Nå står et nytt jordbruksoppgjør for døra. Bondeorganisasjonene har krevd 11, 5 milliarder kroner som en kompensasjon for kostnadsveksten, og for å jevne ut lønnsetterslepet i forhold til andre yrkesgrupper.
– Bare kraftfôrøkninga er på 40 000 kroner i året. Det betyr at vi har enda mindre igjen for arbeidet. Hadde vi ikke vært så glad i arbeidet og i dyra, hadde vi aldri orket dette. Vi arbeider for ikke å gå konkurs, sier Kine Legar Grønningen.
Fornøyde dyr på beitet
I 2015 tok Kine Legar Grønningen (29) over gården Holten i Grønningen i Agdenes/Orkland. Seks-sju generasjoner i slekta før henne har drevet gården, og hun innrømmer at det er både litt godt og spesielt å ta over en slektsgård for å drive den videre.
Men det er først og fremst kjærligheten til dyra som får Kine til å jobbe nesten døgnet rundt for ei lønn andre lønnsmottakere aldri i livet ville akseptere.
– Jeg er altfor glad i kua på båsen, sier hun og medgir at hun og samboeren Ingebrigt Drugli ikke hadde orket alt arbeidet, hvis det ikke hadde vært for den glødende interessen for arbeidet.
– Ingen ting er som å se fornøyde kyr på beitet, eller ta imot en kalv og se den vokse og utvikle seg, sier Kine.
– Eller holde på i skogen og se resultatet av det, skyter Ingebrigt inn.
Ikke for enhver pris
Men de er også enige om at de er ikke villige til å gjøre alt dette arbeidet for enhver pris. De er derfor svært spente på årets jordbruksoppgjør og hvilket tilbud staten kommer med 5. mai.
Kine mener at det er et godt, rimelig og nødvendig krav bondeorganisasjonene har fremmet, og at det kanskje er håp for framtida.
Selv om det produseres mer mjølk på gården, sitter hun igjen med mindre penger. Hun sier det har vært noen sammenbrudd underveis, og at det sliter veldig psykisk å ha stadig økonomiske problemer. Plutselig kan det dukke opp ei regning på et flere titalls tusen kroner.
– Jeg tror det er mange bønder som føler på dette, men vi snakker ikke så mye om det. Vi trenger å få dekket kostnadene og inntektsgapet. Det må ikke bli slik at vi må spare slik at det går utover dyrevelferden. Jeg liker ikke samlebåndsprinsippet, sier hun.
Har stilt opp
Hvis det igjen blir lagt opp til store bruk som tidligere landbruksminister Sylvi Listhaug sin politikk, fortsetter de ikke som mjølkeprodusenter.
– Det må være mulig å ha noen «maskoter» i fjøset, sier Kine.
Gjennom pandemien mener hun at landbruket har stilt opp for landet og forbrukerne. Det har heller ikke manglet på hyllest av den norske bonden.
– Jeg ble veldig skuffet etter jordbruksoppgjøret i fjor. Jeg hadde gått gravid og arbeidet så mye, og trodde virkelig at staten stilte opp. Men så var det visst ikke så viktig med norsk mat likevel, sier hun.
Deltok i gårdsarbeidet
Som yngst av tre søsken var det Kine som var interessert i arbeidet på gården. Hun kan nesten ikke huske annet enn at hun deltok i fjøsarbeidet og slåttearbeidet hver eneste sommer. Hun deltok også i kveldsstellet i fjøset om vinteren.
– Da jeg var 13 år, tok jeg fjøsstellet alene, forteller hun.
Ettersom hun mistet moren sin da hun var bare 12 år gammel, ble det ikke mindre arbeid på henne. Og hun gjorde det med glede, så glad som hun var i dyra på gården.
– Jeg rei på kalvene før vi fikk hest, ler hun.
Det lå i korta at det var den gårdsinteresserte minstejenta som skulle ta over gården da faren John var klar for å gi den over til femte generasjon Grønningen.
Trengte et sikkerhetsnett
Kine tok agronomutdannelse ved Øya videregående skole i Melhus. Hun startet også på sykepleierutdannelse for å ha et sikkerhetsnett.
– Jeg tenkte det kunne være greit å ha i tilfellet landbruket gikk til dundas. Jeg visste jo om jordbruksoppgjøra, sier hun.
Men på grunn av sykdom måtte hun slutte ved sykepleierhøgskolen. I stedet ble det gårdovertagelse i 2015 på det unge samboerparet da Kine var bare 22 år gammel.
Store investeringer
Kine medgir at det har vært noen tøffe år med mange nyinvesteringer på rekke og rad. For å sikre drifta og ha noe å leve av, kjøpte de mjølkekvote på 1 million kroner. I tillegg måtte det investeres i ny traktor, rundballpresse, gjødselspreder, møkkvogn, slåmaskin, beitpusser og oppgradering av mjølkutstyret. Kine og Ingebrigt anslår en investering på rundt 3,5 millioner inkludert mjølkekvote. I tillegg trengte også våningshuset på gården sårt til oppussing; det arbeide de bare så vidt har startet på.
