Haakon (22) er fotballstjerne i New York

Han har for andre gang fått en nasjonal collegepris, og er lagets store stjerne på Berkeley college.. Men ledelsesstudenten Haakon Schjelderup (22) fra Kolvereid gleder seg til han skal tilbake til Trøndelag.

Det er nøyaktig 96 minutter siden Haakon Schjelderup svarte «én time» på spørsmål om hvor lang tid han bruker for å komme seg på trening.

Seks dager i uka sitter han på T-banen fra Midtown, der skolen hans, Berkeley College ligger. Så videre til Brooklyn hvor han bor sammen med to gutter, ei jente og to hårløse katter. Derfra går det videre med buss og bane for å trene nord i Harlem. For der, forbi John McEnroes store stadion og det psykiatriske sykehuset med høye gittergjerder og hyppig pågang av politibiler, ligger den en grønn «fotballøy».

Reiserute: Helt dit skal vi , det grønne området nordøst for Central Park, neida, det tar ikke såå lang tid, beroliger Haakon Schjelderup, uten helt å overbevise.

– Slapp av, det går bra, jeg har sagt at dere er med, og at jeg derfor kunne bli litt sein, beroliger fotballspilleren fra Kolvereid, mens vi står i Harlem Lexington og venter på en buss som aldri kommer, og til slutt må velge en taxi.

Han tok feil. Treneren på sletta er ikke ulik José Mourinho. Jakka han har på ligner Nils Arne Eggens. Selv 100 meter unna er det umulig å ikke få med seg at Schjelderups greske trener ikke er fornøyd.

– Han ble skikkelig sur, men det går bra, småler Haakon Schjelderup – der han kommer springende for å skifte klær.

Se forfra med lyd
Trening: - Ikke bare stå der, skår mål, beordrer treneren fra Hellas, José Mourinho-lookaliken som handler i aksjer og ellers bare er trener for Schjelderups høyst internasjonale lag. Ikke én amerikansk statsborger er på laget.

College-landslag

Han er skolelagets kaptein. Lagets store stjerne. Unggutten fra Kolvereid som i fjor ble utnevnt til en av spillerne på «All American». Det betyr at en uavhengig jury mente at han fortjente plass på USAS «landslag» på dette collegenivået. (Men dette er ikke toppnivået for collegefotball i USA, Berkeley tilhører ligaen for de mindre skolene, red. anm). Det var etter at laget hans hadde nådd det nasjonale sluttspillet. Og tapt 0-1 i finalen.

– Det ligger der og gnager ennå. Både for treneren og meg. Han sier vi skulle vunnet den kampen. Han har rett.

Etter suksessen i fjor har det har det bare gått én vei. Nedover.

– At det går an å ha uflaks! Vi har mistet 29 spillere denne sesongen.

En av de dyktigste spillerne ble påkjørt av taxi. De har måttet bruke en utespiller til keeper.

– Men neste sesong. Da ...!

Schjelderup snakker mens han skifter over til den blå Berkeley-trøya i all hast. Bak springer lagkompisene det de kan, pisket av en iherdig trener på Icahn Stadium. Ikke én av dem er amerikanske statsborgere. Soccerlaget består av folk med opprinnelse fra Europa, Afrika og Asia.

– Du kan trygt si internasjonalt, ler Kolvereid-gutten.

- Kommer det mange og ser på kampene deres?

– Mange er vel å ta hardt i. Noen kommer jo. De får 50 dollar for oppmøte.

- Sier du nå at publikum får 50 dollar hver for å se på dere?

– Ja, skolen betaler studentene for å møte opp. Men det er såpass langt unna at det er ikke veldig mange som kommer likevel. Maks 50 stykker.

Han kikker på lagkompisene igjen. Og på treneren. Dyktig kar. Greker. Har spilt på klubblag i Europa. Så arvet han litt penger og bruker tida si på å spekulere litt i aksjer – i tillegg til å være trener for Schjelderup og laget hans. Best å ikke la han vente for lenge. Så Haakon sprinter tilbake, mens vi går tilbake der dagen startet. Midtown.

Får stipend

Haakon Schjelderup skiller seg bra ut i mengden, selv midt i sentrum av New York. Han er 1.93 høy, slank som Knerten, med et rolig, lurt smil.

