De trodde hun ville bli rik og berømt. Så hun gjemte seg i New York

Ut av den vevre kroppen kommer en stor, rar lyd. Kulokk, på Times Square. Fremført av Kjersti Kveli fra Snåsa.

Hva er det som gjør at en ekstremt talentfull ung sanger og hardtarbeidende kunstner, som får strålende kritikker i Norge, velger å bo der veggene blir rosa og svarte av sopp? Som spiser ris av store sekker, fordi det gir flest kalorier per dollar? Som har vasket flere leiligheter i New York enn noen av oss engang orker å tenke på, helst med vaskemidler uten kjemikalier - i eget firma. Og som trener medmennesker i å takle utfordrende liv gjennom betalt og frivillig innsats som «livscoach».

Fattig: Hvorfor vi ble veganere? Vi er fattige, og kjøttet her er dyrt og dårlig.

En gjerning hun drømmer om å ta videre til de mest utsatte og fattige barna i belastede Bronx rett over på andre sida av Hudson river.

Og når hun virkelig skal stråle. Når hun skal formidle kunsten hun bruker sitt innerste på å lage. Da må du lete for å finne henne.

Da kan du for eksempel spasere i noen bakgater i Queens, før du ser et ikke altfor stort, rosa neonskilt der det står «Lic». Innenfor er det først og fremst en lang bardisk, men når du går videre innover, blafrer det i en stensilert fargekopi på oppslagstavla: KK and the Scandinavians, live at Lic Bar, og så ser du ser scenen. Et hjørne med høyttalere, instrumenter. Et hjørne med Kjersti Kveli og hennes band av skandinaver. Og du aner ikke hva du har foran deg den neste timen. For det er noe du aldri har hørt før.

Og igjen lurer du. Hva er det med Kjersti Kveli? Hvorfor har hun, stemmen, kunstneren, folk-rockband-lederen gjemt seg her? I den store byen, mens hun strever til livets opphold?

Se forfra med lyd
Konsert: Hva jeg tenker når jeg stemmer gitaren rett før jeg skal spille? Alenetid er luksus i NY. Du må starte så fort som mulig, finne deg selv på fem seks sekunder. Hva jeg finner da? Meg selv. Her står jeg. Mitt store mål som musiker er å ha det bra selv. Jeg lukker øynene når jeg synger, jeg vet at folk ikke liker det, men det driter jeg i, smiler Kveli.

- Coctail-livet er uinteressant

Vi tar t-banen til Inwood, så langt nord på Manhattan som det går an å komme, for å søke svar. Der bor Kveli og mannen, pianist Tor Morten Kjøsnes, i en tomroms leilighet de betaler lav New York-pris for. Men nå går leia opp 200 dollar, og det har de ikke råd til, så de skal flytte. Slik de flyttet fra leiligheten i Harlem der muggsoppen levde glade rosa og svarte dager, bare av og til forstyrret av et nytt lag med hvitmaling. Som holdt noen uker.

Kveli har tatt på den brungrønne jakken som hun kan snøre sammen over ansiktet når det blir kaldt. Det lange håret har hun puttet nedi det myke, lilla skjerfet. Hun smiler gjenkjennende der hun kommer gående ved inngangen til banen, hun skal ta oss med til indianerskogen i nabolaget. Ekte indianerskog.

Inwood hill er Manhattans eneste uberørte skog. Med hundgamle, digre trær og store steinrøyser med grotter der indianere faktisk bodde, men hvor flere uteliggere nå har funnet bo. Midt i skogen står et sirkelformet monument over tidenens finanstabbe: I 1626 solgte visstnok indianerne Manhattan til nederlenderne for en skipslast som visstnok var verd 60 gylden.

Indianerskogen: Så langt nord på Manhattan du kan tenke deg er det en skog, med så høye trær at du knapt ser himmelen. Dit dro Kjersti Kveli.

Kveli snuser inn den friske luften og ser ut over det kuperte terrenget, skogen med de høye trærne, kampesteinene, stiene - alt annet enn det man tenker på når man tenker Manhattan.

– Coctail-livet er uinteressant. Vi er ikke her på grunn av bylivet. Vi flyttet hit til Inwood for å oppsøke skogen, det er det vi har lengtet mest etter. Hvis hunden «hæle» drar vi ut på tur hver dag.

