Så lenge vi har hatt yrkesskadestatistikk, har landbruket toppet listen over de mest risikoutsatte landbaserte næringene. Ser vi antall dødsulykker i forhold til antall gårdsbruk finner vi at situasjonen i dag er omtrent som for 25 år siden. Det bør være et samfunnsansvar å finne løsninger som reduserer risikoen for dem som produserer maten, på samme måte som vi som samfunn har iverksatt tiltak som har redusert ulykkesrisikoen i andre næringer og i trafikken.
Les flere meninger og kommentarer hos Adresseavisen
Er du gammel nok, husker du fortsatt at bruk av bilbelte slett ikke var vanlig på 1970-tallet. Ingen hadde bilbelter i baksetet og jeg husker at min bror og jeg brukte å krangle om hvem som skulle ligge i hattehylla. I den grad biler i dag har hattehyller er det ingen som ligger der. De ytterst få gangene det skjer, vekker det så stor oppmerksomhet at det kommer i avisa.
Nordlys kunne i 2013 fortelle om en observasjon av en bil hvor «det var et barn som beveget seg fritt i baksetet» og til slutt la seg i hattehylla hvor det ble «liggende og sprelle med beina og sparke i bakruta». Utrykningspolitiet er sjokkert over hendelsen og sier at «resultatet kunne blitt katastrofalt» ved en oppbremsing. Da vil barnet komme som et «prosjektil fremover».
På begynnelsen av 1970-tallet var antall omkomne i trafikken på sitt høyeste. Til tross for betydelig trafikkvekst siden den gang har antall omkomne i trafikken gradvis blitt redusert. For å holde oss til barn: I 1970 mistet ca. 100 barn livet som følge av en trafikkulykke. I 2014 var det fem barn under 16 år som omkom i trafikken.
På noen områder blir verden altså bedre, men det har selvsagt ikke skjedd av seg selv. Det at bilbelte er påbudt og regelmessig i bruk av de aller fleste er en forklaringsfaktor, bedre veier, biler og opplæring andre faktorer. Vi har hatt en politikk med virkemidler for å komme dit vi er i dag. Vi har tatt ansvar som samfunn.
I landbruket har også antall omkomne blitt redusert de siste par tiårene, men antall bønder har også blitt færre i samme periode. Sett i forhold til antall bønder står landbruket på stedet hvil. I løpet av de siste ti årene har over 70 personer mistet livet som følge av en arbeidsulykke i landbruket. I tillegg kommer alle som skades.
I går presenterte jeg, sammen med kolleger fra Bygdeforskning, IRIS og Arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs Hospital, resultater fra forskningsprosjektet «Ulykker i landbruket». Noe av det vi peker på er manglende tenkning rundt ulykker i landbruket som et problem på systemnivå. Bonden er sin egen arbeidsgiver og har ingen egen HMS-avdeling. Bondeyrket er også allsidig med mange ulike oppgaver og ofte bruk av maskiner, verktøy og omgang med store dyr. I motsetning til mange av oss andre, er bonden omgitt av en rekke potensielle risikosoner. Ulykkene skjer gjennom hele året, i alle ukas dager og gjennom hele dagen. Det er noen mønstre, som for eksempel at det skjer flere ulykker i onnene, spesielt på sensommeren og høsten når avlingen skal inn, men hovedbildet er at det knapt finnes en risikofri sone for bonden.
Når vi spør bonden om hva han eller hun mener er årsaken til ulykken, er det dominerende svaret at de var uoppmerksomme, hadde hastverk og tok det som i ettertid viste seg å være en unødig sjanse. De individualiserer årsakene – det var deres egen feil, og når vi da spør hva som kan gjøres for å redusere antall ulykker, er det åpenbare svaret å bli mer aktsomme Løsningen blir også individuell.
På samme måte som samfunnet har tatt ansvar for å redusere antall ulykker i trafikken ved å se på strukturelle løsninger, bør de ta ansvar også for å redusere ulykkesrisikoen for dem som produserer maten vår.