Det har vært folksomt og til tider vrient å få bord på Cowsea Restobar, etter at dørene åpnet 5. juni.
Med 120 sitteplasser ute mot Nidelva og Bakke bru, og 150 sitteplasser inne, har nok omsetningen vært god, selv om det også har vært snakk om treg service.
Innkjøringsproblemene synes å være borte når vi ankommer og får både bord ute og meny etter få sekunder. Med labert vær og fellesferie, er det flere ledige stoler rundt oss, selv om varmelamper og tak gir en god atmosfære.
Nidelva duvende utenfor, og en mann dampende på en sigar i hjørnet, gir et nærmest eksotisk miljø. Menyen er også en opplevelse. Det er ikke ofte man ser sushi, burgere og sør-amerikanske retter på et tross alt ikke så omfattende menykart.
Dessuten får vi et fat fylt av helt ordinær popcorn, før vi bestiller.
Ikke akkurat det jeg ønsker å starte et måltid med, men pytt, pytt. Den er vel gratis, sier anmelderkollega Mats.
Tunfisk på sitt beste
Servitøren er tilstedeværende, men knapp. Vi får inntrykk av at det er travelt, selv om det er halvfullt. På oppfordring anbefales deleretten «The Cowsea Experience» til kroner 590, inneholdende makiruller, ceviche av laks, steamed pork buns, diverse sliders, løkringer, chips og salat.
Vi legger til et utvalg sashimi og fire biter toro-kjøtt av tunfisk (sistnevnte til 160 kroner).
– Tunisken bør være god, sier Mats.
Og det er den, viser det seg, etter at maten kommer akseptable 20 minutter senere.
Toro er kjøtt fra tunfiskens mage, veldig fet. Og for en fyldig smak, som smelter på tunga! Samtidig er det friskt og lett. Mats lar seg også forføre.
Fantastisk, sier han. Dessuten stort plusspoeng til Cowsea for å bruke tunfisk fra oppdrett, som dermed ikke bidrar til å utrydde fisken. Fatet med mindre eksklusiv sashimi, er også av høy kvalitet. Laks, havabbor, kamskjell, smørfisk og kingfish, alt noe av det beste vi har smakt i Trondheim. Men minuspoeng til servitøren for å verken presentere fisken eller noe av den andre maten vi er servert, og heller ikke vite hva alt er, når vi spør.
Sushikokk i toppform
Sushikokken imponerer videre med makiruller fylt med agurk, avokado, laks og fritert scampi. Den lille agurkbiten gir god friskhet til munnfullene. Cevichen med laks, som altså er «kokt» i lime – en sør-amerikansk vri – virker å være nylig lagd, da de små bitene fisk er friske og rå i midten, og søtpotet er et smart tilbehør som fungerer ypperlig.
På fiskefronten gjør restauranten det veldig bra, konkluderer Mats.
Kjøttet venter på et fat høyt hevet over bordet, på et slags stativ. Vi er tilbake i Asia med «steamed pork buns», en rett sterkt i vinden de siste årene. Det er en rund, dampet deigbit, fylt med svinekjøtt varmebehandlet over lengre tid. Mørt kjøtt og litt deigete (men ikke seigt) brød, kan man si. Og det funker. Hoisinsaus, chili og vårløk gir futt og friskhet til retten.
Jeg er usikker på hvor mange slike jeg ville orket, men kun én er perfekt. Slidersene, burgere i miniatyr, skuffer derimot. Det er en variant med blåmuggost og løkmarmelade, og en «classic» med tomat, rødløk og majones. Begge lider av tørt, overstekt kjøtt. Sikkert fort gjort når burgerne er så tynne. Mats er enig.
Det er også for mye tørt brød i forhold til kjøttet. Dessuten er det rimelig smakløst, sier han. Friesen med parmesan ble veldig fort slappe, mens løkringene er sprø og saftige, med et slags paprikasalt som gir piff.
Bedre på burger
Vi er temmelig mette, men må prøve burgere i ordentlig størrelse også, da dette er en sentral del av menyen. De er noe ganske annet enn de små sliderne.
Mye bedre, sier Mats som gumler «The Cowsea», en burger med kimchi-coleslaw, koriander, vårløk og chilimajones.
Kjøttet er fortsatt litt for tørt, men mye saftigere og mer smakfullt enn slidersene. Kimchien er nydelig, sier han.
Jeg sitter med «Crispy Salmon Burger», som rent bortsett fra at den ikke er crispy og sprøstekt som lovet, innfrir med saftig og rik fiskesmak, og passende tilbehør i form av syltet agurk, tartarsaus, sitron, kapers og dill.
Ingen turistfelle
Til all lykke er dessertene av det lette slaget, tre varianter servert i glass. Jeg går for «Tropical», med pasjonsfrukt, sitronkrem og kokos. Sødmefella unngås, det er friskt og herlig, og vaniljeisen smaker og ser «hjemmelaget» ut.
Mats er rimelig fornøyd med sin panna cotta.
Veldig enkelt, men også godt. Det mangler noe for at det føles helt rått, og alt av vanilje er gjemt i bunnen, men det er godkjent.
Mens vi drikker kaffe, titter sola fram og innehaverne åpner taket og vinduene på uteserveringa. Det er en rar opplevelse å sitte på denne nye restaurantrekka, som inntil nylig var en byggeplass. Til tross for sin størrelse, har ikke Cowsea blitt noen turistmaskin.
Vi er enige om at maten har vært habil, med høydepunktene blant sashimien. Den største innvendingen er servicen, som riktignok tok seg kraftig opp mot slutten, men som fortsatt har en vei å gå når det kommer til kunnskap om menyen, presentasjon og det å spørre de spisende om man vil ha noe å drikke eller se dessertmenyen. Om det skyldes sene innkjøringsproblemer, kan dette bli riktig så bra.