– For meg har det vært en prosess – ikke en sorgprosess, men det har handlet om å verdsette det jeg fikk gjennom faren min, forklarer Solbakken.
Faren John Henry Solbakken døde i 1998, og snart skal barndomshjemmet på Kvislabakken rives. Sannsynligvis kommer det både hus og ny vei på stedet. Men minnene om barndommen kan ingen ta fra multikunstneren som er best kjent som mangeårig scenograf ved Trøndelag Teater. Utstillingen «Farfabula – mitt skattkammer» åpnet forrige lørdag og står til og med søndag 11. oktober.
Bjørk og Mercedes
Faren var drosjesjåfør. Han var mye på jobb, og spesielt i høytidene, da det var gode penger å tjene. Men når han først var til stede, var han virkelig til stede, minnes Per Kristian Solbakken.
Inne i det vel 250 kvadratmeter store rommet i det ferske kulturhuset på Stjørdal har han utfoldet seg. Her står kurvstolen faren vant på et lotteri, hvor han leste og fortalte historier til sønnen. Dvergbjørka som lille Per Kristian fant på en utflukt ved jernbanesporet som seksåring, som han grov opp og fikk plantet i hagen, og som siden vokste til et digert og viltvoksende tre, er med i en avkappet versjon. På gulvet ligger maleriene hvor han har fanget øyeblikk, drømmer og minner knyttet til faren. Bak dem står tente talglys, med Mercedes-logoen på glasset (faren var en Mercedes-mann på sin hals). Oppsettet gir assosiasjoner til gravstøtter, og det står velduftene blomster rundt. I midten står en huskulisse, malt i svart, hvor Solbakken selv ligger avfotografert av Trine Melhuus. Han har svartdress på, øynene er lukket og han holder tre kvister fra bjørka han plantet som barn. Opp fra pipa stiger det hvit røyk.
– De har funnet en ny pave, humrer Solbakken.
– Noen har reagert og synes det er fælt at jeg har gjort det. Men for meg er dette et minne over huset jeg vokste opp i og faren min. Han var voldsom til å fyre, det var varmt i stua hjemme. Derfor ville jeg ha røyken opp, samtidig som at det skjuler en lysledning som går ned i installasjonen, forklarer han.
Smell
Kunstneren er overveldet over responsen. De fleste bildene har fått rødlapper på seg, de er solgt. Maleriene er laget digitalt, i et maleprogram, og er skrevet ut på lerret.
De ble laget fem-seks år etter at faren døde. Men de ble satt på lager, det ble for personlig og for tett på å vise dem da. Han måtte også finne det rette rommet. Solbakken var innom flere alternativer, før Kimen åpenbarte seg. 63-åringen er full av lovord om huset som åpnet i august i år. Han har selv satt sammen utstillingen, med ekstern hjelp fra lysdesigner Morten Reina og lyddesigner Hugo Arne Harmens.
Voksenlivet har stort sett dreid seg om jobb. Det ble til slutt så mye at han gikk på en gedigen smell. Legen ga klar beskjed om dette ikke kunne fortsette og han pensjonerte seg for to år siden.
– Det var så ille at jeg kastet opp når jeg så teateret. Jeg hadde fantastiske år der, jeg fikk gjøre utrolig mange fine oppsettinger. Men jeg kunne ikke fortsette på grunn av helsa, fastslår han.
I 2004 var Adresseavisen med da Solbakken og teaterkollegene var på besøk på Politihuset i Trondheim for å gjøre
Når han er inne i skaperprosessen er han oppslukt av det han skal lage og han medgir at det ikke nødvendigvis er enkelt for omverdenen å få kontakt.
– Jeg føler meg ofte ensom, det er en del av det jeg holder på med. Derfor blir jeg også så utrolig glad når jeg kan dele dette med folk.
Barn på utstilling
Spesielt givende har det vært å få barneskolebarn inn i utstillingen, gjennom Den kulturelle skolesekken.
– Når det kommer 40–50 unger inn her må du ha en historie å fortelle. Jeg er glad i unger, og liker at de er så direkte, de sier og tenker akkurat det de vil. Men jeg er imponert over dem som jobber som lærere, smiler han.
– Hva slags forhold har du selv til døden?
– Jeg har ikke tenkt noe spesielt på det, men jeg tror at det venter noe etterpå uten at jeg har noe formening om hva det er, sier Per Kristian Solbakken.