Nabolag: Haakon Schjelderup bor i Brooklyn. - Her er det sterk asiatisk dominans. Folk som besøker NY bør få med seg mer enn Manhattan, mener Kolvereid-gutten.

Han viser vei inn til skolen, går bort til vakta i resepsjonen for å forklare ærendet. Den tykkfalne mannen med store blå ringer under øynene smiler bare og rister sakte på hodet. Utelukket! Her slipper studenter inn. Ingen andre.

– Men..

– Glem det! svarer han med grov stemme og et stabilt smil.

Men Berkeley har flere lokaler i midtown, rett ved faktisk, og der, ved Empire State Building, er det ingen som har noen motforestillinger mot at markedsføringsledelses-studenten får vise frem skolen han går på.

Midtown: Her har Berkeley College sine lokaler. Blir Haakon Schjelderup ør, rømmer han til Central Park.

Det var faktisk ikke fotball som fikk unggutten over. Det var en fascinasjon for USA, et ønske om å komme seg ut. Det første året var han og en kompis sammen på vestkysten, på City College i Santa Barbara. Schjelderup lyser opp når han forteller om å leve strandlivet, surfe, henge med venner, spille litt fotball – bare for gøy. Men da han byttet skole var det på grunn av fotballen.

Haakon søkte litt rundt, og fant ut at Berkeley kunne passe, også fordi New York er nærmere Norge. Han ble prøvd ut på skolens soccer-team, og fikk plass.

– Fotballen, og det at jeg er internasjonal student, gjør at jeg betaler litt mindre skolepenger, 1000 dollar mindre i kvartalet.

Men fortsatt koster det penger, 6000–7000 dollar i kvartalet. Han får 120 000 kroner av Statens lånekasse to ganger i året. Halvparten gjøres om til stipend når han tar eksamen. I tillegg får han litt økonomisk hjelp av familie, og når han er hjemme jul og sommer, jobber han på Europris på Kolvereid.

Vi står inne i et klasserom. Det amerikanske flagget henger der, ellers er det helt nøytralt, hvite vegger, laminatstoler med svarte skinnseter.

– Det jeg liker med Berkeley er at du får god individuell hjelp.

Skolen: Det var strengt forbudt å ta med fremmede inn i Berkeleys lokaler. Men så var det visst ikke det likevel, i lokalene tvers over gata. Schjelderup liker skolen. Men det er dyrt.

Schjelderup mener han har fått stort faglig utbytte, ikke minst er han blitt mye bedre i engelsk. Det faglige nivået er veldig overkommelig. Lett i starten, tyngre etterhvert. Matten har han utsatt inntil videre, det er ikke akkurat favorittfaget. Men han gjorde det veldig bra i fjor, og kom på Presidence-list og Deans list, listene over de beste studentene.

Tungt å være hjemmefra

Det er tid for lunsj, billig, sunt – salat og suppe i bolle. Han løfter av bollelokket og spiser blomkålsuppa. Nesten hele tida med et smil rundt munnen. Men:

Lunsj: En hvetebolle gjør jobben som suppebolle.
Sunt og godt: Lunsjen inntas på Haakons favorittplass.

– Da jeg først flytta hit var det tungt. Synes ærlig talt det var vanskelig å takle å være så langt hjemmefra. Men så blir man mer vant til det. Selv om det er perioder ennå der jeg ønsker at jeg hadde vært hjemme akkurat nå.

- Hva gjør du da?

– Jeg snakker på telefon med dem hjemme og ser på bilder hjemmefra. Jeg har masse bilder på mobilen og pc'n.

Schjelderup ler.

Hadde masse bilder, er vel riktig å si. Pc'n ble stjålet da jeg var hjemme på juleferie. Mobilen ble også borte.

Til sommeren er han ferdig med bacheloren. Han er ikke helt sikker på hva han skal gjøre. Fortsette i USA, dra til London, eller tilbake til Norge. Han ønsker å ta en master i markedsføringsledelse. Nå heller han mot London.

– Det øyeblikket jeg flytter tilbake er jeg ferdig med utenlandsopphold. Derfor vil jeg ikke forhaste meg heller.

- Så du er helt sikker på at du vil bo i Norge?

