I 1632 grunnla kong Gustav Adolf av Sverige et universitet i den Estiske byen Tartu. Det har gjort byen til en kunnskapsby, og i de siste tiårene til en innovasjonsby. Byen har omtrent den samme posisjonen i Estland som Trondheim har i Norge. En «nummer to»-by med mye historie og som ser seg selv som kultur og kunnskapshovedstad. En stakket stund var faktisk Trondheim og Tartu en del av det samme svenske imperiet. Nå skal du lete lenge før du finner en trønder som i det hele tatt har hørt om byen Tartu, langt mindre vært der. Tilfeldighetene brakte meg likevel dit en vårdag i mai og jeg brukte muligheten til å finne ut om det er noe som kan læres av Tartu.

Trondheim har ikke bare teknologikompetanse: En usynliggjort suksess

Estland har siden løsrivinga fra Sovjetunionen satset mye på teknologi og innovasjon. Det nye politiske lederskapet etter frigjøringen i 1991 var svært unge og de forsto at god bruk av informasjonsteknologi kunne skape kostnadseffektive samfunnsinstitusjoner og blant annet gjøre det enkelt og raskt å etablere nye bedrifter.

Skype,- et selskap de fleste kjenner til, kom ut av et slags nordisk gruppearbeid hvor estiske utviklere var nøkkelpersoner. Selskapet ble etablert i Estland. Etter hvert kjøpte Microsoft opp Skype og betalte en fantasisum på nær 50 milliarder kroner. Likevel har en stor del av de ansatte i Skype fortsatt tilhold i Tallinn og Tartu.

Playtech, et annet programvareselskap som ble startet i Tartu, har 500 ansatte i byen selv om Playtech for lengst er notert på londonbørsen. De vellykkede teknologiselskapene har altså ikke bare skapt kapital, de har klart å beholde mange attraktive arbeidsplasser i byen. Det er selvsagt et fortrinn at lønnsnivået i Estland er lavere enn i Norge, og utenlandske eiere som kommer inn har ikke samme motivasjon for å flytte organisasjonen ut av landet. Men gründernes holdning til å «bygge eget land» har også stor betydning.

Adresseavisen mener: Et historisk sterkt NTNU gjør regionen mer attraktiv

Rådgiver for entreprenørskap ved Tartu Universitet, Aivar Pere, og Vaido Mikheim fra Tartu Science Park, viser meg et kart over alle aktørene som er aktive i det de kaller byens «ecosystem for startups and spin-offs» Kartet er tettpakket av navn og logoer for forskningsparker, vitensenter, ide-laboratorier, innovasjonsfond, teknologioverføringssenter, entreprenørskapsstiftelser og diverse kontorfellesskap med navn som slutter på «akselerator» «garasje» eller «høbb». Siste skudd på stammen er «Build IT – the accelerator of things» Jeg har sett lignende aktørkart over Trondheims innovasjonsmiljø. Akkurat like kaotisk med en mengde aktører som trolig er usikre på om de er konkurrenter eller partnere og hvor menneskene arbeider intenst med å samle oppmerksomhet og finansiering til sin egen virksomhet.

Vaido Mikheim i Tartu Science Park sier at den største utfordringen er å få alle innovasjons-aktørene til å samspille godt. For å gjøre det må de møtes ofte. Det tar imidlertid 10 minutter å komme ut til universitetssykehuset – hvor forskningsparken nå har sine bygg. «Studentene sier det er aaaalt for langt», hermer Mikheim. For urbane mennesker er det ikke den fysiske avstanden som avgjør. Det er den psykologiske barrieren som må overstiges straks du skal inn i en bil som trenger parkering eller en buss som ikke alltid er der akkurat når det passer deg. Derfor flytter vi deler av forskningsparkens aktiviteter inn til sentrum. Vi lager en møteplass hvor mottoet er «engasjert, til stede og synlig» Nybygget vi flytter inn i eies for øvrig av en av byens suksessrike IT-gründere. Han er ingen profesjonell eiendomsaktør, men han har pengene og viljen til å satse på Tartu som innovasjonsby. Uten det ville vi neppe fått det til, sier Mikheim.

«Danmark har vindkraft, Tyskland har solkraft. Plusshus kan bli Norges neste store eksportartikkel»:Plusshus som den nye oljen

Fra kontoret sitt på universitetet ser Aivar Pere ut over byens mest sentrale torg, hvor studenter og næringslivsfolk og offentlige ansatte strømmer om hverandre i lunsjtida. Eller de nyter ei fristund i parkene langs den stilleflytende elva som krysser byens sentrum. Det er denne tettheten av folk i sentrum som gjør at vi lykkes så bra, sier Pere. Dessuten har det litt å si at Estlands Kunnskaps og forskningsdepartement ligger i Tartu og ikke i hovedstaden Tallinn!

Kan Trondheim lære noe av Tartu? Når vi drar ut i verden for å studere innovasjon så drar vi helst til San Francisco, London, Berlin, Toronto og andre metropoler som i all beskjedenhet kanskje ikke er helt sammenlignbare med vår lille store by. Det finnes en hel del «nummer to»-byer i Europa som ligner mer på Trondheim og som har lignende utgangspunkt og utfordringer; Siden de ikke kan bli best på politisk eller finansiell hovedstadsmakt, så må de bli best på kunnskap! Dernest må de bli gode tilretteleggere for mennesker som evner å ta denne kunnskapen i bruk og skape bedrifter. Framtidas kunnskapsintensive arbeidsplasser og møteplasser søker uten tvil til sentrum og til det urbaneste av det urbane. Kanskje skal vi ikke gråte over at kjøpesentrene flytter ut av sentrum – hvis innovasjonssentrene flytter inn?

Tartu er eksempel på en godt etablert kunnskapsby med sitt lands største og beste universitet. Byen har også lyktes et stykke på vei når det gjelder politisk makt. (En får ikke halt et departement ut av hovedstaden uten det). Det kan være en passende utfordring for ambisiøse trønderpolitikere som vil vise resultat av den nye Trøndelagsregionen: Reis til Oslo og hent heim et departement! Det skulle bare mangle om ikke departementet for utdanning og forskning hører til i Trondheim.

Mer debattstoff: Barnemusikken er død – leve barnemusikken