En småkald novemberdag for to år siden trasket jeg oppover Jutulveien med kurs for Ullevaal stadion. Folkevandring blant høstløv og vaffelselgere. Cup er cup, og finale er stort, så jeg hadde gått til det skritt å iføre meg et svart-hvitt RBK-skjerf. Jeg har et livslangt forhold til Rosenborg, ikke direkte lidenskapelig, kanskje heller preget av platonisk trofasthet, så det å ta på seg «ei ærbekå-skjort´» var langt i overkant.

Men inne på stadion, overveldet av trykket fra de 24 827 andre tilskuerne, steg likevel pulsen. «Ja, vi elsker» og resten av seremoniene pisket opp forventningene ytterligere, så den mentale RBK-skjorta kom i alle fall på. Nå skulle erkefienden Molde slås. Nå skulle våre gutter i ilden.

LES MER: Rosenborgs vei til årets cupfinale

Våre gutter, det er nettopp dét det handler om. Vi har noe som er vårt, vi har noe felles, en utvidet familie. At Rosenborg er trønderens fotballag er mer enn en klisjé og en påstand. Hvor stort felleseie har vi ellers i landsdelen vår, bortsett fra dialekten og noenlunde samme plass på kartet?

NTNU? Nidarosdomen? Kunstnerne? Ja, de er selvsagt mye viktigere og mye vektigere, men det står ikke flere hundre biler i kø på Rørvik ferjeleie annenhver helg for å besøke Domkirka.

Rosenborgs betydning som trøndersk felleseie er så stor fordi laget i seg selv egentlig ikke er særlig viktig. Fotballen er en skjermet arena for fiasko og suksess, håp og fortvilelse. Tilsynelatende bare en lek. Men når alt stemmer, går leken, laget og kulturen opp i en høyere enhet som har større verdi enn bare som underholdning og samtaletema.

Les også Kjetil Kroksæters kommentar om seriemsterskapet

Tilbake til Ullevaal 24. november 2013: Rett etter pause stanger Tore Reginiussen ballen i mål, Rosenborg leder. Jeg blir del av en kollektiv eksplosjon der vi kastes opp av setene med armene i været, brølende et unisont jaaaaaa! Seieren er i sikte. Der og da er det viktigere enn alt.

Jeg er klar over at det finnes mange som gir blaffen i fotball og som er totalt likegyldige til laget fra brakka på Lerkendal. Fotball er for idioter. Men fotballateistene overser noe viktig, Rosenborg er mer enn et lag, mer enn svette spillere på en gressmatte. Rosenborg er kultur, engasjement, identitet, næring og, med fare for å bli svulstig, en katalysator for fremgang og trivsel i hele landsdelen.

Takket være suksessen under Nils Arne Eggen og hans elev Kåre Ingebrigtsen, har de klart å bli referanse og omdreiningspunkt for så mange trøndere, uansett alder, klassetilhørighet, yrke og (til dels) kjønn, at de kan løftes opp som eksempel og metafor i de utroligste sammenhenger innen næringsliv, pedagogikk og hverdagsliv.

På Ullevaal 23 minutter senere: Stillingen er 2–2 og Molde har fått frispark på 25 meters hold. Magne Hoseth smeller ballen knallhardt like over muren og i mål. Dramaturgisk helt perfekt, men hos oss med svarte og hvite skjerf siger fortvilelsen inn, snart er det sviende nederlaget et faktum.

LES OGSÅ: Da Magne Hoseth ble helten

Trasig, ja, men for de fleste av oss var det en fortvilelse innenfor lekens verden. For noen var cupfinaletapet en smerte som varte i mange dager og som først søndag kan lindres helt. At noen investerer mer følelser enn andre i leken på banen, er en undervurdert forutsetning for både suksessen og den brede, noe mer distanserte, interessen blant folk flest.

LES OGSÅ: Historien om Klokkesvingen på gamle Lerkendal

Alle lokale lag har dedikerte tilhengere. Grunnene til at Rosenborg har blitt noe ekstra, er flere:

  • De har klart å ta vare på arbeiderklasseverdiene. VIP-tribuner og stormannsgalskap holdt på å ødelegge dette, men de siste årenes kursjustering har reddet «sjelen».

  • Laget har hatt markante profiler og kontinuitetsbærere, og med mange trønderske spillere, jordnær folkelighet og mer humor enn gravalvor, har de klart å erobre en hel landsdel.

  • Ingen skal stikke under en stol at RBKs popularitet også henger sammen med suksess over lang tid og god og underholdende fotball.

Søndag vil minst halve Ullevaal igjen være fylt med folk som heier på Rosenborg. De vil være kledd i svart-hvite skjerf, og de virkelig lidenskapelige vil ha på seg RBK-skjorta.

Det er skikkelig stas om «våre gutter» vinner. Det er tolv år siden sist, så feiringen blir nok en lidelse for «ateistene». Men skulle de tape, er det bare litt mer enn et skrubbsår. Posisjonen i trønderhjertene består.

(Og så må jeg beskjemmet innrømme at jeg er i tvil om jeg velger å sitte foran tv-skjermen i morgen, eller om en tur i marka er mer givende.)