Som niåring, i 1978, opplevde hun å miste moren sin i brystkreft. Barna skulle skånes for det vonde, og Sæther Krekke fikk ikke ta del i morens sykdom og død.
Hun fikk ikke tid eller hjelp til å bearbeide tapet. Ingen snakket med henne om det. Hun minnes frustrasjon, kaos og ensomhet. 18 år senere kom den store sorgen tilbake. Sæther Krekke ble syk, og innså etter hvert at hun måtte ta igjen det tapte sorgarbeidet som voksen.
– Vanskelig tema
«To be or not to be» er en utstilling om hvordan det var å leve med en kreftsyk mor på 70-tallet. Sæther Krekke ønsker åpenhet om det å leve tett på kreft, død og sorgarbeid. Utstillingen er kjøpt inn av Kreftforeningen og har siden 2014 blitt vist i Stavanger, Kristiansand, Tromsø og Hamar. Etter trondheimsvisitten skal utstillingen videre til Oslo, på Kreftforeningens hovedkontor.
– Jeg har fått utelukkende positive tilbakemeldinger. Folk kjenner seg igjen, blir berørt og beveget. Mange er glade for at jeg har turt å ta tak i et vanskelig tema. Kunsten når inn i det ordløse og får folk til å sette ord på følelser det er vanskelig å snakke om, mener hun.
Se mer av Sæther Krekkes kunst på hennes hjemmeside.
Sterkest inntrykk på henne gjorde det da barna på møteplassen «Treffpunkt» i Tromsø hadde laget sin egen utstilling, basert på egne liv, men inspirert av «To be or not to be». «Treffpunkt» er et forum for barn mellom 6 og 16 år, hvor de kan snakke med hverandre eller voksne om død eller alvorlig sykdom i nær familie.
– De fortalte meg at utstillingen hjalp dem med å tørre å fortelle hvordan de selv har det i samme situasjon som jeg var i. De skjønte at de ikke var alene og at det var lov å fortelle og snakke om at man har det vanskelig.
– Sett i ettertid, hva var det du trengte mest, men ikke fikk som barn?
– Uten tvil å bli inkludert i det som skjedde, både fra hjem, skole og helsevesen. I dag har heldigvis barn fått styrket sin rettsstilling ved at helsepersonell har plikt til å bidra til at barn som pårørende får informasjon og nødvendig oppfølging når foreldre er alvorlig syke, sier hun.
I desember i fjor skrev Adresseavisen
– Inkluder barna
– Hva tenker du når du hører om barn som mister foreldrene sine i dag? Hva vil du si til dem?
– Jeg vil nok heller snu det rundt, og be foreldre som er alvorlig syke inkludere barna i det som skjer. Hvis man unnlater å inkludere barna i det som skjer vil de lage sine egne fantasier, og de er ofte verre enn virkeligheten, sier 47-åringen.
Anne Lise Ryel, generalsekretær i Kreftforeningen, mener utstillingen bidrar til å gjøre det enklere å snakke ordentlig sammen om vanskelige ting.
– Torills bilder formidler hennes opplevelse av sin mor – og hvordan det var å miste henne. Akkurat den opplevelsen er bare hennes. Men gjenkjennelsen hos mange av oss kan være stor. Sorgen, usynligheten og avmakten gir resonans hos mange, sier Ryel, som selv vil være til stede under torsdagens åpning.
– Vårt håp er at Torills bilder skal fungere som et middel til gode samtaler. Vi ønsker å bidra til mer åpenhet i det offentlige rom om å være pårørende, om tap, om savn, om sorg og død, men også om håp, glede og livslyst. Og om hvor viktig det er at vi – hver eneste dag – ser hverandre, er til stede for hverandre, bryr oss om hverandre – som privatpersoner, som profesjonelle personer, som helsepersonell, og som politikere, sier Ryel.