Dyrere og dårligere

Seks år har hun og mannen bodd i storbyen. I 2008 fikk Kveli stipend for å gå på den prestisjetunge Manhattan School of Music i New York. Etter det har har de blitt her. Samtidig har hun gitt ut to album, «Release the Virgin» først, og det siste med bandet Ljom der hun har samlet kved og kulokker fra Midt-Norge og laget ny musikk av det. En plate hun fikk strålende kritikker for, i likhet med forrige plate. Men det store publikummet når hun ikke i New York. Så hvorfor blir hun da her? Vi tør ikke spørre rett ut, sånn med en gang.

Klem: Treehugging (klem et tre) er en kjent aktivitet i dette strøket. Men de lar seg ikke omfavne helt.

I stedet får fotografen motiv da Kveli bedriver «treehugging» (treklemming), selv om armene på langt nær når rundt stammen på de svære trærne. Men vinden er sur og vi trekker inn på stedets lokale kafé, som har rimelig bra utvalg på veganmat. Soyakaffen ser ut som en deilig, feit latte.

- Hvorfor ble dere veganere, egentlig?

– Det ble vi da vi fikk skikkelig dårlig råd. Vi må betale så mye for kjøttet her, det er dyrere og dårligere enn hjemme i Norge, vi har absolutt ikke råd til det. Så da studerte vi 1000-2000 timer på YouTube om vegansk mat, helse og livsstil vi fant frem til dem som kunne mest om det. Det har gjort livet vårt bedre på mange måter.

Det ligger til familien

Kveli vokste opp i Snåsa, rett nedenfor jernbanestasjonen.

- Jeg hadde vel en typisk bygdeoppvekst, der du kjeder vettet av deg, smiler hun og går raskt videre om moren som er fra Los Angeles og som kom til Norge fordi hun ble spurt om å vikariere i Oslo-filharmonien på kontrabass. Så møtte hun faren til Kveli i Oslo.

– De måtte ha vært sykt forelsket, tenk å flytte fra L.A til Lierne!

De måtte ha vært sykt forelsket, tenk å flytte fra L.A til Lierne! Kjersti Kveli

- Du gjorde det motsatte?

- Ja. Det ligger i familiehistorien vår, å flytte så langt som mulig hjemmefra. Bestemor vokste opp i Alaska, på et sted det ikke går vei til en gang. Så flyttet hun til New York med bestefar da hun ble «swept away» av han. Mamma flyttet fra L.A til Lierne, bestemor fra Alaska til New York, jeg fra Snåsa til New York. I tillegg var mamma sine forfedre faktisk emigranter som dro over fra Norge til USA rundt 1900, eller der omkring. Så tradisjonen går langt tilbake.

Klem: Hunden Gwennie har fått et nytt hjem hos Kjersti. Hjemme holder Kveli sine livsmestringskurs, som også har hjulpet henne selv i tunge stunder.

Besatt

Kjersti Kveli var et stille barn.

Om hun ikke pratet så mye, sang hun desto mer.

- Jeg begynte tidlig å skrive låter. Det var grunnen til at jeg begynte å synge på ordentlig, jeg fikk ikke til å synge egne låter. det var utrolig vanskelig! Å synge kom ikke lett til meg, jeg måtte lære det.

- Så du var ikke et vidunderbarn med ekstremt talent?

– Talentet er driven og viljen. Når du er så besatt at du ikke kan la være. Det er interessen og kjærligheten til musikken som er talentet. Og om andre synes jeg er talentfull er helt uinteressant.

- Hvorfor er det uinteressant?

– Dersom du får gjøre det du ønsker og lever for, betyr det ikke noe hva andre mener.

Vi begynner kanskje å nærme oss noe her. Hva det er med Kjersti Kveli? Men vi har en timeavtale å holde.

–Janteloven er fantastisk

Kveli har invitert til en time i meditasjon, hjemme i leiligheten. Når hun har tid opererer hun som lifecoach, en veileder i livet. Metodikk hun tilegnet seg da hun trengte det, etter selv å ha vært langt nede.

Vi går fra indianerskog til Kvelis småblokk-nabolag, med steingjerder og klatrebusker oppover veggene. Kveli forteller om Amerika.

