– Ukene som ukesjef var helt uvirkelige. Det var som å leve i en boble, hvor alt skjedde på Studentersamfundet og i Dødens dal. Det var så deilig å se resultatene av hva vi hadde jobbet så lenge for og at alt gikk så fint. Det var noe som skjedde fra morgen til kveld – og jeg elsket det! Den siste dagen av festivalen ville ikke vi i Ukestyret hjem. Vi sto og holdt rundt hverandre og gråt for at det var over. Men vi avsluttet med en veldig god følelse. Vi hadde gitt alt, og fått tilbake enda mer. Heldigvis hadde vi nedrigg, så det ikke ble en helt brå slutt.
– Hva var høydepunktet for deg?
– Det var mange opplevelser og høydepunkter, men promenadekonserten som åpnet Uka, står igjen som et av de største øyeblikkene. Det er en stor klassisk-konsert i teltet i Dødens dal med en god blanding av filmmusikk og klassiske stykker. Etter konserten gikk vi i samlet flokk ned til Studentersamfundet for å avduke ukenavnet «Lurifax».
– Ble det et tomrom, etter såpass intense forberedelser og uker med arrangement?
– Ja, det ble et vakuum etter at Uka var ferdig. Vi hadde jobbet opp mot de tre ukene i oktober i nesten to år, og plutselig var det over. Jeg har sett ukestyret, en gjeng på åtte personer, nesten hver dag siden vi begynte å planlegge festivalen. Plutselig trengte vi ikke å møtes. I to år har googlekalenderen min fortalt meg hva jeg skal gjøre de neste timene, dagene, ukene, og plutselig hadde jeg ingen planer! Det var veldig rart. Heldigvis har vi bygget sterke venneskap gjennom Uka, så det hjalp at vi hadde hverandre. Det var også ganske deilig å få sovet ut.
– Hvilken sak i nyhetsbildet har gjort mest inntrykk på deg i året som har gått, og hvorfor det?
– Flyktningkrisen har gjort mest inntrykk på meg i året som har gått. Det har kommet så nærme på grunn av sosiale medier og folk som reiser ned til de greske øyene for å hjelpe. Jeg synes det er frustrerende å se på urettferdigheten og ikke å kunne gjøre noe for å endre det store bildet. Jeg synes vi må gjøre det vi kan for å hjelpe, både internasjonalt, nasjonalt og på individnivå. Vi er så heldige som er født her i Norge, og jeg mener det er vår plikt å hjelpe de som ikke har hatt samme utgangspunkt. Det som har skjedd i sommer setter virkelig ting i perspektiv.
– Hvor og hvordan feirer du jula?
– Jeg feirer julen i Bærum hos mine foreldre. Julaften tilbringer vi i Oslo med fire generasjoner familie, hund, katt og pinnekjøtt. Jeg synes det er veldig hyggelig å feire mange sammen. I år er bestemor på 92 eldst og yngstemann ikke fylt året enda. Romjulen er fullbooket med juleselskaper, så det blir i alle fall nok julemat!
– Hva betyr julehøytiden for deg?
– Julehøytiden handler for meg om tradisjoner og familie. Det er en mulighet til å møte slektninger fra fjern og nær, og venner jeg ikke ser ellers i året. Jeg setter stor pris på rolige romjulsdager med gode bøker, turer og samtaler. Og mat! For en student er julematen ekstra stas.
– Hva er ditt beste juleminne fra barndommen?
– Et sterkt juleminne fra barndommen er at vi alltid pleide å dra å se på «Nøtteknekkeren». Det å ta på seg julekjolen, få en pakke brente mandler og så bli dratt inn i Clara og lekenes hemmelige verden, var helt magisk for meg. Den mektige musikken, dansen og kostymene var et sikkert tegn på at nå var det snart jul, og jeg hørte på musikken i ukevis etterpå.
– Har du noen nyttårsforsetter?
– Jeg vil bli flinkere til å gi komplementer. Jeg mener at særlig vi jenter burde bli flinkere til å si fine ting til hverandre. Det er så ofte jeg tenker på et komplement, som at noen er dyktige, vakre eller morsomme, men så er jeg dårlig på å faktisk fortelle det til personen. Det er mitt nyttårsforsett!