For gammel: Det siste året har jeg opplevd at fantastisk dyktige medarbeidere over 60 har fått beskjed om at det ikke lenger er plass til dem på jobben. Lenge før du passerer 50 blir du sett på som en eldre arbeidstaker, og du passerer grensen for der det blir vanskeligere å få ny jobb mens du har minst 20 år igjen å jobbe, skriver artikkelforfatteren, Foto: NTB scanpix

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er jeg siden sist signert blitt eldre - jeg har passert 60. Ifølge Statistisk sentralbyrå er jeg i gruppen «yngre eldre». Allerede da jeg passerte 55 fikk jeg epost fra seniorpolitikken. Jeg sier fra med en gang; Jeg trenger ikke noe ekstra omsorg, snarere tvert imot.

Les flere meninger og kommentarer hos Adresseavisen

Det siste året har jeg opplevd at fantastisk dyktige medarbeidere over 60 har fått beskjed om at det ikke lenger er plass til dem på jobben. Folk med stor kompetanse og arbeidslyst - og samtidig viktige kulturbærere. Lenge før du passerer 50 blir du sett på som en eldre arbeidstaker, i noen yrker er «aldersgrensen» enda lavere. Du passerer grensen for der det blir vanskeligere å få ny jobb mens du har minst 20 år igjen å jobbe. I valgkampen ble vi tutet ørene full om robust og bærekraftig eldreomsorg. Det kan høres ut som om alle eldre trenger mye omsorg - det er jo ikke tilfelle. Jeg kjenner mange, og møter enda flere, såkalt eldre. De som får lov til å jobbe etter at de er blitt «eldre» eller pensjonister er heldige. Som en politikerkollega sa til meg da jeg tok opp dette: «Den beste omsorgen for de fleste eldre er å få arbeide». Jeg vet at det selvfølgelig ikke gjelder alle, men gamle pressekolleger har jo ikke akkurat sluttet helt frivillig i Adressa og andre medier.

Vi lever lenger og er langt friskere enn før langt opp i 80-årene. I det offentlige rom høres det ut som dette er et kjempeproblem - noe som rammer oss som en tsunami – populært kalt eldrebølgen. Pensjonister og eldre har masse ressurser og tid til å administrere sin egen fritid som alle andre - de fleste trenger ikke noe offentlig hjelp til det. De fleste har god økonomi og jeg har lest i mediene i det siste at de vet å bruke penger. Eldre trenger ikke rabatter eller offentlige støtte til ulike aktiviteter.

Mandag lå det sammen med Adresseavisen brev til meg fra magasinet «Vi over 60». På baksiden står det «OBS!OBS! Du har mange rettigheter når du har passert 60 år. Er du sikker på at du kjenner disse?» Vi rådes til å planlegge pensjonisttilværelsen, og selvfølgelig er det gode reiseforslag. Det burde heller anbefales hvordan vi fortsatt kan bidra til verdiskaping og omsorg for andre. Vi har rettigheter ja, men kanskje det skal følges opp med noen plikter?

Så kan det innvendes at det som egentlig menes med «robust eldreomsorg» er hjelp til de med spesielle behov. Vel, da får vi si det da. Kutte ut ordet eldre og si at vi snakker om syke og pleietrengende. Da kan vi inkludere alle som har slike behov i alle aldre. Det er funksjonshemmede og de som sliter med rus og psykiatri som er taperne i dagens velferdssamfunn. Det vet jeg - jeg har to funksjonshemmede døtre. De får ikke nødvendigvis «robust omsorg». Jeg mistenker det politiske miljøet for å appellere til eldre fordi de er en stor og økende velgerskare, disse «andre» er ikke det.

Vi kan ikke snakke upresist om eldreomsorg når det er rundt 800.000 som er 65 år eller eldre. Når jeg om 20 år kanskje er blitt 80 er det 400.000 på min alder og eldre. Det sier seg selv at vi da ikke kan kaste folk ut av arbeidslivet når de er i 60-årene. Det er ikke «robust» - for å bruke et yndet ord i politikken. Derfor sier jeg nei til eldreomsorgen. Gi omsorgen til de som trenger det mest.