Fanger nordlyset på Saupstad

– Vi vil vise hva som skjer her. Det er masse muligheter på Saupstad og Kolstad, med et inkluderende miljø med gode møteplasser og muligheter til deltakelse i mye forskjellig. Det er som en egen liten by, fastslår Aikhan Bayani og Marija Rajkovic.

«Kvinner sammen» er en gruppe kvinner fra ulike land som jobber med og for kvinner på Saupstad og Kolstad. Det handler om integrering, språk, nettverk og sosial utvikling. Edhija Mahic fra Dialogsenteret i Trondheim kommune og Camilla Gerhardsen fra Saupstad Frivillighetssentral har hjulpet de ressurssterke kvinnene til å danne gruppen og gjennomføre aktiviteter.

Les om da Trondheim kommunes fagfolk svarte på spørsmål og tok imot ideer om bosetting av flyktninger på adressa.no torsdag.

Alt de trenger

De er klar over visse fordommer knyttet til området. Men Byani mener bydelen har forandret seg mye bare på de 12 årene hun har bodd i landet. Hun nevner parken og den nye, vakre kirkegården. De har grunnskole og videregående skole, barnehager og sosiale treffsteder. Det de savner mest, og håper vil komme, er et sted for kulturelle aktiviteter.

Temakvelder om psykisk helse, Konfliktrådet, vold i nære relasjoner, kosthold og ernæring, kulturkvelder, svømming for kvinner, trening, magedans, afrikansk dans og sosiale treff med håndarbeid, serviettbrettbing eller matlaging er noen av aktivitetene som gruppen har arrangert i samarbeid med Dialogsenteret i Trondheim kommune og Saupstad Frivillighetssentral.

Kom med håndballen

Uansett fasiliteter er konklusjonen klar: Det er viktig å komme seg ut, møte andre mennesker, utveksle erfaringer og aller viktigst – lære språket.

– Hvis du sitter inne lærer du ingenting, sier Bayani.

– Norge er veldig bra, det er mange muligheter her. Nøkkelen er å lære seg språket, da er det også mulig å få seg jobb, mener de, og viser oss rundt i den mangfoldige fotoutstillingen.

– Det var interessant å ta bilder, sier Bayani, som selv jobbet i avis i hjemlandet.

– Et veldig morsomt prosjekt, og det er viktig også sosialt, sier Marija Rajkovic (38). Hun kom fra Kroatia for ett år siden. Mannen Goran Rajkovic er målvakt på Kolstad Håndball, og familien som teller tre barn i alderen 11, 7 og 3 trives i leiligheten de har kjøpt på Saupstad. Selv er hun utdannet jurist, men det er krevende å få brukt utdannelsen i Norge.

Nå handler det seg om å lære seg språket og gripe de mulighetene som kommer. Hun er allerede i stødig i norsk, og barna er blitt skikkelige trøndere. Men det er ikke alltid like lett å oppfatte dialekten når en er vant til normert norsk på språkkursene. Det er forskjell på «hvem er dere» og «kæm e dokker», illustrerer hun lattermildt.

Tidligere denne uken ble det kjent at Mildrid Wik i Kristent Interkulturelt Arbeid er tildelt Mangfoldsprisen 2015 av Trondheim kommune. Formålet med prisen er å gi honnør og oppmerksomhet til personer eller organisasjoner som aktivt jobber for å fremme integrering, inkludering, likeverd og likestilling av innvandrere i arbeids- og samfunnslivet i Trondheim.

Mistet ektemannen

Aikhan Bayani (60) kom fra Afghanistan til Norge som FN-kvoteflyktning 12. februar 2003.

– Du glemmer ikke datoen du kom inn som flyktning, sier hun.

Det ble starten på et nytt liv for 60-åringen som jobbet som redaktør, blant annet med ansvar for lederartikler, i ukeavisen Youlduz. Etter at hun kom til Norge har hun i flere år vært morsmålslærer i tillegg til en rekke små og store engasjement, blant annet som tilsynsfører for tre enslige barn.

Faren hennes, som har doktorgrad fra Istanbul, bor fortsatt i Afghanistan. Hun er stolt av de seks barna sine. Alle har fått utdannelse og gode jobber, eller er på vei inn i arbeidslivet. Nå bor hun sammen med to av sønnene sine på Kolstadflata, den ene har familie med tre barn. Hennes store sorg i livet er tapet av ektemannen Abdulghagar i 2000. Bayani forteller at han ble mishandlet av Taliban-soldater og døde ett år etter av skadene han ble påført.

– Det er bare konflikter i Afghanistan, fastslår hun.

Hun tenker på hjemlandet hver dag, på den håpløse situasjonen spesielt for jenter og kvinner. Mange blir tvangsgiftet og voldtatt og får ikke skolegang.

– Det er vanskelig å forholde seg til, sier hun.

Forfatter og samfunnsdebattant Amal Aden, opprinnelig fra Somalia, besøkte nylig Trondheim under litteraturfestivalen i byen. - Jeg er glad i min egen kultur, men vold mot kvinner og barn er ikke kultur, sa hun til Adresseavisens reporter.

– Fin by

Edhija Mahic (53) kom til Norge i august 1993, da hun, ektemannen og sønnen flyktet fra krigen i hjemlandet. I 1998 ble hun enke da ektemannen døde brått på et besøk i hjemlandet. Hun ble alenemor for de to sønnene som da var tre og 13 år gamle.

– Det var veldig tøft. Men vi har greid oss godt og jeg har et godt nettverk her i Trondheim. Det er en veldig fin by å bo i, sier Mahic som er sykepleier ved Dialogsenteret i Trondheim kommune.

53-åringen mener fotoprosjektet og andre aktiviteter bidrar til at kvinner fra ulike nasjoner møtes, blir bedre kjent, bygger nettverk, deler kunnskap og erfaringer.

– Aktiviteten bidrar til integrering og språklig og sosial utvikling, gir kunnskap, øker selvtilliten og styrker kvinnene, sier hun.

«Integreringsdebatten handler altfor ofte om hvordan innvandrere (oftest nykommere) skal være en del av det norske samfunnet. I stedet mener jeg at begrepet integrering er bredt og dekker flere områder enn bare de nyankommende. Det finnes mange innvandrere som for lengst har kommet til Norge som kan språket, jobber og betaler skatt, men som fortsatt ikke føler seg inkludert. Det finnes ungdommer som identifiserer seg selv med foreldrenes hjemland enn Norge, til tross for å være født og oppvokst her», skrev nylig Mihriban Kizilirmak, leder i Sørsia Auf i en kronikk i Adresseavisen.