Bok

Terningkast 3Supersonic Scientists

Marius Lien (red) Falck forlag

Motorpsycho har både på album og (spesielt) konsert en meditativ effekt. Musikken kan være intenst nærværende, men i lange perioder går tankene egne veier. Hvor lenge har jeg vært borte fra musikken? Men jeg har jo egentlig ikke det, Motorpsycho styrer også underbevisstheten min; de slu jævlene.

Langsomt kvernende partier er nødvendige for at bandet skal skinne ekstra på sitt mest eksplosive, og derfor er en tradisjonell samleplate et tilnærmet uinteressant prosjekt. «Supersonic Scientists – A Young Person's Guide To Motorpsycho», er én låt fra hver av (nesten) alle ordinære studioalbumene til bandet.

Her er Motorpsycho i hele sin bredde, fra The Beach Boys til Motorhead, fra Grateful Dead til The Who, fra Sun Ra til The Allman Brothers. Alle vil savne noen låter, alle ville finne unødvendige bidrag. De fleste vil finne låter de kjenner veldig godt, og kanskje oppdage epoker i bandets historie de har ikke helt kontroll på. Låter som før er hørt i én sammenheng trer frem på en annen måte. Det er en omsorgsfull, intelligent, nerdete og leken behandling av egen historie. De gylne tre albumene fra 90-tallet, 2000-tallsklassikerne «Let them Eat Cake» og «Heavy Metal Fruit» og enkeltlåter som «Vortex Surfer» og «Go To California» får selskap av mer hemmelige perler.

LES PÅ PLUSS: Rockheims Motorpsycho-utstilling er kompromissløs

Undertegnede assosierer med et annet dobbelt samlealbum. I «A Young Persons Guide To King Crimson» fikk hjemmevante låter selskap av ukjent materiale fra album jeg senere gravde meg ned i. King Crimson er snedig nok omtrent det eneste progressive rockbandet Motorpsycho ikke blir sammenlignet med i essaysamlingen «Supersonic Scientists», der hver låt fra samlealbumet får hvert sitt kapittel.

Bidragsyterne er i hovedsak folk i miljøene rundt Rockheim og Morgenbladet, samt utvalgte musikere og forfattere; de fleste i kjernealderen for psychonauts som er plussminus 40.

Tilnærmingsmåten er forskjellige; noen assosierer litterært, noen sosiologisk, noen rent musikalsk/ teknisk. Med utgangspunkt i sin utpekte låt, men med assosiasjoner til resten av psychouniverset – og i enkelte tilfeller ganske mye lenger. Lars Ramslie tar kaka, her opphøyes ikke bare bandet men også essayforfatteren selv til bibelske proporsjoner.

Det er nemlig litt jåleri her, og rusleturer i godt opptråkkede stier formidles som nybrottsarbeid. Men som på en Motorpsycho-konsert; en må en følge med for ikke å gå glipp av gullkorn. De finnes virkelig, selv om prosjektet spriker litt i overkant.

Noen har gått journalistisk til verks, og presenterer erfaringer fra norske og internasjonale fans. Bokas redaktør Marius Lien viser i sitt eget kapittel den sterke gleden i å snuble borti kunnskap som avslører Bent Sæthers inspirasjonskilder. Det er flott å lese Gebhardts opplevelse av den første Motorpsycho-albumet uten Gebhardt, Christopher Schau får sagt mer på én side enn Ramslie på 64. Bare for å nevne noen høydepunkter.

Men å beskrive selve musikken deres med ord? Det har mange av oss strevet med, og det gjør gjengen her også. Musikken er komplisert, men beskrivelsene koker ned til to enkle ord. Motorpsycho-musikken er bulder, og den er drønn.

Ikke enkelt å si det bedre.