Skattelistene for 2014 viser igjen at folk som har verdier i eiendom får den skattepliktige formuen til å fordampe. De reelle verdiene er langt større enn det som går frem av skattetallene. Årsaken er at eiendom verdsettes med en liten del av den reelle verdien når skatt skal beregnes. Dette fenomenet gjelder de fleste som eier bolig. For noen blir forskjellen himmelropende.
Ifølge skattelistene som ble offentliggjort i går, hadde eiendomsinvestor Ivar Koteng ved utgangen av 2014 en formue på 773 741 kroner. Hvis det var hans reelle formue, ville det ikke vært mer enn en tilfeldig 25-åring eier i kraft av verdistigning på bolig. Det er bare det at dette tallet viser Kotengs skattepliktige formue, ikke hvor mye han reelt sett er god for. Ifølge magasinet Kapitals mye brukte og anerkjente oversikt over reelle verdier, er Koteng god for 1550 millioner kroner. Han er med det rangert som verdens fjerde rikeste trønder, mens han ifølge skattelistene befinner seg langt ned på «resultatlisten».
Hvorfor en differanse på over halvannen milliard? Årsaken er med stor sannsynlighet at Kotengs eiendommer er langt lavere verdsatt i skattemessig forstand enn hva som er markedsverdien. Når gjeld trekkes fra i det skattemessige regnestykket, kan resultatet bli at verdier nærmest forsvinner.
Poenget her er ikke Ivar Koteng eller å avsløre forskjellen mellom skattetall og reelle verdier. Forskjellen er gammelt nytt, og Ivar Koteng tåler å bli brukt som eksempel. Poenget er at verdsettingen og den svært beskjedne skattleggingen av eiendom skaper store ubalanser. Det fører blant annet til overinvestering i eiendom. I kombinasjon med formuesskatt fører det også til at utenlandske bedriftseiere beskattes langt mildere enn norske eiere.
Et enda viktigere poeng er at rikspolitikerne ikke gjør noe med dette når de nå har sjansen. I desember i fjor la et ekspertutvalg frem forslag til omfattende skatteendringer. Et av hovedpunktene til det såkalte Scheelutvalget er noe mer beskatning av eiendom og mildere beskatning av inntekt og kapital. Forslaget har bred støtte utenfor de politiske kretser.
Scheelutvalget foreslår at høye bunnfradrag skal verne boligene for folk flest. Likevel ser politikerne en annen vei. Regjeringen og Arbeiderpartiet har nylig avvist forslaget. I debatten om formuesskatt blir det ropt om rikinger her og rikinger der og at de betaler for lite skatt. Hvis rikdommen er basert på eiendom, da er det likevel greit.
Når politikerne avviser høyere eiendomsbeskatning, sier de samtidig ja til at arbeid fortsatt skal beskattes langt mer enn eiendom. Det eneste lille snev av skatteskjerpelse på eiendom er et resultat av at fradrag for gjeldsrenter bli mindre verdt. Det er til gjengjeld noe som rammer hardest de mest gjeldstyngede, som også gjerne er unge med lav inntekt.
Rimelig og rettferdig? Nei. Utjevnende? Absolutt ikke. Likevel er det tverrpolitisk enighet om at Norge fortsatt skal være et skatteparadis for eiendomsinvesteringer.