Zimmer er et drog av et kjøretøy, representativt for såkalte neoklassiske biler som spesielt amerikanerne synes er fine saker. Bilene har old look med moderne teknikk uten prakk. Denne typen biler dukket først opp i sekstiårene med Excalibur, som freidig ble påstått å være en kopi av Mercedes-Benz{rsquo}s fantastiske SSK fra 1927. Tungvektsmesteren Ingemar Johansen bet på og kjøpte en slik bil. Men han er jo svensk.

I sytti- og åttiårene kom det ene neoklassiske bilmerket etter det andre. Clenet Coachwork i Santa Barbara tok en tidel av markedet fra Rolls-Royce, før det endte med konkurs etter 500 biler som kostet opptil 85 000 dollar. I USA er det ekstremt kostbart. Bilene var designet av franskmannen Alain Clenet, men slett ikke så lik Bugatti Royale og Duesenberg som fabrikken gjerne påsto.

En 25 år gammel Clenet i god stand koster fortsatt opptil en kvart million kroner i USA. Prisen fordobler seg med norske skilt, for volumavgiften blir astronomisk. En helt annen sak er om bilen er over 30 år. Da er det veteranbil, og mye billigere å importere. Drivverk i Clenet er kurant Ford eller Chevrolet.

Andre moderne amerikanske klassikere er Destiny, Centaur, Tiffany og Avanti.

Miss med Avanti

Zimmer er den eneste som har overlevd som produsent av neoklassikere. Paul Zimmers bygningsimperium raknet riktignok i slutten av åttiårene, og da gikk det også galt med hans bilfabrikk som hadde laget 1700 neoklassikere under navnet Zimmer Golden Spirits.

For ti år siden skjedde et besynderlige at Art Zimmer oppdaget en ukjent bil med hans eget navn på. Paul og Art er ikke slektninger, ikke kjentfolk en gang, men Art syntes dette var så morsomt at han rett og slett startet med ny bilproduksjon. I dag lager han 15 biler i året. De koster fra 100 000 til 159 000 dollar, basert på Ford Lincoln Town Car eller Ford Mustang.

Dette er overdådige biler med all verdens luksus og utstyr. Noen vil antagelig mene at harryfaktoren er påtrengende, andre at dette er da veldig fint.

Britisk nygammelt

Britene har til og med nye biler som ser ut som neoklassikere, men som er produsert akkurat slik i alle de år. Vi sikter til Morgan, som ikke har forandret stort på utseendet fra slutten av trettiårene. Da er det ikke harry, men berre lækkert.