Professor Gunn Imsen fyller 70 år 11. juni og blir pensjonist i september. Men hun kommer ikke til å slutte å engasjere seg i norsk skolepolitikk.

Stemmen er mild, men budskapet er tydelig:

– Det vi bør lære skoleelevene i dag er å bruke seg selv til å være kreative og skape ting – entreprenørskap, rett og slett. Det er det samfunnet trenger. Men det er ikke det den norske skolen legger opp til i dag. Dessverre, sier Imsen.

– Alt i alt er det lite nytt, sier Gunn Imsen om stortingsmeldingen som skal fornye Kunnskapsløftet i denne artikkelen på Ublogg.no som ble publisert 1. juni i år.

Fagområdet hennes er pedagogikk med spesiell vekt på politiske reformer i skolen og de konsekvenser de har for livet i klasserommet og for elevenes læringsmiljø. Imsen ble en tydelig stemme i pedagogisk forskning og i formidlingen av pedagogisk viten til studenter og allmennheten på 80-tallet. Ikke få studenter har sittet ved hennes kateter i årenes løp eller lest hennes etter hvert klassisk lærebøker. Hun sier hennes faglige innsats er motivert av et oppriktig engasjement for fellesskolen og betydningen av like muligheter for alle elever, uansett kjønn, evner, kultur og sosial bakgrunn.

Siden hun startet som realfagslærer tidlig på 70-tallet, og kom til Universitetet i Trondheim i 1974, har hun opplevd en rekke reformer og regimeskifter i norsk skole. Hun trekker linjene fra den tradisjonelle kateterskolen frem til skolereformene på 70- og 80-tallet som gikk bort fra nivådelte kursplaner og fremmet inkludering, prosjektarbeid og tilpasset opplæring. Trondheim var langt fremme på skoleutvikling på denne tiden, blant annet med pedagogisk senter ledet av Birger Bertheussen og drivkrefter som Eilif Olsen, rektor ved Huseby skole.

– Tanken var: Enten utvikler skolen seg innenfra, ellers utvikles den ikke. Det skulle ikke komme noen utenfra og bestemme, sier Imsen.

«Er seksåringen blitt den nye sjuåringen i skolen?» spør Anne Jorun Frøseth, baseleder SFO Dalgård og styreleder i Utdanningsforbundet i denne kronikken.

Kompetansemål

Så, etter tusenårsskiftet kom PISA-undersøkelsene og de nasjonale prøvene. Imsen konstaterer at norske barns utdanningsløp blir stadig mer toppstyrt, og hun synes norske politikere har latt seg påvirke for mye av målingssystemene fra testbaserte regimer i USA gjennom OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling). Alt skal være forskningsbasert, sier hun, men setter spørsmålstegn ved om forskningen alltid holder mål når den skal ut i praksis. I de to siste årene har hun gått hardt ut, både i VG og Klassekampen, mot Oslo-skolens prøveregime og målstyrings-system i VG.

– Der må læreren skriver kompetansemålene på tavla før hver time. De har ikke mye handlingsrom.

– Hva gjør dette med elevene?

– Det er veldig fint for dem som når målene. Men det er lagt inn i systemet at det er grader av måloppnåelse. Fordi elever er forskjellige, og alltid vil være det, vil det alltid være noen som opplever nederlag.

Hun ser at mange unge strever voldsomt for å prestere godt, og at det er mye stress og psykiske lidelser blant barn og unge.

– Det er også mye annet press ungdommene opplever. Spørsmålet er om det blir for mye. Vi lar i for liten grad unger være unger. De er sårbare, og da skal en tenke seg om hva en gjør med dem.

«Norsk skoles største utfordring i dag er at den lever i konstant spagat», skriver Tor Bitustøyl, avdelingsleder Heimdal videregående skole i denne kronikken.

Praktisk-estetisk

Grunnleggende ferdigheter i regning, lesing og skriving er topp-prioritet i dagens norske skole. Imsen er ikke i tvil om at det viktig, men hun mener de praktisk-estetiske fagene er essensielle for å skape «hele mennesker». De som ikke er like sterke i teorifagene kan ofte finne mestring i mer praktiske disipliner, er hennes erfaring.

