Mens Frankrike og Tyskland spilte vennskapskamp, ble Paris rammet av den verste terroren siden andre verdenskrig. Terrorister skjøt mot konserthus, restauranter, barer og idrettsanlegg. Det er erklært unntakstilstand i landet som skapte frihet, likhet og brorskap.

Byen vi forbinder med romantikk, venninnetur og det gode liv er badet i blod. Dette er byen vår egen statsminister giftet seg i. Nå snakker presidenten om å stenge grensene. Nå er det slutt på tålmodigheten i det terrorutsatte landet. Denne gangen er det krig, skriver franske medier i dag.

Meldingene som tikker inn er nesten ikke til å tro:

  • Konserthuset Bataclan: Menn væpnet med automatgevær og granater angriper konserten. 87 drept.

  • Restauranten Le Petit Cambodge og baren Le Carillon: Væpna menn stormet restauranten, skjøt og drepte menneskene ved bordene. 14 døde, 20 skadd.

  • Restauranten La Belle Equipe: En person skjøt mot restauranten med automatvåpen. 19 døde, 23 skadd.

  • Place de la Republique: Personer væpna med kalasjnikover og håndgranater skal ha åpnet ild mot folkemengden på åpen gate. Minst fem drept, 21 skadd.

  • Fotballstadion Stade de France: Frankrike og Tyskland spilte vennskapskamp med president Holande på tribunen. Flere selvmordsbombere skal ha sprengt seg selv i lufta. Fire døde, femti skadd.

  • Restauranten Boulevard Beaumarchais: Væpna angrep, 7 skadd.

Terroristene vet å angripe der det smerter mest. I situasjoner der vi er på vårt mest sårbare. I går var jeg lykkelig konsertgjenger på en utsolgt Kari Bremnes-konsert i Trondheim. Mellom sangene snakket artisten om flyktninger, om toleranse og om hvor små og sårbare vi mennesker er. I køen ut av konsertlokalet følte vi alle at vi hadde vært med på noe som gjorde oss til litt større mennesker. Å dele kulturopplevelser har ofte den effekten på oss.

På vei hjem fra byen tikket de første meldingene inn om angrep på en utsolgt rockekonsert i Paris. Det er nesten umulig å se for seg hvordan et feststemt konsertlokale på sekunder kan fylles med skrekk, blod og døde mennesker.

Terroristene valgte å drepe på steder vi forbinder med hygge, trivsel og fest. Restauranter, barer, konsertarenaer, fotballkamper. Steder som er et symbol på vestlig livsstil. Men det er først og fremst steder der mennesker har det fint sammen. Det er neppe tilfeldig. De må aldri ta fra oss gleden over å treffes over et måltid, en konsert eller en fotballkamp. Kanskje må vårt svar være å gjøre mer av nettopp det.

Vi er blitt så vant til terror i Midtøsten at vi knapt reagerer. Det gjør noe med oss når terroren rammer bare er en billig flytur unna. Det er helt naturlig å føle frykt. Det er mange nordmenn i Paris i dag, som alle andre dager. Men frykten må ikke lamme oss.

De første nyhetene hadde knapt nådd oss før grumset kom på sosiale medier. «Hvordan vet vi at de som kommer til landet som såkalte flyktninger ikke er fordekte terrorister?» «Send pakket dit de hører hjemme». Noen vil gjøre dette til en kamp mellom religioner og sivilisasjoner. Terroristene ville jublet dersom de hadde lest slike kommentarer. De oppnår akkurat det de ønsker. Derfor må vi vise toleranse, omsorg og samhold.

I alt det grufulle er det også glimt av håp. Engang var Frankrike og Tyskland de bitreste fiender. Nå valgte terroristene å angripe mens fotballagene deres spilte en vennskapskamp. Nå rettes blikket mot ekstreme islamistiske grupperinger. I sosiale medier skal flere kjente IS-sympatisører ha feiret angrepene i Paris. De siste nyhetene forteller at IS (Den Islamske stat) har tatt på seg skylda. I sin tale til det franske folk var ikke Frankrikes president, François Hollande i tvil om det.

Vi vet ikke hva som skjer med et Frankrike i sjokk. - Kampen vil bli nådeløs, erklærte president Hollande. - Vår utenrikspolitikk må ta inn over seg det faktum at vi er i krig, sier tidligere president Nicolas Sarkozy. Det eneste som er sikkert er at dette vil påvirke holdningen til krigen i Syria. Forhåpentligvis vil det komme noe godt ut av det. Så langt har verdenssamfunnet vist en skuffende handlingslammelse i kampen mot terroristene.

Terroren i Paris vil også virvle opp flere debatter her hjemme. Nye sikkerhetsvurderinger, bevæpning av politiet og forebygging av radikal islam. Bak alt dette lurer spørsmålene om hvordan vi skal håndtere den voksende asylstrømmen. Dette er ikke dagen for å trekke konklusjoner. Nå må vi stå sammen med våre franske venner. Som vi gjorde da terroristene angrep satiremagasinet Charlie Hebdo, som vi gjorde da Frankrike var under angrep i vinter.

Vi hører om det stadig oftere. Terror er blitt en del av vår nye virkelighet. Paris, Utøya, Trollhättan, København. Det er forskjellige gjerningsmenn, men prosjektet deres er det samme. Frykt, hat og mistro. De må ikke få vinne.