- Her i USA er det mange som liker janteloven. Når de hører om den, sier de: «Å, så fantastisk. En slik skulle vi også hatt!». Den amerikanske drømmen oppleves som en illusjon. Fra de er små blir de fortalt at «bare du vil noe nok, får du det til». Men de lever i et kapitalistisk system, og hvis du ikke allerede er rik, kommer du ikke til å bli rik heller. Så blir de skuffet. Til tross for at de jobber hardt, får de kanskje ikke jobb engang. Derfor liker de janteloven, «du skal ikke tro du er noe - finally someone told me!» Takk, det setter meg ned på jorda, der jeg skulle vært, sier de.

Velkommen: Kjersti og Tor Morten, står det på døra - og så: Don't have cow, go bananas! - klar beskjed fra veganerne som bor her. Foto: Rune Petter Ness

Bikkja Gwennie kommer luntende og logrende rett i armene på matmor, idet døra til leiligheten åpnes. Hunden har fått et nytt liv hos Kvelis etter å ha blitt reddet fra et sted for hjemløse hunder. Venninne, bandmedlem og sambygding, Anne Marte Eggen, er på besøk, mens mannen Tor Morten Kjøsnes evakuerer på soverommet med influensa.

Se forfra med lyd
Huskeliste: Bedre sko skal de få, ny leilighet og jusmaskin også - når de blir ekkelt rike en gang. Men de lever lenge og godt på jasmin-ris, som gir mange kalorier per dollar.

Han er ikke klar for selvutvikling i dag. Fortsatt mangler én deltaker, og Kveli benytter anledningen til å lage te, tørket ryllik fra Snåsa. Med fryd drar hun ut teskuffen sin - te er én av få ting hun bruker litt penger på. Bak kjøkkendøra står 10-kilos sekken med hvit Basmatiris - det som gir mest kalorier for penga. «Luksusen», de dyre grønnsakene, som ekteparet først og fremst bruker som smakstilsetning, pynter opp kjøkkenbenken. Og på kjøleskapet henger lista som forteller hva de skal kjøpe seg når de blir «ekkelt» rike: En avansert type blender, jusmaskin, en virkelig fin akustisk gitar, hus eller leilighet, bil med mange seter, bli kvitt all gjeld, vaskemaskin, bedre sko. Det ringer på døra.

Fra en klump med kaos

Inn kommer noen som ligner en eterisk utgave av Yoko Ono. Angeli er stamkunde på Kvelis meditasjonskurs, og også barnevakt for Gwennie når ekteparet er på turné. Kveli har krevd at Adressa må være med på seansen og forklarer pedagogisk hvordan man kan jobbe med energetiske senter, også kalt Chakra, som et verktøy for meditasjons- og selvutviklingsteknikk.

Kurs: - At mitt indre kommer mer ut her, handler mye om noe så enkelt som at det er mye mer vanlig å snakke om seg selv her. Folk forventer det faktisk. I Norge blir det sett ned på, men her blir det sett på som om du ikke deler, forteller Kjersti Kveli - her som meditasjonslærer. T.v Yoko Ono-lookalike Anneli, og t.h venninne fra Snåsa, Anne Marte Eggen.

- Selvutvikling er det det heter: Å vikle ut selvet fra en klump med kaos, forteller læreren som vil ha elevene med på en pusteøvelse, så en chakraøvelse. Så skal vi tenke på et ord: kreativitet, tegne hva vi tenker, og snakke om det.

– La magen tenke for deg, anbefaler Kveli.

Etterpå forteller Angeli om hvor tøft det kan være å klare seg. Om venninner som prostituerer seg for å ha råd til skole. Kveli bekrefter at det er slik det er:

Det er nok helt vanlig, jeg kjenner til det. Også mange stripper for å betale college. De gjør det for å betale disse vanvittige skoleutgiftene, og for å prøve å komme unna fattigdommen. Men utdanning er ingen garanti for jobb, og så må de fortsette også etter at de er ferdigutdannet.

- Det forsvinner nå!

Timen er over, Adresseavisen har fått Kveli på trua: Hun blir med til Times Square, en halvtime med t-banen, for å gjøre ekte trøndersk kulokk nettopp der - stedet for sterke virkemidler. Kveli bestemmer seg for å ta Benny-kauken og én til. Ljom-plata er Kvelis plate nummer to, og fikk terningkast fem i Aftenposten. Hun innrømmer at det var godt.

