Onsdag 30. mars er det verdensdagen for bipolare lidelser, og for første gang markeres dagen i Trondheim. Les mer om arrangementet her.

– Psykiske lidelser må normaliseres og som forening må vi vise frem at det fins ressurser blant folk med sårbarhet, folk som har slitt. Det er fortsatt et stigma å ha psykiske lidelser, sier Berg, fylkeskontakt i trondheimsavdelingen av Bipolarforeningen.

van Goghs fødselsdag

Onsdagen etter påske drar hun sammen med foreningsmedlem Vilde Strømmen Røstad (25) innom Støren, Melhus, Heimdal og Trondheim sentrum før de avslutter kvelden med et treff på Batteriet i Trondheim. De vil vise at foreningen finnes og spre kunnskap om lidelsen. Datoen 30. mars er valgt fordi det er fødselsdagen til Vincent van Gogh. Det antas at kunstneren hadde bipolar lidelse.

– Det er litt absurd, vi vil bare høste godene av van Gogh. Han var en genial kunstner, men «galskapen» dysser vi litt ned. Jeg tror ikke kunsten hadde overlevd uten folk med mye lyst og mørkt inni seg. Vi må ta med alt, og jeg tror egentlig samfunnet er klar for litt mer «galskap» nå, satt i system. Det handler om at vi må få lov til å være litt forskjellige, sier Berg, som selv har diagnosen bipolar II.

De siste årene har hun jobbet som erfaringskonsulent i psykiatrien i Trondheim. Hun har vært en del av et ambulant rehabiliteringsteam med helsepersonell som skal hjelpe pasienter til et meningsfylt liv utenfor institusjon. Et prosjekt som for øyeblikket er lagt på is.

– Det er tabu å være forelder, mamma, og samtidig ha en psykisk lidelse. Men det er nå slik det er. Datteren min har ingen annen mamma enn meg. Foreldre blir psykisk syke. Mange skammer seg, og holder det hemmelig. Derfor har jeg ikke lyst til å holde det hemmelig, fortalte Marit Lesjø til Adresseavisen i 2014, da avisen skrev om selvmord i psykiatrien.

– Skremmende sted

For Berg begynte det slik: Hun vokste opp i en dysfunksjonell familie. Moren slet psykisk, og foreldrene ble skilt, forteller hun. Hun havnet i fosterhjem en periode og ble etter hvert stebarn i en ny familie. I tenårene ville hun bare komme seg vekk, og hun begynte å ruse seg. Etter et år på folkehøgskole ved Oslo tok festlivet over, og det endte med en hasjpsykose og innleggelse på Veum psykiatriske sykehus i Østfold.

– Det var en heftig opplevelse. Jeg fikk vrangforestillinger, jeg «så» at det kom blod i hendene mine. Det var som i en film. Da fikk jeg prøve hele medikamentparken som var tilgjengelig på 80-tallet, sier 50-åringen. I fjor fortalte hun historien sin til ukebladet Hjemmet. Les den her.

Hun skammet seg over diagnosen og mener det var like tabubelagt å fortelle om det som om hun skulle hatt aids. Ungdomspsykiatri fantes ikke den gangen. Minnene om pasientene hun bodde sammen med på Veum, sitter fortsatt i.

– Det var et skremmende sted. Det var folk som hadde vært der siden 50-tallet og gikk der som zombier i gangene, forteller hun.

Bipolarklinikken på Østmarka i Trondheim er den eneste spesialpoliklinikken for bipolar lidelse i Norge og mange blir henvist dit for utredning og behandling.

Nettverk og familie

I fjor feiret hun og mannen 25 års ekteskap. Med hjelp av medisiner har livet vært godt og stabilt i mange år nå.

– Jeg føler meg privilegert. Min verste periode hadde jeg som tenåring, sier Berg.

Nå er hun opptatt av få på plass reisverket rundt denne pasientgruppen. Når en blir syk, er det nettverket og familie som ryker først.

– Det er veldig vanskelig å være sosial og ha en vellykket omgangskrets når du går i hi mange måneder av året. Det tar lang tid å få i gang et nettverk igjen, sier hun.

Les mer om bipolar lidelse på bipolarforeningen.no

Forbilde

Hun forstår godt at mange, både helsepersonell og familie og venner til folk som rammes av psykiske lidelser, synes det er vanskelig å gå inn i den sammensatte problematikken rundt psykiatri og sinnets helse. Det er noe helt annet med en knekt arm, som er fysisk og konkret.

– Det er en veldig utsatt problematikk. Man blir så ute av stand til å resonnere og ta vare på seg selv at man blir nesten som et spedbarn i en stor kropp. Det er ikke vanskelig for meg å skjønne at hjelpeløsheten og utilgjengeligheten er veldig utfordrende for et menneske som er helt på plass. Men samtidig må vi gi den som er syk, håpet om å kunne bli bedre og komme i en annen fase.

Selv er hun evig takknemlig for svigerfamilien hun fikk i Trondheim. Det er både trist og inspirerende å tenke på svigermoren, Randi Ingeborg Nervik, som gikk bort 28. januar, 79 år gammel. Som sosionom var Nervik med på å bygge krisesenteret i Trondheim, og hun jobbet mange år i kretsfengselet. I 2013 tok hun, sammen med forfatter Kim Småge, initiativ til en kronerulling for gatamagasinet Sorgenfri.

– Det var helt i hennes ånd. Hun var tøff, og hun engasjerte seg. For meg var hun et forbilde, sier Berg.