Edhija Mahic (53) kom som flyktning fra Bosnia-Hercegovina i august 1993 med familien. Hun har to sønner på 20 og 30 år.
- Hva var den største utfordringene med å oppdra sønnene dine her?
- Vi kom fra et land med kommunistregime, der religion var en privatsak. Da vi kom til Norge, og det gikk mot jul, skjønte vi at det foregikk religiøse arrangement i barnehage og på skolen. Det var uvant for oss bosniere. Vi forlot jo landet vårt fordi vi var muslimer. Vi ble redd, og visste ikke hvordan vi skulle forholde oss til det. Hvorfor er det religiøse arrangement på skolen? Kan vi si nei? Senere, da vi ble bosatt og sønnen min begynte på skole, ble vi spurt om han kunne delta på skolegudstjeneste. Jeg svarte ja. Han er muslim, men han må få kunnskap om alle religioner, sier Mahic, som jobber ved Dialogsenteret i Trondheim. Hun har også meklet i noen av Konfliktrådets saker.
Da ektemannen døde i 1998, ble Mahic alene med to sønner på tre og 13 år.
- Hva er den største forskjellen mellom å oppdra barn her og i Bosnia?
- Besteforeldre er mer aktive i barneoppdragelsen der. Her lærer barna mye praktiske ting på skolen, som kunnskap om naturen - og prevensjon. En dag kom sønnen min hjem fra ungdomsskolen, og kastet masse kondomer på bordet. «Vær så god mamma, kanskje du trenger dem». Jeg ble helt rød. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg hadde aldri snakket med barna mine om slikt. Så jeg spurte: Hva har dere lært om dette på skolen? Han sa de hadde brukt en banan, ler hun.
Ukeadressa skrev lørdag om prosjektet «Et spørsmål om ære?» ved Konfliktrådet i Sør-Trøndelag. De har meklet i 36 innvandrerfamilier i Trøndelag.
- Hva tenker du om sakene i Konfliktrådet?
- Mange som kommer hit, er påvirket av familien i hjemlandet. Foreldre ønsker ofte at barna skal bli som dem, mens barna ikke vil skille seg ut her. Så sitter besteforeldre i Tyrkia og hører at barnet er blitt for norsk. Rykter i hjemlandet betyr veldig mye. Det kan føre til at barnet blir utsatt for ekstrem kontroll.
- Hva legger du i æresbegrepet?
- Jeg har ikke vokst opp med det, men frykt for ryktespredning vil man finne i alle miljøer. Spørsmålet er: Hva er et dårlig rykte? For noen kan det være at de er blitt for norsk.
Adresseavisen har fått unikt innsyn i sakene som omfatter vold, trusler eller kontroll. Her kan du lese 16 historier som Konfliktrådet mener er æresrelatert (Pluss).
Ismail Elmi (56) kom for 18 år siden fra Somalia. Han har voksne barn og barn i tenårene - og han har vært fosterfar.
- I Norge er det også andre som har innflytelse på hvordan barna dine blir oppdratt, som barnehagen og skolen. I Somalia er det vanlig at foreldrene er veldig strenge. Barna får kjeft og ordre, foreldrene forventer at de er lydige. Noen ganger er det helt riktig å kjefte på ungene, men kjefter du på barna hver dag, er det ingen som hører på deg.
- Har du selv kjent på forskjellene da du oppdro dine barn?
- Jeg tilpasser meg samfunnet jeg lever i. Jeg gjør ikke det her som er vanlig i Somalia. Her i Norge kan man be barna om for eksempel et glass vann, så sier de «jeg er opptatt». Det går ikke i Somalia.
- Hva er de vanligste utfordringene blant andre norsk-somaliere?
- At foreldrene ikke hører på barna, ikke lar dem bestemme over sitt eget liv. Mentaliteten er: Når barna ikke er myndige, så behøver du ikke å høre på dem. Men når barna oppdager at det ikke er slik i Norge, for eksempel når de går i barnehage eller SFO, så kan de sette spørsmålstegn ved foreldrenes mentalitet.
- Hva legger du i æresbegrepet?
- Hvis ungene har gjort noe uten samtykke, noe utradisjonelt eller ulovlig, bak ryggen til foreldrene, så føler foreldrene at det er de som har skylden. De blir krenket. Det kan bli problemer, og i noen tilfeller vold eller konflikter. Mange opplever press fra hjemlandet. Men vi må slutte å se til hva våre familier mener, og heller se fremover. Familiene i hjemlandet er fortid.
Seyed Jamil Naser (42) flyktet fra Afghanistan og kom til Norge for 15 år siden. Han har to barn i henholdsvis skole og barnehagealder.
- De største forskjellene mellom å oppdra barn i Norge og Afghanistan?
- Afghanistan er et stammesamfunn, der folkegrupper og storsamfunnet har større roller. I Norge har vi kjernefamilien. Mens det i Afghanistan er viktig med relasjoner til en stamme eller folkegruppe, har Norge organisasjoner som man ringer dersom man trenger hjelp. Vi har også en indirekte kultur i Afghanistan, man går rundt grøten istedenfor å si det rett ut. Her i Norge kan noen fortelle deg at du ikke oppdrar barna dine riktig, det skjer ikke i Afghanistan.
- Hva er de vanligste utfordringene i oppdragelse blant folk med samme innvandrerbakgrunn som deg?
- Afghanistan er tradisjonelt, mannsdominert og kollektivistisk. En vanlig utfordring når de kommer hit, er at faren mister den makta han er vant med å ha over barna. Barna integrerer seg kanskje fortere. Hvis man da ikke har en god dialog, kan det gå dårlig. Det tar tid for noen å forstå og lære om lover og regler, særlig om barneoppdragelse. Noen er ikke klar over konsekvensene av å ikke følge lover og regler. Jeg har holdt kurs for nyankomne flyktninger. De spør: Hvis vi ikke kan slå, hva skal vi gjøre da? Vi må gi dem alternativer.
- Hva legger du i æresbegrepet?
- Skam og ære har en betydelig rolle i Afghanistan. Her i Norge handler det om rett og galt. Ære kan være positivt, for eksempel dersom man bruker det som motivasjon til å trenge ut noen som angriper landet vårt, som talibanere, IS eller andre som truer. I familiesammenheng kan mannen miste sin ære, eller bli krenket. Det er flere måter å rette opp æren, og dessverre rettes som regel volden mot kvinner og barn eller ungdommer dersom de ikke følger familieoverhodet sine tanker.