Går det som de ledende politikerne vil, er et todelt Trøndelag snart historie. Det vil overraske stort om dette skulle gå helt uten gråt og tenners gnissel. Det er mer enn grensa som skiller de to fylkene. Få steder er dette tydeligere enn i den politiske kulturen.
Les også: Ni ting du må vite om Stortrøndelag
Nordtrøndere som kom til Sør-Trøndelag og Trondheim, kunne lett føle seg som en «Englishman in New York». Det var alltid høytid da fylkestinget i Nord-Trøndelag ble åpnet. Der satt fylkets fremste maktpersoner på rekke og rad. Fylkesmannen, NTE-direktøren, avisredaktørene. Nåde den som ikke entret talerstolen med andakt.
I Trondheim løp bystyrerepresentantene opp og ned fra talerstolen i T-skjorte, olabukse, og enkelte også barbeint. Akkurat det siste satte ordføreren en stopper for. Festmiddager i Nord-Trøndelag besto av sodd, skjenning, ingefærøl og «Trivelige Trøndelag» og ingen så rart på deg om du stilte i bunad. Partikollegaene i sør stakk innom Egon og bestilte en hamburgertallerken.
At sammenslåing i er et stort tema i Nord-Trøndelag, men ikke i sør, er kanskje den viktigste forskjellen mellom fylkene. Tradisjonelt har fylkeskommunen spilt en større rolle i nordfylket. Mye av dette handler om at fylkeskommunen i Sør-Trøndelag havner i skyggen av én stor by, Trondheim.
Forskjellen er blitt ytterligere forsterket av at Nord-Trøndelag fylkeskommunen eier kraftselskapet NTE, noe som har gitt politikerne både penger og prestisje. Det har også gitt dem en beundringsverdig handlekraft, som de ikke akkurat skjemmes over. Ingen skal beskylde en nordtrøndersk politiker for å mangle selvtillit på vegne av eget fylke. I Sør-Trøndelag mister ingen nattesøvnen av om fylkene blir slått sammen eller ikke. Men Steinkjer holder seg våken, der skjerpes greiene.
Hvem bør bli årets trønder? Nominer din favoritt her.
«Den nordtrønderske identiteten er langt sterkere enn den sørtrønderske, som knapt finnes.» Det skrev Steinkjer-Avisa på lederplass etter at Trøndelagsutredningen ble lagt fram. Det er en påstand som både er dypt urettferdig, men også litt sann. Det er sjelden å møte en sørtrønder som introduserer seg som sørtrønder. Man er trondhjemmer, fosning, ørlending, rørosing, eller bare trønder. Vi som er nordtrøndere, derimot, presiserer ofte at vi er nettopp det.
Over tid er det bygd en sterk nordtrønderidentitet. Bygda, trønderrock, sodd, bunad, Vømmøl, spel, lefse, jordbruk, Stiklestad og karsk er viktige ingredienser, i alle fall for noen. Men en nordtrønder er ikke en nordtrønder. Stjørdalingene har alltid følt seg nært knyttet til Trondheim. Namdalen står i fare for å bli den største utposten i et Stortrøndelag, men de er likevel vennligere innstilt mot Trondheim. Den største skepsisen er å finne rundt Innherred og Steinkjer.
Forskjellen handler om mer enn kultur. Også realpolitikken er ulik. I Trondheim sukkes det litt oppgitt over nordtrønderne. De blir betraktet som mistenksomme og synes aldri å bli fornøyd. Selv ikke forslaget om å legge administrasjonssenteret til Steinkjer, er de tilfreds med. Det ville ikke vært den utredning i verden som ville blitt applaudert på Steinkjer, blir det sagt, og det har de kanskje rett i. På Steinkjer er de livredd Trondheim. Storebror i sør blir oppfattet som selvsentrert og lite raus. De vet også hvor kraftig magnet Trondheim er på alt og alle. Helt ubegrunnet er frykten ikke.
Det er interessant å se hvordan fylkeskommunene har valgt å illustrere Trøndelagsutredningen. Framsida ligner mest en nasjonalromantisk turistbrosjyre fra femtitallet. To bunadskledde jenter skuer utover et vakkert kulturlandskap fra steinen der Aasmund Olavsson Vinje skrev «Her ser eg fagre Fjord og Bygdir» i 1860. Et underlig bilde på framtidas Trøndelag.
Det må enten være ironi eller noe de har funnet på for å blidgjøre nordtrønderne.