Det er uklarheter rundt integreringens egentlige betydning, temaet er mye omdiskutert og er nesten alltid på dagsorden. Diskusjonen ligger høyt under taket blant politikerne på høyre- og venstresiden, mens de det gjelder ikke blir invitert til debatten, dvs. «innvandrere». Makthaverne ønsker å finne raske løsninger på en dyptliggende utfordring i samfunnet.
Temaet er integrering, men de politiske forslagene er heller migrasjonsrelaterte; minsking av innvandring med x antall prosent, åpne grenser, lengden på oppholdstiden, antall innvandrere og det å være en human stormakt og så videre. Men hva er det integrering egentlig går ut på? I det Store Norske leksikon defineres integrering som ulike deler eller elementer som forenes. Med andre ord kan vi si at det er mennesker som forholder seg til hverandre og til helheten.
Sverige har som Canada erklært seg selv som et multikulturelt land. Det har skapt andre forventninger enn for eksempel Frankrike som delvis forsøker å assimilere. Canada har kunnet leve opp til den multikulturelle ideologien, men for Sverige har det oppstått flere hindringer som fortsatt eksisterer. Svenske politikere erkjente landet som multikulturelt, til tross for at det svenske samfunnet ikke har vært tilstrekkelig forberedt på det. Det er ikke så rart med tanke på at Sverige ikke har hatt en kontinuerlig innvandring som Canada, men sammenlignet med Norge har Sverige en betydelig større innvandring enn oss.
Multikulturalisme aksepterer og oppmuntrer ulike gruppeidentiteter, men legger forholdene dårlig til rette for utviklingen av et fellesskap som forener på tvers av kulturer. Norge er et flerkulturelt land, vi har mange forskjellige kulturer, men blir portrettert som kulturelt ensartet.
Mye av kulturpolitikken i Norge handler om å ta vare på den norske kulturarven, dermed er majoritetens behov godt ivaretatt. Samtidig som vi sørger for at minoritetene får samme mulighet til å ta vare på sine kulturuttrykk. Gjennom støtte til tidsskrifter, kulturgrupper, møtesteder og organisasjoner kan samfunnet bidra til at minoritetene får bedre betingelser for å ta vare på sin kultur. Det bidrar til at de også til en viss grad får tilpasset sin etter majoritetens kultur.
En annen forutsetning for at forskjeller skal forenes, er muligheten til å bli kjent med det ukjente. Dette krever evne til å møte det som er annerledes med et åpent sinn, og det krever arenaer der slike møter faktisk kan finne sted.
Integreringsdebatten handler altfor ofte om hvordan innvandrere (oftest nykommere) skal være en del av det norske samfunnet. I stedet mener jeg at begrepet integrering er bredt og dekker flere områder enn bare de nyankommende. Det finnes mange innvandrere som for lengst har kommet til Norge som kan språket, jobber og betaler skatt, men som fortsatt ikke føler seg inkludert.
Det finnes ungdommer som identifiserer seg selv med foreldrenes hjemland enn Norge, til tross for å være født og oppvokst her.
Det finnes og en «tredje» etnisitet/identitet, for eksempel norsk-italiener eller som meg selv, norsk-tyrker. Personer som er født og oppvokst her havner i en slags identitetsuklarhet, der verken familien eller samfunnet forstår den tredje etnisiteten. Det kan beskrives som å føle seg som en «utlending» i to forskjellige land, men at man likevel føler en tilhørighet bare ikke på like linje med majoriteten. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, personlig mener jeg at den «tredje» identiteten er unik og gir et bredere perspektiv. Men det er ikke alltid at vi blir regnet som nordmenn fordi vi oppgir en annen opprinnelse som vi føler at vi også har en slags tilhørighet til.
Alt tatt i betraktning betyr ikke dette at det finnes rasisme i alle landets hjørner, tvert imot, Norges åpenhet og toleranse er unik. Integrering er at både samfunnet og den enkelte det gjelder bør lære av hverandre. Jeg mener ikke at samfunnet bør ta hele integreringsansvaret, innvandrere må også ta skrittet mot en felles forståelse/integrering.
Den enkeltes forpliktelse og ansvar er grunnpilaren i integrering, for å etablere seg, lære språket og det nye samfunnet. Makthaverne kan blant annet begynne i skolene og sørge for at det blir snakket om det nye samfunnet og den enkeltes arbeidsoppgaver og ansvar. Og allerede da sette en stopper for både rasisme og omvendt rasisme. Jeg mener også at det høyst på tide å legge uttrykk som «førstegenerasjon» eller «fjerdegenerasjonens innvandrer» bak oss. Og i stedet leve opp til at samfunnet vårt er mangfoldig – at det finnes forskjellige typer nordmenn.
Det kreves tydelige retningslinjer for gjensidig integrering, slik at debatten ikke bare handler om innvandrere eller personer med innvandrerbakgrunn, men for hele samfunnet.