- Ljom-prosjektet er viktig, og derfor betyr en slik anmeldelse en del. Sæterkauk-plata er historisk kulturformidling. Vi dro rundt til eldre folk og de nynnet kaukene for oss. En venninne av meg fortalte at moren hennes kunne en kauk. Jeg snakket med henne, lærte den. Så døde hun to år senere. Da innså jeg at dette forsvinner nå, her og nå blir dette borte. Da bestemte vi oss for å gjøre prosjektet, slik at kaukene ikke forsvant.

- Hvordan reagerer amerikanerne på kaukene?

– Det er både og. Selve musikken er jo skummel nesten. Det er mye lyd. Det har faktisk en sjokkeffekt.

Se forfra med lyd
Kauk: Hva er det med den dama? Roper hun om hjelp? Politiet er usikre på om de skal gripe inn. Hvordan kan de vite at det bare er Benny-kauken som har premiere på Times Square? Hør den mektige, merkelige opplevelsen.

Lærer en livslekse

Tunnelen ned til t-banen er lang, varm og klaustrofobisk. Men akkurat der sitter Kvelis favorittgatesanger og synger spanske kjærlighetssanger. Kveli forteller at egentlig var det mannen, Tor Morten, som ønsket å flytte til New York, hun ble bare med. Etter Manhattan School of Music, bestemte de seg for å bli værende. Og de måtte lære å overleve.

- Jeg hadde mange jobber...så mange at jeg husker dem nesten ikke en gang. Jeg begynte å undervise i sang. Så jobbet jeg på kafe, men der tjente jeg så dårlig, og det tok for mye tid. Jeg fant ut at jeg måtte jobbe hardere på kortere tid. Så jeg begynte i et vaskekompani, de var fra Estland, hardtarbeidende og dyktige folk, og det var så inspirerende å lære hardt arbeid. Det er jo et lavstatusyrke i Norge, og sånn sett rev jeg meg litt løs fra min fra min egen kultur, noe som var vanskelig, men deilig. For: Du er ikke det du gjør, heller ikke det du tror du er. Vi er noe mye mer enn våre jobber, meninger, klær og status.

- Så startet jeg min egen bedrift - Miljøvaskehjelpen. Økologiske vaskemidler, uten klor, uten bruk av papir. Det var mye tyngre, jeg jobbet ræva av meg. Mannen min jobbet ikke så mye da, så jeg måtte jobbe for oss begge. Etter to år var jeg fullstendig utslitt. Men det var likevel fantastisk å se at jeg faktisk får til å forsørge meg selv hvis jeg vil.

Å jobbe med musikk som ikke var hennes, var aldri aktuelt. Musikken ville hun holde «hellig».

Hun smiler det forunderlig åpne smilet, mildt og mykt som kremen på en bløtkake. Mange dager jobber hun i en 12-timers-syklus. Først på jobb til klokka 17, så øving fra klokka 18.

- Er dere fattige?

- Åja. Men her er det normalt å være fattig. Folk flest er fattige. Det jeg lærer nå er en livslekse, som er viktig. Det er ekkelt å være bortskjemt.

Vi har vært gjennom mye nå, sammen. Skogstur. Soyakaffe. Meditasjon. Det er på tide å tørre å spørre. Hva er det med Kjersti Kveli?

Penger eller god tid: Kjersti Kveli kjenner at ekstrajobbene går utover overskuddet til å kunne drive med musikk.

Jeg har blitt tøff

- Det er et tøft liv. Hvor lenge kan du leve sånn?

–Ikke så mye lenger. Jeg har begynt å tjene penger på musikken nå, men det har vært lite en lang stund. I lengden går ikke dette. Jeg har ikke nok energi til å holde på med musikken, når jeg har mange andre jobber, det er en ond sirkel. Og da er det like greit å være blakk, men ha tid.

- Men det må da være viktig å kunne leve av det?

- Jeg lever ikke av musikken, det er kanskje lenge til jeg gjør det. Jeg driver med kunst, ikke underholdning. Men å ta musikken fra lidenskap og helligdom til et yrke som gir mening, er en prosess jeg er inne i nå.

Det holder på å løsne. De får spilt, men tjener ikke tilstrekkelig. Til nå i år har Ljom vært på tre turneer, neste sommer er det planlagt turne i Norge, med både gammelt og nytt materiale. Kveli håper de norske visene kan spilles inn etter jul.