– Ja. Jeg har innsett hvor godt jeg hadde det, vi har det bedre i Norge. New York er en bra by å dra på ferie til. Men når man bor her ser man alt det andre. Søppel overalt. Folk som er frekke, stygge med hverandre. Det er en bakside. Men ja, det er en fantastisk by, du kan gjøre det du vil, jeg elsker utsikten her. Hjemme på hybelen har jeg en luke i taket, det er plass til én stol bare, det er fint oppå der, bare sitte og se.

Kolvereid: - Når jeg tenker tilbake på Kolvereid tenker jeg bare at det er en fantastisk plass, sier Haakon.

Har fotball-ambisjoner

Kanskje blir han også plukket opp av en annen skole som vil satse så mye på ham at de betaler det det koster.

- Hvilke ambisjoner har du med fotball?

– Det har vært skoler her for å se på meg. Man spiller collegefotball i fire år, så kan man gå over på profesjonelle lag. Hvis jeg blir rekruttert til en slik skole, er sjansen større for at jeg blir her. Treneren min tror at jeg blir det, selv er jeg i tvil. Det er vanskeligere å bli rekruttert som midtbanespiller enn om man er spiss. Og så har jeg jo lyst å være på dette laget også, få det skikkelig til neste år, siden vi har vært så uheldige i år.

Når du reiser halvannen time og vel så det, hver vei, seks ganger i uka bare for å trene, er lysten stor.

– Fotball er det jeg liker å gjøre. Det er lidenskapen min. I det siste har jeg tenkt at når jeg skal finne meg en jobb, må jeg prøve å finne noe jeg har et lidenskapelig forhold til. Så da bør det ha noe med fotball eller sport å gjøre.

- Hva er fotballambisjonene om du drar til Norge?

– Jeg ønsker jo å spille på høyest mulige nivå, drømmen er Bodø Glimt.

- For en trønder?

– Ja, ha ha. Ikke så populært, men storesøster dro oss med på Aspmyra og så ble det slik, Bodø Glimt er laget. Men jeg kunne godt tenkt meg å bo i Trondheim, har mange venner der.

Haakon Schjelderup prøver å forklare sine studentvenner, mange av dem internasjonale, at han kommer fra Norges minste by, Kolvereid i Nærøy, ute på Namdalskysten. Men han føler ikke at de forstår hva han sier når han forteller hvor det er og at det bor i overkant av 1600 mennesker der.

- Kommer du til å flytte tilbake til Kolvereid noen gang?

– Ja. Det har jeg lyst til. Men det har ingen hast.

- Noen vil kanskje synes det er litt rart at du vil dit etter å ha bodd i NY noen år?

– Ja. Men det er slik at når man flytter hjemmefra så legger man merke til det gode man har. Da jeg var 19 tenkte jeg bare: Herregud jeg må ut!

Det jeg vet er at i Kolvereid er det fullt av hyggelige folk. Her er innstillingen mer: Kom deg ut av min vei. Det er en «dog eats dog»-verden. Haakon Schjelderup

- Og nå tenker du: Herregud jeg må hjem?

– Nei, så ille er det ikke. Men jeg vil tilbake. Problemet er selvsagt jobb. Kanskje må jeg starte noe selv. Men det jeg vet er at i Kolvereid er det fullt av hyggelige folk. Her er innstillingen mer: Kom deg ut av min vei. Det er en «dog eats dog»-verden. Når jeg tenker tilbake på Kolvereid tenker jeg bare at det er en fantastisk plass. Noen synes det er et problem, at alle kjenner alle, jeg synes ikke det. Å ha friheten til å gjøre hva du vil, sparke på boks, epleslang, spille fotball eller håndball – det er viktigere enn man forstår når man ikke har opplevd noe annet. Jeg forstår ikke hvordan folk kan ha familie i New York. Det ville aldri jeg.

Epilog: Haakon Schjelderup fikk rett før jul en ny All American-pris. Det betyr at han er en av veldig få som har fått to utmerkelser på to år. Han fikk også en All Conference-pris, som deles ut til de beste spillerne i hans liga. Det gjør at han blir attraktiv for arbeidsgivere når han skal utplasseres i New York. Og kanskje kaster et college seg over unggutten nå?