Jeg våknet opp til beskjeden på Facebook lørdag morgen: «Vel. Jeg var i en bar i 11te, men alt går bra». Jeg tror alle jeg kjenner i Paris bor, eller har bodd her, i de østre bydelene. Det er musikere, journalister, akademikere eller lærere. Det er gjerne her vi fra min generasjon, vi rundt tretti, møtes. Det var hit jeg pleide å gå da jeg bodde der, og det er hit jeg kommer tilbake når jeg reiser fra Trondheim.

Det er de hippe bydelene i Paris, hvis innbyggere går under betegnelsen «Bobo», «bourgeois bohèmes». Husleiene er lavere, det kryr av mennesker fra alle himmelstrøk, og kanskje særlig fra de gamle franske koloniene i Nord-Afrika. Det er ganske typisk at veilederen min fra universitetet bor nettopp her. I motsetning til de tunge forstedene smelter kulturene virkelig sammen.

Angrepene i Paris er fulle av symboler. Det er et politisk angrep på selve tanken om en kulturell integrering. Det er først og fremst i disse gatene og på disse kaféene forventningsfulle unge møtes hver kveld. Det er et angrep mot Paris' tydeligste symbol på en fri ungdomskultur.

Men angrepet har også en annen mørk side. Dette er, som på Utøya, et angrep utført av noen som føler seg utenfor, noen som kommer nettopp fra de forstedene hvor kulturene får isolere seg rundt seg selv. Dette er et angrep mot de vellykkede og tilsynelatende lykkelige i gjerningsmennenes egen generasjon.

Sammen med angrepet på Stade de France, selve monumentet fra Frankrikes fotball-VM, den store festen i vår tenåringstid, er symbolikken total. Det er ingen tvil om hva en vennskapskamp mellom Tyskland og Frankrike betyr. Da jeg selv gikk på skole i Frankrike i tenårene fikk vi det matet inn med teskje. Vennskapet mellom Frankrike og Tyskland bygde EU, det samlet fiendene i det gamle Europa mot USAs totale dominans, det samler oss mot det engelske språket, selv om vi ikke sier det for høyt, og det sikret freden etter andre verdenskrig.

Målene for disse angrepene må derfor også forstås fra innsiden. En vennskapskamp mellom Tyskland og Frankrike, med presidenten til stede, er et mye sterkere symbol enn Versailles eller Eiffeltårnet. Det er juvelen i den Franske statens egen fremstilling av seg selv. Samtidig er det, uavhengig av strategisk planlegging fra Midtøsten, et desperat skrik fra hordene av ungdom som det samme Frankrike har plassert solid på siden av sitt eget samfunn.

Martin Wåhlberg. Foto: Ole Morten Melgård