Fra balkongen i andre etasje på Cidergården i Flora vandrer tankene til Toscana og vinranker.

Litt søkt kanskje, men sammenlikningen vil gi litt mer mening om noen måneder. Da står vekstene i full blomst og dufter av eple, bringebær, aronia, rabarbra og honning vil pirre luktesansen.

Etter at kjøttproduksjonen ble lagt ned i 2019 har samboerparet May Anita Larsen og Einar S. Kjelbergnes satset tid, svette og mye penger på å skape noe nytt og unikt. I januar 2020 så Cidergården dagens lys. To måneder senere senket mørket seg da koronapandemien kom til landet.

– Vi gikk rett på en smell, erkjenner Kjelbergnes.

Lager eget krydder

Pandemien har vært tung å bære økonomisk, men den har også gitt gründerne tid til å videreutvikle konseptet sitt. Mat og drikke skal ikke bare være kortreist, men også ureist. Det meste som serveres på gården er dyrket og høstet på åkeren eller i naturen i umiddelbar nærhet. Som multene i multesuppen og bjørkesirupen de lager is av.

– Vi lager alt selv. Vi har 30 ulike krydder og sirupen tapper vi selv fra bjørken, forteller Larsen.

Teksten fortsetter under bildet.

Cidergården produserer et vell av ulike frukt- og bærdrikker, både med og uten alkohol. I restauranten får gjestene drikke som passer til maten. Menyen er komponert i samarbeid med profesjonelle kokker. Foto: Thomas Olsen

I restaurantlokalet kan de ta imot grupper på inntil 20 personer. Menyen er utarbeidet i samarbeid med flere kokker.

- Vi har fått input på hvordan du får fram smaker i maten og hvilke retter som passer best til cider, forteller hun.

Ureist mat

Samboeren lanserer begrepet ureist mat.

– Jo nærmere råvarene, dess ferskere blir maten. I tillegg setter den mindre klimaavtrykk og det er også viktig, sier Kjelbergnes.

I restauranten serveres en syvretters meny med rause porsjoner. Kanskje i overkant rause, har noen gjester gitt uttrykk for. Magemålet står i fare for å ryke etter en kveld på Cidergården.

– Vi var livredde for at gjestene ikke skulle bli mette, men vi gikk for langt, sier de med et smil.

Teksten fortsetter under bildet.

Disse rettene serveres gjestene. Kanskje forsvinner en rett eller to, for de besøkende har rett og slett spist seg for mett. - Vi har vært livredd for at det ikke skulle være nok mat, sier vertene. Foto: Thomas Olsen

Heldigvis, kanskje for noen, serveres det ikke mat hver kveld og besøk må bookes på forhånd. Maten forberedes på kjøkkenet flere dager i forveier. De rike og gode smakene lokkes og lures fram. Slikt tar tid. På menyen står blant annet carpaccio av røkt rådyr og Florabrød med rivvi gjort.

– Fredag er en dag som passer for mange, for da har folk gjerne litt god tid. Men hvis det er noen grupper som tar kontakt og vil komme en annen dag, så lar det nok seg gjøre, betrygger Larsen.

Studietur ble avlyst

De edle dråpene på huset får også god tid til å utvikle smak og aroma.

– Cideren lagres i lang tid på kald temperatur. Det du bruker lang tid på blir som regel godt, forklarer hun.

Teksten fortsetter under bildet.

Lageret er velfylt med leskende cider. Einar S. Kjelbergnes og May Anita Larsen håper besøkene tar seg opp igjen med grensen mot Sverige åpen. - Det har vært som natt og dag med grensen stengt, forteller de. Foto: Thomas Olsen

I starten visste de ikke så mye om ciderbrygging, men gradvis har kunnskapen boblet til overflaten, akkurat som gjæringsprosessen. En lenge planlagt studietur ble spolert av pandemien, men samboerparet har også hatt besøk av ciderbryggere som har lært bort en og annen ting om faget. Cideren har falt i smak hos mange og kunder kommer rett som det er for å kjøpe mer. I antikvitetsbutikken, som også gjør et besøk til Cidergården til en fornøyelig opplevelse, har de et lite utsalg med både cider, eplemost og brus i sortimentet.

– Ambisjonen vår er å bli best. Lage et knallgodt og økologisk produkt. Det er moro å lage cider i Trøndelag, for det er det ikke så mange andre som gjør. Vi har fått tilbakemelding på at folk liker det vi lager. Svensk cider er nesten om brus. Dette er mer håndverksbrygg og noe helt annet, mener Larsen.

Teksten fortsetter under bildet.

Hver drikke har sitt eget navn. Denne heter «Lausæpla», en annen «Håplaus». - Det er ikke fordi smaken er håpløs, men følelsen vi kjente på da omikron-varianten kom, sier de om viruset som har mutert seg flere ganger. Foto: Thomas Olsen

Skal ansette folk

Alt som de produserer tappes på flasker. Samboerparet håper at deres cider om ikke lenge vil serveres på restauranter i byen. De har vært i dialog med flere, men matstedene kvier seg for å fylle opp lagrene. Under pandemien er det mye god drikke som har blitt hellet ut gjennom sluket på grunn av flere nedstengninger.

– Vi har tro på at det vil gå bra. Restaurantene har lyst til å komme hit og se. De vil også gjerne ha historier til maten, forteller Larsen.

Teksten fortsetter under bildet.

May Anita Larsen forteller at Cidergården fikk besøk av mange tyskere i fjor. - Jeg glemte nesten engelsken min, smiler hun. Foto: Thomas Olsen

Historien om Cidergården er bare i startfasen. Til høsten gir 4.000 epletrær avling for første gang. Innhøstingen vil pågå i flere måneder. Da vil behovet for mer arbeidskraft melde seg.

– Vi skal ansette en vikar i trekvart stilling og når det blir vår utlyses en stilling på fulltid. Vi kommer til å trenge hjelp med produksjon, både med innhøsting og pressing. Vi skal presse frukt og bær helt fram til desember, sier de med et smil.

Mye egeninnsats må også legges ned.

– Det vil bli lange dager og mye slit, men når sola går ned om kvelden og duftene av bringebær, aronia og lyngblomst kommer fram, aah, da kan jeg ikke ha det bedre, smiler Larsen.

4.000 epletrær gir i høst sin første avling. Eplene skal foredles både til cider og andre leskende drikker. Cidergården er i dialog med restauranter om å levere cider som et alternativ til vin og øl. Foto: Thomas Olsen