- Nå føler jeg at jeg har mange nok bein å stå på. Jeg er klar for å gi mer tilbake til samfunnet. Jeg har tatt utdanning og skaffet meg en så bred plattform som mulig. Og nå har jeg blitt så tøff at jeg får det til.

- Hvordan ble du tøff?

- Jeg flyttet til New York. Det er rart hvor mye det har hatt å si. Jeg har opplevd flere kulturer. Personligheten din skyldes mye kulturen du vokser opp i. Min personlighet er utviklet etter at jeg har levd i en amerikansk kultur. Man tror at personligheter ikke kan endres. Slik er det ikke. Personlighet kan vokse og utvikle seg. Mange kunstnere er opptatt av dette - det indre og hvem du er. Her kan jeg være anonym.

Vant OL og fikk trillinger

- Blir musikken din annerledes i NY?

- Ja. Det handler blant annet om kulturell estetikk. Men jeg føler også en større frihet her i NY. Det høres som en patetisk klisje, men det oppleves slik. Ingen blir sjokkert av noe her. Jeg kan gjøre hva som helst! Det er ikke lett å få oppmerksomhet. Da må man i så fall ha penger til å sette opp vulgære bilder på reklamepostere. Jeg føler meg friere til å gjøre mer emosjonelle ting, tema som er tabubelagte og ekte. Alle følelser har en funksjon i oss, og hvis de holdes tilbake, er det mye vi går glipp av.

Ingen blir sjokkert av noe her. Jeg kan gjøre hva som helst! Det er ikke lett å få oppmerksomhet.

Kjersti Kveli

Den største kunstneriske oppturen hun har hatt var da den svært kjente kunstneren Matthew Barney (som også har stilt ut på Astrup Fearnley-museet, en toneangivende amerikansk kunstner, som mer enn noen andre forandret skulpturuttrykket på -90-tallet) brukte henne og stemmen hennes i et av prosjektene sine, «River of Fundament». Det var Barneys medarbeidere som fant Kveli da de gjorde research. For kunstneren fra Snåsa var dette som om hun skulle vært skiløper og vunnet OL. Filmen de laget varer i 5 1/2 time med kunstnere og skuespillere som Maggie Gyllenhaal, Paul Giamatti, Salman Rushdie, Debbie Harry og Ellen Byrstyn.

- Fantastisk! Det er det fineste jeg har vært med på. Jeg tok medalje i OL, men ingen hoppet opp og ned og jublet, de visste ikke. Det var som om jeg fødte trillinger og ingen brydde seg.

Dessverre bli kjent

Så var det litt viktig likevel, da? Selv om Kveli sier hun tenker lite på hva publikum opplever under konsertene hennes.

Krevende: - Jeg vil ikke bli kjent, det har jeg ingen interesse av, sier Kjersti Kveli.

- Det som er viktig for meg, er at jeg har en kreativ prosess hver gang. Jeg må være aktivt til stede i øyeblikket, jeg må ha det bra. Jeg vil ikke bli kjent. Det har jeg ingen interesse av. Men jeg vil holde på med dette, og da hender det dessverre at du blir kjent. Da jeg var yngre, var mange opptatt av å skyve meg fram, de var ivrige på mine vegne. Men det er ikke så bra for kunsten min, du risikerer å stagnere og bli dårligere. Du prøver å gjøre folk fornøyde, gjøre det samme, kopiere deg selv. Når dette skjer unge folk i underholdningsbransjen er det ekkelt.

- Men er du mer klar til å bli kjent nå?

– Ja...jeg er mer klar for det. Nå er ikke resten av verden så ivrig på mine vegne. Det er skummelt når du både er ung og kvinne i denne bransjen. Da er det alltid noen som vil dytte deg i en eller annen retning. De tror jeg vil bli rik og berømt. Nå er jeg heldigvis så gammel at ingen vil ha meg lenger. Her jeg har gjemt meg bort i New York.

Hun smiler og toget har stanset på 42 Street, Times Square.

Vi går opp fra mørket der nede, til lyse dagen. Det er blafrende, blinkende aktivitet på de gigantiske reklameskjermene. De synes bare ikke like godt som i mørket, og folkemengden er ikke fullt så påtrengende som på kveldstid. En politibil stanser rett ved der Adressas fotograf har rigget opp kameraet. De bruker å være ivrig i tjenesten, det er bra de ikke vet hva som skal skje. Kveli tar mikrofonen og lar kauken slippe ut. Hun kan gjøre hva som helst her!