Jordforbedringsarbeid var noe av det første de gikk i gang med, da det kreves større avling og bedre fôrkvalitet for å drive lønnsom mjølkeproduksjon.
Logistikk og planlegging
Det har vært mye jobb; egentlig døgnet rundt, og det ble ikke mindre etter at Julie (6) og Thea (1,5) kom til verden. Ettersom Ingebrigt er mye ute og reiser gjennom jobben, er det mye logistikk og planlegging for å få fjøsstell, måltid, henting og bringing i barnehage og soving, til å gå i hop.
Kine forteller om dager da hun starter i halv sju-tida om morgenen i fjøset, og lukker fjøsdøra for godt først i ti-ellevetida på kvelden. Innimellom gårdsarbeid og fjøsstell er hun mor og husmor, men lille Thea er også mye med på ryggen til mor under fjøsarbeidet. Slik får Kine være sammen med minstejenta, arbeidet blir gjort og Thea får ta del i arbeidet på gården.
De har også svært godt hjelp av Kines onkel Evar, som er barnevakt, og hjelper til på gården i tillegg til at han er bussjåfør. Også bestefar John tar sin tørn på gården når han ikke oppholder seg i Spania. Ingebrigts foreldre på Viggja hjelper også til med jentene når det trengs.
– Uten all den gode hjelpa hadde det ikke gått, sier Kine.
Lite penger og ferie
Det sier seg selv at å være gårdbrukere på en slik middels gård som Holten, blir en livsstil. Det er jobb sju dager i uka, ingen helligdagsfred, lite og ingen ferie, lite med svangerskapspermisjon og selvsagt ingen egentid eller tid med venninner.
– Vi prøver å ta ei uke ferie for ungene si skyld, og alenetida mi er når jeg er alene med kyrne i fjøset, smiler Kine.
Alenetida til Ingebrigt er når han kjører traktor; noe han trives og slapper av med.
Men at det er tøft økonomisk, kan de skrive under på. Hvis de mot formodning skulle planlegge ei frihelg, så koster det dem 6000–7000 kroner i avløserpenger. Og for Kine var det helt uaktuelt å ta fødselspermisjon. Hun hadde melkefri i sju måneder, men etter at Thea var to måneder, tok hun mjølkinga annenhver helg på grunn av økonomi. I ukedagene hadde hun permisjon fra mjølkinga, men hadde andre arbeidsoppgaver.
– Det er ikke akkurat gunstig for oss å få barn. Andre folk har permisjon. Det har ikke vi. Det kostet oss 100 000 kroner bare å få barn, slår hun fast.
God dyrevelferd
Kine Legard Grønningen har mjølkeproduksjon med en kvote på 180 tonn og 20 båsplasser i fjøset. Dyra går på utegang, det vil si at dyra vekselsvis går ute hele året. Ifølge Kine er dette god dyrehelse og det fungerer utmerket.
– Jeg legger vekt på å ha rolige dyr og god dyrevelferd. Det er mye triveligere å holde på med dem da, og det blir lettere å ha med seg ungene i arbeidet, når vi slipper å være så redde for dem, sier Kine.
Hun viser vei inn i fjøset hvor kyrne ligger og drøvtygger og kikker godslig opp med snille og koselige kuøyne på den fremmede som braser inn i fjøset på en ellers så fredelig formiddag.
Dater i traktoren
Som gårdbruker på heltid håndterer Kine Legard Grønningen det meste. Hun har lært mye av pappa John i årenes løp, og også mye på Øya. Hun vet nesten ikke hva hun ikke kan. Likevel er hun veldig glad for alt det samboeren Ingebrigt bidrar med. Han er mekaniker som styrer det meste med maskinparken.
– Hobbyen min er å reparere, slår han fast.
For ham er det en perfekt dag å få komme hjem fra jobb og sette seg i traktoren og kjøre til langt på kveld.
– I våronna og høstonna kjører vi med en unge hver i traktoren, smiler Kine.
Hun mener det er den beste måten å date på; nemlig å kjøre rundt i hver sin traktor og møtes på jordet.
Mange på vippen
Men om det er koselig i øyeblikket, så er det bekymringene som preger hverdagen. Og de håper Kine det blir mindre av etter årets jordbruksoppgjør. Hun forstår i alle fall at det er mange bønder som sitter på vippen. Og skal hun være ærlig, så vet hun ikke helt hva hun gjør selv heller hvis staten ikke innfrir denne gangen.
– Alle vet da at vi ikke tjener penger på å være bonde, sier hun.