Åker (47) var leder i Trøndelag Bondelag frem til for ikke mange uker siden. Nå kaller hun seg kårkjerring på gården Alset Øvre i Skaugdalen i Indre Fosen. Gårdsdriften har hun og ektemannen overlatt til sønnen Oskar (25).

LES OGSÅ: Inntekten har stått på stedet hvil på gården i Orkland

Bønder taper penger

I dette intervjuet deler den tidligere bondelagslederen tanker om matproduksjon og krisen i landbruket. Mange bønder hevder at de nå taper penger på å produsere mat. Bakteppet er at de årlige jordbruksforhandlingene startet for noen dager siden, med et rekordstort krav fra bondeorganisasjonene.

– Det er et stort spørsmål

– Hvorfor er det viktig at Norge produserer mat til egen befolkning?

– Det er et stort spørsmål. Et av svarene er et spørsmål, sier Kari Åker, henvendt til Adresseavisens fotograf og journalist:

– Hvordan hadde det sett ut på og langs veien dere brukte da dere kom fra Trondheim i dag? Ville det vært asfalt og ny vei, hvis det ikke hadde vært matproduksjon i området?, svarer Kari Åker.

Skaugdalen: Kari Åker nyter noen rolige dager på gården i Skaugdalen i tidligere Rissa kommune, nå Indre Fosen, etter at hun nylig gikk av fra vervet som leder i Trøndelag Bondelag. Foto: Mariann Dybdahl

– Snakk med besteforeldre

Andre del av svaret hennes har henvisning til krigen i Ukraina, som er ubehagelig nær Norge.

– Snakk med dem som har opplevd krig. Snakk med besteforeldregenerasjonen. Da kan du reflektere over matrasjonering og hvor viktig det er å produsere mat selv, sier Åker.

Hun mener det er helt opplagt at mye av maten som vi har behov for her i landet også må produseres i Norge.

– Da har vi et problem

– Det gir oss noen perspektiver når vi ser hva som skjer i Ukraina. Landet sto før krigen for 16 prosent av verdens behov for mais og 12 prosent av hveten. Det skal de egentlig produsere også i år. Hvis de ikke gjør det, har vi et problem, sier Åker.

Hun viser til at landbruksministeren har fått i oppdrag å øke den såkalte selvbergingsgraden fra 40–45 prosent til rundt 50 prosent.

– Om vi greier det vil til en viss grad være avhengig av om det blir et godt kornår eller ikke, sier kårkjerringa i Skaugdalen.

To damer: Gårdsbikkja Frøya, som er en blanding av rasene alaskan malamute og sibirsk husky, holder kårkjerringa Kari med selskap. Foto: Mariann Dybdahl

– Vi lærer å spille blokkfløyte

Hun understreker at det ikke er nok med sterk vilje for at flere enn bønder skal forstå hvor viktig det er med matproduksjon i eget land.

– Det mangler mye kunnskap. Det er egentlig rart, siden vi lærer veldig mye annet på skolen. Blokkfløyte har vi spilt alle sammen, men hvorfor får ikke folk kunnskap om hvor melka kommer fra? Hvorfor lærer ikke den oppvoksende generasjon grunnleggende ting om hvordan maten blir laget? Den kunnskapsløsheten er egentlig ganske trasig, sier Kari Åker.

– Gidder ikke ta vare på fangsten

Hun peker videre på at det også skorter på holdninger og respekt for mat og matproduksjon.

– Når jegere ikke gidder å ta med seg ryper fra jakta ned fra fjellet, da har vi det for godt. Det er vondt å tenke på at det i noen tilfeller er slik, særlig siden de har for lite mat andre steder i verden.

– Derfor fikk vi Toro

Hun mener at tidsklemma og hamsterhjulet har bidratt til kløften mellom tradisjonell matlaging og mat som er tilpasset det travle liv.

– Dagens foreldre kom inn i en loop der alle skulle ha jobb. Derfor hadde de ikke tid til å lage mat fra bunnen av. Derfor fikk vi Toro og annen ferdigmat. Det er full fart. Begge skal arbeide. Ingen har tid til å koke poteter. En halv times venting, det går ikke, da skal vi være på fotballtrening. Når skal du stå og koke saft? Vi tar oss ikke tid til slikt. På fredag skal vi kjøre på hytta … For et stress, og vi er der alle sammen, sier den forhenværende bondelagslederen.

Håp i ungdommen

Hun legger mye av ansvaret på foreldregenerasjonen, men har håp om at barna deres, også hennes egne, kan roe ned og ta seg tid til både å lage og å spise mat.

– Ungdommene spør: Hva er det vi spiser? Hva er dette? De tar også klimaperspektivet innover seg. Det er håp, sier Kari Åker.

Håp også i pandemien

– Hamsterhjulet, med stress og tidspress, stoppet under koronaen, men spørsmålet er om det stanset lenge nok til at vi fikk tid til å hoppe av og erkjenne at vi kan sitte i ro uten at noe må skje hele tiden. Pandemien viste oss at vi har tid, hvis vi vil. Jøss, jeg kan gjøre noe på kjøkkenet. Jeg har en fryser full, kanskje jeg skal åpne den og gjøre noe med det som ligger der?

Matproduksjon: Kari Åker sier at Norges valg om at det skal være landbruk i hele landet er begrunnelsen for at bønder er avhengig av subsidier fra staten. Foto: Mariann Dybdahl

– Det er prisen å betale

– Hvorfor er det slik at fiskerinæringen og oppdrettsindustrien, som også lager mat, kan drive uten subsidier og går så det griner, mens landbruket må ha milliarder fra staten?

– Vi kunne ha samlet og industrialisert landbruket fullstendig. For eksempel kunne all griseproduksjon vært samlet i Rogaland. Da hadde det ikke vært nødvendig med subsidier. Men vi har bestemt i Norge at vi skal ha landbruk over hele landet, og det koster. Subsidier er bokstavelig talt prisen å betale for det, sier Åker.

Rundt Trondheimsfjorden

Hun legger til at alt distriktslandbruk måtte ha vært lagt ned, uten støtte fra staten.

– Her i Trøndelag måtte vi uten subsidier for eksempel ha samlet alt landbruk rundt Trondheimsfjorden. Hvor mye koster det ikke å sende noen til Lierne, eller til Skaugdalen for den del, for å hente melk? Matproduksjon må subsidieres hvis den skal skje over hele landet.

– Bygda kan redde byen

– Matproduksjon fører til spredt bebyggelse, og spredt bebyggelse fører til at vi kan produsere litt mer enn bare volumvarene. Vi har plass rundt oss og kan få til mer og vi har lagringskapasitet. Bygda kan redde byen, hvis det blir et behov for det. Men det går ikke hvis bygda gror igjen, sier Kari Åker.

Produserer mer enn vi selv spiser

Ifølge den tidligere lederen i Trøndelag Bondelag er det om lag 6000 bønder i Trøndelag. I tillegg gir ringvirkninger fra landbruket arbeid til i overkant av 7000 personer. Disse er ansatt i slakterier, foredlingsbedrifter, transport, rådgivere dyrleger, regnskapsmedarbeidere og tilsvarende yrker og bransjer.

– Landbruket i Trøndelag omsetter for fire milliarder kroner. 23 prosent av matproduksjonen i Norge skjer i Trøndelag. Det vil si at vi produserer mer enn vi selv spiser, sier Åker.