I september kom Karl Ove Knausgårds «Om Høsten», med tre brev til en ufødt datter og 60 små tekster om gjenstander og begrep. Et slags personlig leksikon fra en far født på slutten av 1960-tallet, til et barn som blir født 29. januar, skildret i «Brev til en nyfødt datter» i denne boken.
«Om Vinteren» er etter samme mal som sist: Tre brev og 60 små tekster på 2–4 sider om gjenstander, personer og begrep, denne gang mer eller mindre knyttet til vintermånedene desember, januar og februar. Vinterlige bilder av Lars Lerin gjør også «Om Vinteren» til en vakker bok, men i tekstene er det mindre gull og mer gråstein denne gang.
Selv om tematikken er variert til det overrumplende, fra «Snø» til «Seksuelt begjær», preges for mange av tekstene av skriveøvelser og pliktløp. Det gjør at boka som helhet ikke skinner godt nok, selv om også denne samlingen har tekster som i skildring av forholdet mellom Knausgård og hans barn og forfatteren og hans far tangerer noen av de beste delene av «Min Kamp».
I større grad enn «Om Høsten» virker det som om forfatteren skjener bort fra konseptet om å beskrive utvalgte deler av verden for en datter som ennå ikke er født, til skriveøvelser for en konseptfanget forfatter. Et knippe tekster om venner og kolleger stikker seg ut i samlingen, både på godt og litt malplassert, med «Georg» om forfatteren Georg Johannesen, sett fra Knausgårds studietid i Bergen som den mest vellykkede.
Hovedproblemet med «Om Vinteren» er ikke at Knausgård strekker konseptet eller tidvis synes å skrive mer for sin egen del enn lesere og det nyfødte barnet. Den for gjennomgående svakheten ved boka er at for mange av tekstene mangler tenkesprangene, følsomheten, del selvutleverende humoren eller poesien som Karl Ove Knausgårds bøker på sitt beste, ja selv nest-beste spiller godt på. Også «Om Vinteren» har tekster til pryd for enhver kortprosasamling, men de er dessverre i et klart mindretall.
