16 år gammel flyktet Aqeel Afzali, opprinnelig fra Afghanistan, fra Iran til Norge. Reisen tok cirka fem måneder og ble en påkjenning.
- I perioder vandret vi i fjellet og måtte spise gress i mangel på mat, sier Afzali trygt plassert i brakkeriggen til Backe Trondheim, tidligere Aasen Bygg, på en byggetomt på Lade.
For unggutten kom til slutt til sitt nye hjemland, og det var én ting han forsto raskt:
- Her fikk jeg muligheter jeg ikke hadde i Afghanistan, og de måtte jeg ta. Det handler om å jobbe hardt og bli selvstendig. Jeg vil klare meg selv, sier Afzali som i dag er norsk statsborger. Han forsto også at han måtte finne en annen levevei enn steinhugging.
Flere flyktninger ønsker å bli fosterforeldre til nindreårige flyktningebarn.
Fra stein til tømmer
- Da jeg kom til Norge havnet jeg først på Sjøvegan asylmottak i Salangen kommune. Der ble jeg i vel ett år før jeg søkte flyktningstipend for å komme meg videre, sier Afzali. Først lærte han norsk på voksenopplæringen, før han begynte på videregående skole.
Den unge flyktningen måtte tenke nytt. Han var allerede utdannet steinhugger, og kunne trylle frem de vakreste mønster i stein. Men i Norge så han bare trehus. Da skjønte han at det var tømrer han måtte bli.
- Jeg ville jo ha en jobb og utdannelse er viktig. Jeg begynte på tømrerlinja i Bardufoss og fullførte det første året der. Men jeg hadde en kompis som hadde flyttet til Trondheim og da jeg besøkte ham visste at det var dit jeg ville, smiler steinhuggeren som blant annet ble bergtatt av Nidarosdomen.
Ønsker SOS-barneby-modell til de yngste flyktningbarna.
Tilbudt fast jobb
Andre året på tømrerlinja tok Afzali på Skjetlein videregående skole på Leinstrand. Og joda, det gikk bra det. Da han gikk ut sto det flere seksere på vitnemålet, fire fra førsteåret, tre fra andreåret,
- Sekserne kom ikke lett, jeg måtte jobbe for å få dem, sier Afzali. Men å jobbe hardt er han vant til.
- Jeg vokste nok opp i et annet miljø enn norsk ungdom. I Afghanistan må alle jobbe hardt helt fra vi er små, vi lærer tidlig at vi aldri må gi opp og at ikke alt er rettferdig. Jeg må vel kunne si at mange nordmenn er litt late i forhold til hva jeg er vant til, sier Afzali som fortsatt vil videre.
- Drømmen er å bli arkitekt, sier Afzali som har planlagt å studere videre mens han jobber. Og han vet hva han går til, for da han var tilbake i Iran i 2015, stedet han først flyktet til, tegnet han en skole med fire klasserom og et kontor. Denne er nå bygd. Afzali har også tegnet et hus til en kompis, som skal bygges i Pakistan.
- Jeg flyktet for å få en bedre fremtid, og da må jeg ta de mulighene jeg får. Det er bare opp til meg selv. Skal jeg nå målene mine, så handler det bare om én ting: Jobbe hardt. Så ja, jeg skal bli arkitekt en dag, sier Afzali.
Tar skolen alvorlig
Afzali er ikke den eneste som har kommet til Norge som mindreårig flyktning og grepet mulighetene. Guro Brokke Omland ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo har forsket på hvordan det går med barn som kommer hit alene. Etter å ha intervjuet 30 unge asylsøkere fra Afghanistan, Sri Lanka og Somalia fant hun at noe at det ungdommene ønsket mest for fremtiden var å gjøre det bra på skolen.
- Alle hadde et sterkt ønske om å få seg en utdannelse og lære seg norsk. De var takknemlige for det de hadde fått og ønsket å gi noe tilbake til det norske samfunnet, det var veldig tydelig, har Omland uttalt til forskningstidsskriftet Apollon.
Også tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser det samme. Statistikken viser at i 2014 var hele tre av fire mindreårige flyktninger i alderen 18–29 år i arbeid eller utdanning. Andelen er enda litt høyere blant unge fra Afghanistan, etter fire år i landet ligger disse på nivå med den jevnaldrende befolkningen, det vil si 91 prosent.