– En skal bruke hele kroppen, ikke bare hodet. De praktisk-estetiske fagene har vært alltid vært populære, men i dag har vi ikke tid til det, sier hun, lett resignert.

– Men en næringslivsleder vil kanskje spørre hva man skal med å kunne tegne, male eller spille musikk?

– Kreativitet er viktig for enhver næringslivsleder og estetikk er viktig i mange bransjer. Nytten er udiskutabel, men det er heller ikke bare nytte som er viktig. Skolen skal produsere kompetanse som samfunnet trenger, men det er også en viktig oppgave å ta vare på kulturen og bringe kulturarven videre. Formålsparagrafen impliserer at skolen skal hjelpe elevene i vekst og utvikling. Ikke minst har skolen en politisk funksjon, den skal bidra til å skape likhet og likeverd i samfunnet. Derfor er felleskolen så viktig. For et godt og stabilt samfunn uten for store klasseforskjeller må vi ha en fellesskole hvor ulike elever venner seg til hverandre og venner seg til å være sammen med folk som er ulike fra en selv.

«Det er når andre deler av kropp og hjerne blir utfordret, vi ser «tidstyvenes» arena», skriver Gøril Dønheim-Nilsen og Elisabeth V. Tandstad i denne kronikken. Begge er studenter ved den nasjonale rektorutdanningen, NTNU.

Spørsmål om demokrati

– Hvilke typer elever er den norske skolen egner seg for i dag?

– Den produserer elever som gjør det de blir bedt om å gjøre, men som i mindre grad lærer å tenke selv og skape noe selv. Det er bekymringsfullt. Noen næringslivsledere vil si at det veldig greit å få noen som gjør det vi ber dem om, og ikke opponerer. Men på sikt, om vi skal kalle oss et demokrati, må vi ha mennesker som kan fungere som aktive borgere og delta i samfunnet. Vi må ikke få et klassesamfunn hvor noen bestemmer, og andre bare gjør det de blir bedt om.

Hun sier hun ser det ved universitetet. Da hun begynte ved Universitetet i Trondheim på 70-tallet minnes hun stor aktivitet blant studentene. De var med i beslutningsprosesser, var kritiske og hadde meninger – og innflytelse. Det har endret seg med «kompetansemålsgenerasjonen» som har kommet de siste årene, mener hun.

–De har problemer med å gjøre et selvstendig forskningsarbeid, for eksempel til en masteroppgave. De spør «blir dette riktig, jeg er så redd for å gjøre noe galt», og de må bli fortalt hva de skal gjøre. Vi ser mindre av den selvstendige studenten.

Hun vil ikke være bastant i årsaksforklaringen men tror selv det handler om en grunnskole som i mye mindre grad enn før slipper elevene løs og som heller forteller dem eksakte mål for hva de skal lære. Like fullt, hun ser at mange lærere jobber godt, og at det er store forskjeller også i kommunene hvordan de driver skolene sine.

Jubilanten har vært en ettertraktet foredragsholder, spesielt i fora for lærere. Hun har bred administrativ erfaring og har deltatt i et stort antall styrer, komiteer og utvalg både nasjonal og internasjonalt. Gjennom sin forskning og sin skarpe penn har hun reist mange viktige problemstilling om retningen på dagens skolepolitikk. Selv om hun snart går over i pensjonistenes rekker, vil hun neppe tie stille om den skolepolitiske utviklingen.

– Hva er din oppfordring til dagens lærere?

– Det er viktig at lærerne følger sin innerste overbevisning om hva som er god opplæring for ungene. At de ser elevene, ser hvordan de tenker og prøver å stimulere fantasi og kreativitet. Og å gi dem selvtillit til å skape ting selv. Vi klarer ikke å bygge opp et levedyktig næringsliv uten å ha folk som kan skape noe. Samtidig er jeg opptatt av ungene får sans for kultur, estetikk, å bruke kroppen sin, bli glad i naturen og å ta vare på miljøet, sier Imsen og smiler.

– Det er mye skolen skal gjøre. Den har alltid vært en stumtjener hvor samfunnet henger fra seg sine problemer, sier hun.

Blomster på bordet: En av professor Gunn Imsens studenter har vært innom for en siste veiledning før innlevering av masteroppgaven. Foto: Bård Sande