Det blir sjeldnere i disse tider at man kan kjenne på urkraft og tenke seg hvordan det egentlig føltes å dra mammuten hjem til hula og lempe kilovis med kjøtt foran føttene på kjerring og unger.
Jo da, det er nok ikke helt det samme å bære inn kjøttet fra årets elgjakt, jeg innser det. Men legger man godviljen til, og har litt fantasievne, så er det mulig for en nokså moderne byfis å føle tilfredshet over at fryseren er fylt opp med elgkjøtt fra de dype skogene et sted i Distrikts-Norge.
Husarbeid med mening
Spesielt tilfredsstillende er det for en kjøttspiser som meg å kunne lene meg tilbake når andre føler dårlig samvittighet for at de spiser for mye rødt kjøtt og dermed bidrar til global oppvarming og utarming av klodens ressurser. Ikke denne karen, nei.
Når nyfrelste vegetarianerne angriper oss som setter pris på kjøttsuppe, kjøttkaker, sodd og en biff i ny og ne, skal jeg lene meg rolig over bordet og forklare dem at kjøttet i min fryser er flasket opp på gress, planter, kvister og greiner. Kjøttet i fryseren min er det ingen som kan anklage for å bidra til høyere havnivå, ekstremvær eller en opphetet klode.
Et utakknemlig beist
Og fordelene stopper ikke der, om du skulle tro det. Jeg kunne selvsagt smøre på med argumenter om jaktopplevelser, nærhet til naturen, kameratskap og forsvarlig forvaltning av naturens overskudd. Men veganerne vil ikke la seg overbevise av slikt snakk.
Hør heller på dette: På nettet kan jeg lese at en voksen elg spiser trevirke tilsvarende åtte favner ved hvert år! Og det er mye ved.
Når jaktlaget mitt skyter elgen, så blir det ikke bare mer økologisk, kortvokst og bærekraftig kjøtt på familien. Det blir mer trevirke igjen i skogen også. Trevirke som kan brukes til ved for å holde kjerring og unger varme gjennom vinteren.
Jeg bidrar både til mat og varme, akkurat som han som dro mammuten hjem til hula i steinalderen. Jeg lukker fryseboksen og kjenner det er fint når ting henger sammen. Vinteren kan komme – jeg er klar.
...også hjem igjen