Ofte byr mer eller mindre seriøse investorer flertallet i bystyret ut på dans hvor rivning av byens historiske bygninger er gjennomgangstema. Noen ganger vinner de, og noen ganger taper de i siste runde. Vi er nå midt oppi et slikt spill og dansen denne gangen handler om tregården Kjøpmannsgata 36 fra 1840-årene. Dette er den siste gården i gata som har både gården, bakgården og brygga intakt fra 1800-tallet.
Spillet begynte da nåværende eier, Villaservice AS, kjøpte gården av Ivar Koteng, som jo pleier å ta vare på de historiske husene sine. Dette var ikke den nye eierens agenda og innyndingen hos våre folkevalgte begynte temmelig umiddelbart etter at eierskiftet var et faktum. Som vanlig hyret eier en arkitekt som mot betaling tok på seg jobben med å lobbe fram politisk aksept for å få rive.
Det startet med bakgården. Arkitekten brukte lettfattelige argumenter om at anleggelsen av Skipakrokplassen hadde etterlatt en skalktomt ved siden av nr. 36 som vanskelig lot seg utnytte. Kunne man derimot få rive bakgården ville eiendommen bli langt mer interessant for eieren. I ett år ble det forhandlet med administrasjonen om hvordan man både kunne skape langt større lønnsomhet for eier enn det som var forutsetningene da han kjøpte, og samtidig ta vare på særpreget i Kjøpmannsgata. Enden på visa ble at gården mot gata kunne få stå, en toetasjes hjørnebygning kunne danne en avslutning mot allmenningen og huset skulle gradvis trappes opp til mellom fire og fem etasjer bakover mot TOBBs bygg ved Lilletorvet. Kjøpmannsgata 36 hadde med andre ord blitt et vellykket spekulasjonsobjekt.
Men, mye vil som regel ha mer og eier bestemte seg for å fortsette spillet. Kort tid etter at et enstemmig bystyre hadde gitt sin aksept til fortettingen i bakgården, kom eier og hans arkitekt på banen igjen. Med Fremskrittspartiet og Senterpartiet til å bære inn barnet startet nå et intenst lobbyarbeid for å få kullkastet hele den forrige enigheten, få lov til å rive alt og bygge i fem etasjer. Før man visste ordet av det hadde flertallet i bygningsrådet godkjent kullkastingen og den virkelig store dragkampen var i gang.
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
Arkitekten utviste nå stor kreativitet og forsøkte å pakke det hele inn i en diskusjon om områdekarakteren. Fordi TOBB- og Bruun-gården ble reist i fem etasjer, og den aktuelle toetasjes tregården ligger på et hjørne mellom disse, var en rivning, ifølge arkitekten, egentlig en slags opprydding i bybildet. Det ville skape enhet i miljøet i Kjøpmannsgata. Herved oppfordres alle lesere til å gå en tur og se selv. Med unntak av den nevnte Bruun-gården er all bebyggelse i Kjøpmannsgata fra Olav Tryggvassons gate til Vår Frue Strete toetasjes bygninger. Det eneste avviket er det Villaservices arkitekt hevder danner områdekarakteren.
Det også de fleste vil legge merke til når de ser Kjøpmannsgata 36 er at den er forsømt. Ivar Koteng startet opp et arbeid med å restaurere fasaden, men kom ikke lenger enn til porten. Det som hadde blitt gjort før ham var lemfeldig og nåværende eier har heller ikke kostet på noe.
Mens seriøse eiere ruster opp sine historiske eiendommer bruker useriøse eiere fortidens forsømmelse som et argument for å få lov til å rive. Og politikere lar seg litt for lett blende av en fasade som bevisst har blitt forsømt. Politikernes problem er at de ikke kan argumentere med at gården bør rives fordi den er stygg. Dermed må de få argumenter fra utbyggeren for å kunne forsvare å gå hans ærend. Der kommer på ny arkitekten inn i bildet. Og i slike prosesser fatter ofte politikerne vedtak som kan skape farlige presedens-situasjoner for byen.
På møtet i bygningsrådet 3. november snudde heldigvis Arbeiderpartiet og gikk ikke inn for rivning av Kjøpmannsgata 36 allikevel, men tok det forbehold at de kunne finne på å stemme annerledes ved sistegangsbehandling på bystyrets novembermøte. Det samlede synet til byens største parti kan dermed bli et annet i siste runde. Spillet fortsetter.
Og hva om Kjøpmannsgata 36 da blir vedtatt jevnet med jorden kun fordi det står mellom to høyere bygninger? Står ikke da store deler av trebyen Trondheim laglig til for hugg? Svært mange tregårder ligger klemt inn mellom nyere høyhus og Villaservice er ikke den eneste eiendomsinvestoren her i byen som spekulerer i muligheten for å få rive ned byhistorien vår. Det er ikke usannsynlig at de øvrige da vil komme med sine hus og kreve likebehandling. Og hva skal politikerne svare da? At de syntes at Kjøpmannsgate 36 var styggere enn de øvrige eksemplene?
Moralen er enkel: Politikerne bør heller arbeide for at historiske bygg i Midtbyen settes i stand enn å være med på spekulantene og deres arkitekters spill. De kommende ukene vil vise hva bystyret velger å gjøre.
Stay tuned!
